Tror det kan finnes vann på Mars

Torsdag landet kjøretøyet Perseverance på Mars, med en norsk radar ombord. Uniforum har intervjuet prosjektleder Svein Erik Hamran, som forklarer alle de spennende detaljene bak teknologien.

LETER ETTER LIV: UiO-professor Svein Erik Hamran bruker en 3D-printet modell for å peke på stedet hvor den norske radaren Rimfax har sin plass på Mars-roveren Perseverance. Den skal gjøre undersøkelser av de geologiske forholdene i bakken på planeten, og med det hjelpe til med å finne rester etter liv.

Foto: Ola Gamst Sæther

– Det er ikke enkelt å lande på Mars, sier Svein Erik Hamran, i det han begynner å fortelle om Perseverance, kjøretøyet som torsdag kveld presterte å lande på den røde planeten til hele verdens begeistring – med en norsk-utviklet radar ombord. 

Uniforum  møter Hamran på Institutt for teknologisystemer på Kjeller, hvor han jobber som professor, midt i et hektisk mediekjør. Han kommer rett fra sending med NRK, og skal videre til VGTV rett etterpå. Midt i intervjuet ringer nok en journalist som vil ha tak i den etterspurte Fauske-væringen.

– Nå har jeg måttet begynne å si nei til folk, sier han lattermildt.

Skyter prøver ut i atmosfæren

Hamran viser entusiastisk fram en oversikt over en av kjøretøyets tiltenkte turer, opp på det som ser ut som en høyde på planeten, hvor radaren Rimfax skal bidra inn i arbeidet med å lete etter liv. 

Radaren skal gjøre målinger av de geologiske forholdene i bakken, for å finne ut av hvor det kan være muligheter for å finne rester etter liv. Prøvene skal sendes tilbake til jorda på en helt spesiell måte. 

– Roveren har ingen såkalt analytiske instrumenter. Den tidligere roveren Curiosity tar inn prøver og analyserer de innendørs, sier han, og forklarer hvordan prøvene fra Perseverance skal sendes tilbake til jorda: 

– Prøvene blir lagt i prøverør på planetens overflate. Den er helt steril, på grunn av all strålingen planeten er utsatt for. Prøvene plukkes så opp av et kjøretøy, som pakker disse inn i ei kule, forteller han.

Kula skytes så opp i planetens bane, før det kommer et annet romskip fra jorda og plukker den opp, og flyr prøvene tilbake til planeten vår. Det blir de første Mars-prøvene som kommer tilbake til jorda.

Fra før vet man at det finnes is på polene på Mars, men der er det for kaldt for Perseverance å oppholde seg, siden det ikke er sollys der. Kjøretøyet må allerede tåle ned mot hundre minusgrader på nettene der den befinner seg nå, som er nærmere ekvator på planeten.

Ble håndplukket av NASA

Hamran og kolleger på blant annet FFI (Forsvarets forskningsinstitutt) og UiO har jobbet med radaren i over seks år, siden 2014. I den perioden har de laget en rekke prototyper som de har testet igjen og igjen. Kjerneteamet har bestått av 6-7 personer, men de har vært oppe i 30 som har jobbet på prosjektet, pluss industri. Det er Kongsberg Norspace som har produsert kortene inne i radaren, og så er det en mikrochip som selskapet Bitvis har produsert, forteller Hamran.

Til sammenligning er det 150 personer som har laget det såkalte spektrometeret på kjøretøyet, som måler kjemien på planetens overflate. 

– Vi leverte radaren fra oss i slutten av 2018, også ble den montert på roveren (kjøretøyet, journ.anm.) for videre testing, forteller han om utviklingen av teknologien.

En av grunnene til at utviklingen av radaren har tatt tid, er at hver minste detalj må godkjennes av NASA. Han forklarer prosessen:

– Da NASA laget sitt «mission to Mars», så hyret de inn omtrent tjue forskere. Så skrev de en såkalt «science definition study», en studie om hva slags vitenskap den neste Mars-roveren skal gjøre. Og i den rapporten beskriver de hva roveren ønsker å oppnå vitenskapelig, og hvordan den skal oppnå de resultatene. Og da skriver de inn at for å gjøre det oppdraget må vi ha den og den type instrumenter, forteller Hamran, og forsetter:

– Og så nevner de flere typer instrumenter som kan løse oppgavene. Og oppgaven her var å se under bakken. Men de sier ikke spesifikt at det skal være en georadar, men det er jo ett av instrumentene som kunne ha gjort den jobben. Og så da NASA har fått den studien i hendene sine, så lager de en såkalt «announcement of opportunity» som de sender til hele verden.

Når denne har blitt sendt ut, kan hvem som helst skrive et forslag til instrumenter som gjør ulike biter av den vitenskapen som de ønsker seg.

– Så da skrev vi en proposal i 2013 som vi sendte inn, og så var det 58 innsendte forslag.

Det norske bidraget vant fram, og radaren ble utviklet og bygget på Kjeller. Til radaren hører det også med en antenne, som er malt med en helt spesiell maling. Malingen gjør at overflaten kjennes litt ru, gummiaktig og svært robust ut. 

– Det er silisiumbasert maling, for du kan ikke ha organisk materiale på Mars. Så man kan ikke bruke oljemaling for å si det sånn.

Hvorfor ikke?

– Det er fordi roveren skal finne liv, og hva er liv? Jo, det er organisk materiale. Så man kan ikke sende karbon eller organiske materialer med roveren, forklarer Hamran. 

SLIK SER DEN UT: Hamran viser fram en kopi av radaren (gullboksen) og antenna (den hvite metallgjenstanden til venstre) som nå befinner seg på planeten Mars. I bakgrunnen kan man se et kart med en grønn stripe, som viser en tiltenkt kjørerute for roveren.

Plutonium-drevet

Rimfax skal styres fra det samme kontrollrommet der dagens intervju finner sted, hvor det er satt opp skjermer fra vegg til vegg. 

– Måten vi gjør det på, er at science-teamet diskuterer hva roveren skal gjøre neste dag, og dersom vi skal kjøre så slår vi på radaren. Da programmerer vi hva radaren skal gjøre neste dag, herfra. Og så sender vi instruksen opp til Mars via JPL (NASAs Jet Propulsion Laboratory i California). Da gjør roveren det vi har bestemt neste dag, på Mars. Så sender den tilbake data til oss som vi analyserer, forteller han.

Hamran forteller at det tar 11 minutter og 20 sekunder for signalene å nå fra Mars og hit. 

Roveren skal forhåpentligvis kjøre på planeten i åtte til ti år, forteller han. Den andre roveren, Curiosity, har vært der siden 2012. Man skulle kanskje tro de var drevet av solceller, men det er noe ganske annet som gir strøm til kjøretøyene.

– De drives av kjernekraft. Plutonium som koker av varme, som så konverteres til strøm som lader batterier inne i kjøretøyene, forklarer han. 

– Kan finnes vann der

Perseverance skal i tillegg til å lete etter tidligere eksisterende liv, også undersøke de nåværende forholdene på planeten. 

– Hva er klimaet i dag på Mars? Finnes det is, vann, og kanskje salt vann i bakken på Mars i dag, slike ting, forteller Hamran.

Professoren tror det er en god mulighet for at det finnes vann i bakken på planeten i dag. 

– Men hvor dypt det i så fall ligger, vet man ikke, sier han. 

– Og det er et stort mysterium på Mars. Hvor er vannet blitt av? Modeller tilsier at det burde ha vært mye mer vann, men det kan ha forsvunnet ut i atmosfæren, altså ut fra hele planeten, sier han. 

Det er med andre ord bare å følge spent med i tiden som kommer. Kjøretøyet skal starte sin ferd om omtrent to uker.

Emneord: Astronomi, teknologi, Romfart Av Knut Anders Finnset
Publisert 20. feb. 2021 20:04 - Sist endra 22. feb. 2021 11:29
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere