Strid om midlertidighet blant forskere på SV-fakultetet

Forskere mener Det samfunnsvitenskapelig fakultet forpurrer UiOs arbeid for å redusere midlertidighet. Dekanen mener derimot at forskernes ønske medfører et brudd på rekrutteringspolitikken.

Kvinne med briller og armene i kryss, kledd i sort

PARADOKS: UiO-forsker Hilde Reinertsen mener SV-fakultetet stikker kjepper i hjulene på unge forskere ved å hindre de i å søke om ekstern finansiering. Foto: Ola Gamst Sæther.

UiO har for lengst vedtatt å arbeide for å redusere midlertidigheten blant de ansatte på universitetet. Arbeidet har tilsynelatende fungert, og midlertidighet i vitenskapelige stillinger er redusert med ni prosent, til 16.4 prosent over en periode på tre år, kunne rektor Svein Stølen meddele i sin valgplattform tidligere i år.

I et debattinnlegg fra desember i fjor kritiserte Forskerforbundet ved UiO blant annet Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV), som har diskutert om postdoktorer bør få anledning til å søke ekstern finansiering med seg selv som prosjektleder, og hvor i organisasjonen beslutningsmyndigheten i det spørsmålet bør ligge.

De er ikke alene om å synes at denne utviklingen er problematisk.

Hilde Reinertsen er ansatt i en forskerstilling ved fakultetets Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK), og har tidligere sittet i fakultetsstyret på vegne av midlertidig vitenskapelige ansatte. Hun mener fakultetet sender feil signaler ved å begrense denne gruppens muligheter for å søke om eksterne midler. 

– Det er åpenbart at eksternfinansiering skaper utfordringer for universitetets ansettelsesmodell, men SV-fakultetets praksis bidrar ikke til å løse dilemmaene som oppstår, tvert imot. De ønsker mer eksternfinansering, og budsjetterer med dette i sine langtidsplaner, men dersom bare ansatte i faste kombinerte stillinger, altså førsteamanuenser og professorer, kan søke, vil jo det isteden øke midlertidigheten, på grunn av stadig flere nyansettelser av midlertidig ansatte stipendiater, postdoktorer og forskere, sier Reinertsen. 

– I tillegg må jo seniorene frikjøpes fra undervisning og andre plikter, og trenger da midlertidig ansatte vikarer, påpeker hun.

– SV har et forklaringsproblem

Reinertsen mottok selv ekstern finansiering gjennom et «Unge Forskertalenter»-prosjekt fra Norges Forskningsråd i 2019, og sier det var fantastisk å få en slik gylden og ettertraktet mulighet.

– Jeg fikk kjempegod støtte fra fakultetsadministrasjonen i søknadsfasen, mens jeg var postdoktor på et ERC-prosjekt. Men det er påfallende at når jeg faktisk fikk disse midlene, så opplevdes det nesten som et «problem», fordi prosjektet går over en periode på mer enn tre år og jeg da måtte ansettes i en fast forskerstilling. Signalene fra fakultetsledelsen er jo ganske klare på at dette slett ikke er ønskelig, sier hun, og fortsetter: 

– SV har et forklaringsproblem her. Det er et paradoks at det å klare å få inn eksterne midler blir et problem for institusjonen. Man må jo kunne lede universitetet på en måte som sikrer langsiktighet for forskningen, og som også skaper gode og forutsigbare karriereveier som kvalifiserer oss til stillinger andre steder.

Reinertsen forteller at hun selv er del av et sterkt og støttende fagmiljø, og har det veldig fint med jobben sin.

– Men for mange preges postdoktorperioden av uro og usikkerhet, særlig hvis ansettelsen i praksis blir en blindvei for videre kvalifisering.

Hun viser til at de fleste utlysninger som førsteamanuensis nå stiller krav om erfaring fra «prosjektakvisisjon», altså at man har lyktes med å innhente ekstern finansiering.

– Når fakultetet nå innskrenker denne muligheten, avskjærer de unge forskere fra en helt sentral erfaring, noe som gjør oss mindre konkurransedyktige på det akademiske jobbmarkedet. Vi får heller ikke mulighet til å bidra inn i fagmiljøet som har bygget oss opp. Alle vet at det er få toppstillinger og knallhard konkurranse, ikke minst ved UiO. Da er det jo ganske oppsiktsvekkende når vår egen arbeidsgiver bidrar til å trekke opp stigen på denne måten, sier Reinertsen.   

«For mange preges postdoktorperioden av uro og usikkerhet, særlig hvis ansettelsen i praksis blir en blindvei for videre kvalifisering.» – Hilde Reinertsen, forsker

Mener rektoratet må ta stilling

Hun får støtte fra førsteamanuensis på humanistisk fakultet, Ingrid Lossius Falkum, som tidligere satt i universitetsstyret, og er nåværende leder for Akademiet for yngre forskere, og som for øvrig var en av forfatterne bak Forskerforbundets debattinnlegg fra desember.

– Et viktig grep for å redusere midlertidigheten er å ansette i faste forskerstillinger. Dette vil likne på hvordan man gjør det i instituttsektoren, hvor folk er fast ansatt, men avhengig av å innhente finansiering for stillingene sine, sier hun.

– Men det SV gjør når de sier nei til at disse såkalte «faste» ansatte skal få lov til å søke ekstern finansiering, er i praksis å si at man ikke får lov til å forsøke å beholde jobben sin. Det er paradoksalt og ikke i tråd med de vedtatte «Premisser for videre arbeid med midlertidighet ved UiO», og hvordan universitetsstyret så for seg at dette skulle håndteres da saken ble diskutert og vedtatt her, sier Falkum.

Hun bruker betegnelsen «fast» i klammer, med henvisning til at de faste forskerstillingene kun er faste så lenge det er et prosjekt på gang, og mener det er avgjørende med en plan for å kunne utnytte forskernes kompetanse i andre kontekster når eksternt finansierte prosjekter er ved veis ende.

Hun viser til rektordebatten tidligere i år, hvor hun selv stilte spørsmål om SV-fakultetets praksis til Svein Stølen. Han svarte da at han ikke er enig i denne praksisen, hevder hun.

– Jeg kan ikke forstå annet enn at det må være rektoratets ansvar å finne en løsning der midlertidig vitenskapelig ansatte ikke forskjellsbehandles på denne måten. 

– Spenning mellom ønsker og behov

– Jeg fant ikke videoen fra valgmøtet, men mener jeg sa at jeg ikke ønsker kollektive ordninger som hindrer postdoktorer å søke – hver enkelt postdoktors ønske og karriere må vurderes individuelt, sier Svein Stølen selv til Uniforum.

Stølen viser til at SV-styret nylig diskuterte dette, hvor de fastslo at det er instituttleder ved den enkelte enhet som avgjør om en postdoktor skal få søke slike midler.

– Det mener jeg må være helt fint, men det pålegger de som tar avgjørelsen å sette ulike interesser og behov opp mot hverandre, sier UiO-rektoren.

«Det er spenninger mellom hva den enkeltes muligheter og forventinger er, og hensynet til institusjonenes og enhetenes behov for helhetlig og balansert faglig utvikling» – Svein Stølen, rektor ved UiO

– Åse Gornitzka og jeg var innom flere slike iboende og komplekse dilemmaer i arbeidet med en helhetlig personalpolitikk – der ulike hensyn trekker i ulike retninger i et innlegg i Uniforum i desember. Det er spenninger mellom hva den enkeltes muligheter og forventinger er, og hensynet til institusjonenes og enhetenes behov for helhetlig og balansert faglig utvikling.

– Både midlertidighet, muligheten til å delta i undervisning og å søke ekstern finansiering er spørsmål som illustrerer disse spenningene. Det er i dette spennet de som har ansvaret for å vurdere en individuell postdoktors ønske om å søke et prosjekt må arbeide, avslutter han.

DELTE MENINGER: SV-dekan Anne Julie Semb viser til at alle faste stillinger må utsettes for åpen og internasjonal konkurranse.

– Må være innstilt på å røre på seg

Dekanen ved fakultetet, Anne Julie Semb, har et annet syn på saken, og påpeker at det ikke finnes et uendelig antall faste stillinger. 

– Det er ikke slik at en fireårig postdoktor-stilling ved UiO skal gi et fortrinn ved UiO generelt. Man må også være innstilt på at man skal røre på seg i et karriereløp som forsker, sier hun.

Dekanen påpeker for øvrig at det ikke står noe i forskriften om at man skal kvalifisere til en fast stilling ved et bestemt universitet etter en postdoktorstilling, men at man skal «kvalifisere for arbeid i vitenskapelige toppstillinger» generelt.

– Stillingen skal sikre konkurransedyktighet i det arbeidsmarkedet de skal ut i. Det kan være andre forskningsinstitusjoner i Oslo, andre steder i landet, eller i utlandet, sier Semb, og tilføyer at majoriteten av postdoktorene på SV fortsetter i akademia etter at perioden er over.

Hun er klar over at at meningene om ekstern finansiering er delte. 

«Det er ikke slik at en fireårig postdoktor-stilling ved UiO skal gi et fortrinn ved UiO generelt» – Anne Julie Semb, dekan, samfunnsvitenskapelig fakultet

– Her er det ulike synspunkter. Vi har mange ulike enheter med ulike behov, og fem institutter, hvor mange er skeptiske til faste forskerstillinger i det hele tatt, og to forskingssentre med mange fast tilsatte forskere. Derfor har vi plassert beslutningsmyndigheten lokalt. Om det er snakk om en ansatt som er helt uvurderlig, står selvfølgelig instituttlederne fritt til å godkjenne en søknad om ekstern finansiering.

– Selv mener jeg at man rent prinsipielt ikke bør være veldig liberal i dette spørsmålet, da det å få en fast stilling uten åpen utlysning og internasjonal konkurranse om stillingen i utgangspunktet er et brudd på UiOs rekrutteringspolitikk, sier dekanen avslutningsvis.

Emneord: midlertidighet, SV-fakultetet, Personalpolitikk Av Knut Anders Finnset
Publisert 26. mars 2021 11:00 - Sist endra 26. mars 2021 11:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere