Jan Helge Solbakk stiller til universitetsstyret

Snart skal UiOs ansatte velge representer til universitetsstyret for de neste fire årene. Det skal velges til sammen fire representanter for alle ansattgruppene (se faktaboks).

Valget vil finne sted første uka i juni, og blant dem som stiller er UiO-veteran og professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk. 

Solbakk har vært engasjert i universitetspolitikk i en årrekke og har engasjert seg sterkt innenfor sitt fagfelt, og satt blant annet i bioteknologinemnda (i dag kjent som bioteknologirådet) i perioden 1999-2004. Han er utdannet lege og teolog, og har en doktorgrad i filosofi.

Senere har han engasjert seg sterkt i ulike varslersaker på universitetet. Maktforholdet mellom akademiske ansatte på ulike nivåer står også på agendaen når han nå lanserer sitt kandidatur for det øverste organet ved Universitetet i Oslo.

• Jan Helge Solbakk om trakassering: – Et mangehodet troll

Mener forskningen må stå i sentrum

Blant Solbakks hjertesaker er hva som skal ligge til grunn for omorganisering av fagmiljøer på universitetet. Professoren mener at epistemologiske (altså faglige) vurderinger sjelden blir vektlagt i slike prosesser, men at økonomiske og administrative begrunnelser går foran.

– Tanken om at hvis vi lager store enheter så sparer vi penger, er en tro som har et svakt empirisk fundament, sier han til Uniforum.

• Les også: Mariel Støen vil inn i UiO-styret

– Forskere må selv kunne velge hvem de vil samarbeide med og hvordan. Ledelsen tenker på helt andre måter. Omorganisering må begrunnes nedenfra.

Ønsker mer grunnforskning

Han er også opptatt av forskningsfinansiering.

– Jeg ønsker mer finansiering til historisk, kritisk og annen nysgjerrighetsorientert forskning og mindre til såkalt nytteorientert forskning, sier Solbakk. 

Han hevder at det er svakt empirisk grunnlag for å tro at man kan planlegge seg fram til nyttig forskning, eller som han liker å si det, «å planlegge seg fram til nyttig forskning er nytteløst».

– Grunnforskning der man ikke hadde peiling på om det ville ha nyttige resultater, har hatt enorm verdi. De siste 20 årene har det blitt stadig mindre penger til grunnforskning og mer til nytteorientert forskning, fordi man tror at slik forskning vil gi raskere verdi enn grunnforskning, sier professoren.

Han viser til statistikk fra blant annet EU og Forskningsrådet som demonstrerer at det er vanskeligere å oppnå finansiering med grunnforskning.

– Det er mye mer penger til anvendt forskning enn til nysgjerrighetsorientert forskning. Det er hardere konkurranse om færre midler rett og slett.

Professorens øvrige liste over hjertesaker lyder som følger: 

• Styrking av SFF (Sentre for fremragende forskning)-satsingen:

I dag kan sentrene motta finansiering på en periode på fem til ti år. Det mener Solbakk er for lite. – Skal du virkelig utvikle et verdensledende senter så trenger man i hvertfall 15-20 år, sier han.

• Øke andelen kvinner i faste akademiske stillinger på UiO.

– Glasstaket mellom postdoktornivå og professornivå må knuses, sier Solbakk, og  foreslår en styrking av mentorordningen for kvinnelige postdoktorer. Fordelingen mellom menn og kvinner på professornivå er omtrent 70/30, mens den er tilnærmet lik på postdoktornivå, sett nasjonalt.

• Forebygging av intellektuell og seksuell trakassering.

– Et eksempel på intellektuell trakassering er at forskningsledere og overordnede tvinger seg inn på forfattersiden på forskning der de ikke har gjort arbeidet som kreves for en slik kreditering. Det har vært min rolle i mange år å fungere som en uformell rådgiver for unge forskere som havner i konflikt med sine overordnede, og institusjonene har en lei tendens til å tro mer på seniorene. Da blir ingenting gjort, sier professoren, og fortsetter:

– Heldigvis har UiO nå fått vitenskapsombudordningen på plass. Det at universitetsledelsen nå endelig arbeider med å implementere kursing av alle akademisk ansatte i forskningsetikk og integritet i forskningen, er noe jeg har kjempet for i årevis. 

• Styrking av UiOs samfunnsoppdrag.

Solbakk mener at UiO selv må definere premissene for sitt samfunnsoppdrag på både forskning og utdanning. 

– Hva UiO skal yte til samfunnet må være tett knyttet til hva slags forskning og utdanning vi driver. Universiteter i dag må til en viss grad løpe etter hva styresmaktene til enhver tid sier at vi skal gjøre. Dette må forankres i hva vi har å tilby, ikke hva de ønsker at vi skal tilby. Spørsmålet blir hvem som er best egnet til å definere disse behovene?, spør han, og legger til at han mener forskere spiller en viktig rolle i dette spørsmålet: 

– Samfunnet blir mer og mer komplekst. Det fordrer forskning på tvers av fakultære og faglige demarkeringslinjer. Gjennom å stimulere til tverrfaglig og tverrfakultær forskning vil universitetet kunne styrke sitt samfunnsoppdrag. Og gjennom å satse enda mer på historisk og kritisk forskning. Historieforskningen er av enorm betydning for å forstå den samtid vi lever i.

• Les også: Etikkprofessor frykter for forskningsombudets uavhengighet

Styrking av UiOs internasjonale profil

Solbakk mener at UiO må styrke sin internasjonale profil fra innsiden og ta bedre vare på sine internasjonale ansatte.

– Stadig flere postdoktorer og phd-kandidater kommer fra andre verdensdeler. Disse må følges opp slik at de gjøres kjent med ikke bare sine plikter, men også sine rettigheter. Mange av dem sliter med å bli integrert på universitetet, og blir ikke gjort kjent med hva slags rettigheter de har. De som kommer fra veldig hierarkiske kulturer og strukturer, er ikke like flinke som norske ansatte til å hevde sine rettigheter, sier Solbakk, og foreslår en mentorordning.

Han sier at det «dessverre er et faktum at mange av konfliktene om intellektuell trakassering er mellom stipendiater fra andre land og kulturer», og legger til at det selvfølgelig også er viktig å styrke UiOs internasjonale profil utad, «men også når det gjelder dette må samarbeidet med forskere fra andre land initieres nedenfra, og ikke bestemmes av den til enhver tid rådende norsk utenrikspolitikk», sier han.

• Universitetets uavhengighet

Universitetene er kanskje den institusjonen som har vist seg mest levedyktig i samfunnet opp gjennom århundrene, nettopp fordi den har drevet med kunnskapsutvikling og utdanning, og blitt sett som en premissleverandør for utviklingen av samfunnet for øvrig. Derfor er det så viktig at universitetets uavhengighet bevares, mener professoren. 

– I pandemitiden ser man press fra styresmakter i mange land om å «bestille forskning» som skal løse pandemiproblemet raskest mulig, og det kan gå utover universitetenes uavhengighet og frihet til å søke kunnskapen der forskerne selv har gode grunner til å tro at er den beste måten å adressere dette problemet på, sier professoren, og fortsetter:

– Vi må ikke bli en institusjon som bare bruker tid på å løse problemer som styresmaktene presenterer oss for. Vi må levere premisser til samfunnet, og fungere som en rådgiver for styresmaktene når det gjelder utvikling av ulike strategier for å utvikle samfunnet. Desto større «oppdragsløsere» vi blir, jo mindre uavhengige og frie blir vi også til å generere den virkelig viktige forskningen og utdanningen som vil ha stor betydning for samfunnet, avslutter han.