Lang tids ferd mot vitenskapelig toppstilling for postdoktorene

Rundt halvparten av postdoktorer har en vitenskapelig stilling ved forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner eller i helseforetak i Norge fem år etter endt postdoktorperiode. Det viser en ny undersøkelse NIFU har gjort på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet.

En mann sitter i en stol og prater

IKKE BRA :– Dette tyder på at deler av akademia ikke bruker stillingstypen slik den var ment, men heller ser postdoktorene som en fleksibel og midlertidig arbeidskraft. Det er ikke bra og det vil vi se nærmere på, sier statsråd Henrik Asheim (H) om funn som viser at det tar fem år for postdoktorer å få en vitenskapelig toppstilling. (Arkivfoto)

Foto: Ola Gamst Sæther

I en ny NIFU-rapport presenteres en kartlegging av hvordan postdoktorer rekrutteres til norske forskningsinstitusjoner, hvordan de følges opp mens de er i stillingen, samt deres karriere etter postdoktorperioden.

Hovedfunn i undersøkelsen er:

  • Tre av fire postdoktorer er enig i påstanden om at forskningsmiljøene ser på postdoktorene hovedsakelig som midlertidig arbeidskraft og i liten grad som et ledd i langsiktig kompetansebygging.
  • Fire år etter ferdig postdoktorperiode er færre én av seks ansatt som førsteamanuensis, og bare én av tjue er professor.
  • Institusjonene har flere målsettinger med bruken av postdoktorstillingen. Internfinansierte postdoktorstillinger brukes i større grad som kvalifiseringstillinger enn de eksternfinansierte stillingene som er rettet mot gjennomføring av forskningsprosjekter.
  • Institusjonene foretrekker ofte å bruke postdoktorstillinger framfor forskerstillinger fordi postdoktorstillingen er en åremålsstilling hvor en ikke opparbeider rettigheter til fast stilling.
  • I tillegg kommer det fram at postdoktorer på tvers av fagfelt, kjønn og finansiering opplever at det ikke er tilstrekkelig muligheter til å utvikle undervisningskompetanse i stillingen.
  • Fire år etter endt postdoktorperiode er det bare fem prosent som er i en professorstilling. (Kilde: Kunnskapsdepartementet og NIFU)

– Undersøkelsen bekrefter at postdoktorstillingen generelt gir gode muligheter til å utvikle forskningskompetanse. Registerdata viser at om lag halvparten av postdoktorene har en vitenskapelig stilling ved forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner eller i helseforetak i Norge 4-5 år etter endt postdoktorperiode, forteller prosjektleder Liv Langfeldt i en pressemelding fra NIFU. I tillegg kommer de som får slik stilling i utlandet.

Samtidig viser undersøkelsen at kun en av fem postdoktorer har første- eller toppstilling i Norge fire år etter sin postdoktorperiode. 5 prosent har professorstilling og 15 prosent har førsteamanuensisstilling. Med andre ord synes stillingen i mange tilfeller ikke å bidra til det som skal være hovedmålet – å kvalifisere til en vitenskapelig toppstilling, står det i pressemeldingen.

– Det er ikke bra

Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim er ikke fornøyd med hvordan institusjonene bruker postdoktorene.

– Postdoktorstillingen skal hjelpe unge forskere videre i den akademiske karrieren. Men etter fire år er de færreste ansatt som førsteamanuensis eller professor. Dette tyder på at deler av akademia ikke bruker stillingstypen slik den var ment, men heller ser postdoktorene som en fleksibel og midlertidig arbeidskraft. Det er ikke bra og det vil vi se nærmere på, sier statsråd Henrik Asheim (H) i en pressemelding fra Kunnskapsdepartementet.

NIFU-undersøkelsen er et ledd i oppfølgingen av Underdalutvalgets utredning om stillingsstruktur i akademia. NIFU har kartlagt bruken av postdoktorstillinger mellom 1999 og 2020 og hvordan postdoktorene selv opplever situasjonen.

Akademisk karriere er ikke hovedmål for alle

NIFU-undersøkelsen viser også at institusjonene benytter postdoktorstillingene til ulike formål, og at å kvalifisere unge forskere til vitenskapelige toppstillinger ofte ikke fremstår som hovedmålet. En betydelig andel av dem som blir postdoktorer, har heller ikke en akademisk karriere som hovedmål eller eneste mål.

I mange tilfeller blir det ikke formidlet tydelig til kandidatene at stillingens hovedmål skal være kvalifisering til professornivå. Postdoktorene gis ofte også begrensede muligheter til å opparbeide de undervisningskvalifikasjoner som kreves for professorkompetanse. Videre synes noen miljøer å mangle faste strukturer for faglig oppfølging av postdoktorer, går det fram av NIFU-undersøkelsen.

Tar det med seg i diskusjonen om bruken av midlertidige stillinger

Også dette får Henrik Asheim til å reagere.

– Postdoktorstillingen brukes langt bredere enn formålet om å kvalifisere for arbeid i vitenskapelige toppstillinger. Dette funnet skal vi ta med oss inn i arbeidet med strategien for forskerrekruttering og karriereveier i forskning og høyere utdanning. Jeg vil også ta dette med meg inn i diskusjonen med sektoren om hvordan å få ned den unødvendig høye bruken av midlertidige stillinger, sier Asheim.

Strategien for forskerrekruttering og karriereveier i forskning og høyere utdanning skal legges frem før sommeren 2021.

Statistikk som presenteres i NIFU-undersøkelsen viser at siden 1999 har antallet postdoktorstillinger økt fra i om lag 300 stillinger til i underkant av 2200 stillinger i 2019. Stadig flere av postdoktorene har doktorgraden fra et annet land enn Norge.

– Når vi ser at nesten halvparten av postdoktorene i undersøkelsen ikke lenger er ansatt ved norske forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner, er det enda en grunn til å diskutere formål og kravene til postdoktorstillingen på nytt, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim.

Emneord: Forskningspolitikk, Arbeidsforhold. Universitetspolitikk
Publisert 21. jan. 2021 11:19 - Sist endra 21. jan. 2021 11:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere