Trakassering – et mangehodet troll

En form for trakassering det er mye mer av ved universitetssykehusene og i akademia enn andre steder, er det som kan omtales som ‘intellektuell trakassering’, skriver professor Jan Helge Solbakk.

UTSATT GRUPPE: En gjenganger i mange studenters ‘selv-beskrivelser’ er at de føler seg utnyttet av veiledere og andre medlemmer i forskergruppen de arbeider i ved at de tvinger seg på som medforfattere uten å tilfredsstille kravene til medforfatterskap, skriver Jan Helge Solbakk.

Foto: Ola Sæther

For noen uker siden arrangerte Senter for medisinsk etikk sitt årlige personalseminar. Det ble avholdt på Gran på Hadeland med guidet tur til søsterkirkene som del av programmet. Da en av våre postdoktorstipendiater ikke er norsk snakket guiden engelsk, og på spørsmål om en av våre kolleger som også er en utmerket pianist kunne prøve orgelet repliserte hun: «Don’t you see what is written: Do not touch the organ!» I disse ‘Me Too’-tider ga denne formuleringen naturlig nok gjenklang i tilhørernes ører.

UiOs nye rektor, Svein Stølen, uttalte nylig i mail til undertegnede: «Den trakasseringsbølgen (seksuelt og rasistisk) vi nå ser bør ryste oss i våre grunnvoller». Hovedfokus har til nå vært på seksualisert trakassering i mediebransjen, i diverse kulturinstitusjoner og i politiske partier, mens det med unntak av Langeland-saken har vært relativt stille om situasjonen i akademia og i helsetjenesten.

Det er liten grunn til å tro at menn i akademia og i helsetjenesten har mer kontroll på staven enn hva som er avdekket i de institusjoner som er nevnt innledningsvis, og det av to grunner. For det første, menn er menn om alle land lå øde; til alle tider og alle steder har vi menn vært ledende hva angår tafsing og seksuell trakassering. Dessuten, karakteristisk for både akademia og helsetjenesten er samarbeidsrelasjoner preget av makt-asymmetri, noe det er grunn til å anta øker risikoen for nettopp denne typen atferd.

Én form for trakassering det er mye mer av i akademia og ved universitetssykehusene enn andre steder er det som kan omtales som ‘intellektuell trakassering’, eller ‘landeveisrøveri’, for å sitere forrige prorektor, Ragnhild Hennum. Denne form for utnytting har det dessverre vært mye mindre oppmerksomhet omkring.

I over 20 år har jeg hatt hovedansvaret for undervisningen i forskningsetikk og vitenskapsetikk for Ph.D.-stipendiatene ved Det medisinske fakultet, og har av den grunn en viss erfaring med denne typen atferd. Til det obligatoriske introkurset i medisinsk forskning må hver stipendiat gi en kort beskrivelse av egen forskning samt identifisere etiske utfordringer de ser i arbeidet med eget prosjekt. En gjenganger i mange studenters ‘selv-beskrivelser’ er at de føler seg utnyttet av veiledere og andre medlemmer i forskergruppen de arbeider i ved at de tvinger seg på som medforfattere uten å tilfredsstille kravene til medforfatterskap. De fleste tør imidlertid ikke si fra av frykt for represalier. Og mange av dem henvender seg med spørsmål om hva de kan gjøre.

Mitt inntrykk er at problemet er størst i klinisk forskning, noe som kan ha sammenheng med at de fleste professorene i klinisk medisin er professorer i bistilling, altså at de har sin hovedstilling i klinisk praksis. Det gjør at mange av dem driver lite aktiv forskning, og, dessverre, kompenserer en del for denne mangel ved å ‘skrive seg inn’ som sisteforfattere på artikler til yngre, aktive forskere i den forskningsgruppen de leder. I 2016 ble det kjent at i en av forskningsgruppene ved OUS som ledes av en anerkjent professor, har det i årevis eksistert en praksis hvor alle i gruppen må skrive under på en erklæring om at det er 1) forskningslederen som bestemmer hvem som kan stå som medforfattere på artikler som utgår fra gruppen, 2) det er han som avgjør rekkefølgen av forfattere, og, 3) det er bare han som kan søke patent på forsking generert i gruppen.

Tidligere forskningsombud Peter Kierulf og undertegnede skrev i 2016 flere artikler på NRK Ytring og i Uniforum om disse formene for trakassering i medisinsk forskning. Vårt inntrykk er at dette ikke har avtatt, men tvert imot har økt de siste årene. Det ser vi i sammenheng med at stadig flere PhD-stipendiater kommer fra andre land, og ofte land med andre hierarkiske strukturer enn i Norge. Mange av dem er ekstremt flinke, og de jobber mye mer enn sine norske kolleger, bl.a. fordi de ikke har egen familie her i Norge. Fra sine egne kulturer er de vant til å lystre ordrer fra øvrighetspersoner. Dette, sammen med at mange av de ikke kjenner til sine rettigheter som PhD-stipendiater, gjør at de lett blir ofre for denne form for utnytting. Hva angår denne form for Harry-tafsing er det ingen grunn til å tro at kvinner scorer særlig lavere enn menn.

 

Innlegget ble først publisert i Legekunsten

     

 

Av professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk
Publisert 21. des. 2017 10:30 - Sist endra 21. des. 2017 10:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere