Patentsaken: – UiO bruker denne salen til å krenke meg

Etter to dager i lagmannsretten har Roya Sabetrasekh fått høre mye om seg selv og verdien av forskningen sin. Det meste negativt.

BA OM INFORMASJON: Roya Sabetrasekh ba gjentatte ganger veilederen sin om mer informasjon om firmaet Ascendia og muligheten for patent. Men hun fikk ikke noe svar, forklarte hun for lagmannsretten tirsdag.

Foto: Helene Lindqvist

I et søk på nettet i 2010, oppdaget Roya Sabetrasekh at forskningen hennes var brukt i en patentsøknad fra det private, svenske firmaet Ascendia. Patentet er senere innvilget i både Japan, Europa og USA.

Ingen er uenig i at Sabetraskehs forskning er brukt i søknaden. Men betyr det at det er hun som står bak oppfinnelsen? Og hvordan kunne forskningen havne i en patentsøknad uten hennes tillatelse?

Etter to dager i lagmannsretten har retten fått høre innledningsforedrag fra begge partene, og forklaringene til Sabetrasekh og hennes tidligere veileder, professor Janne Reseland. 

Patentsak i Borgarting lagmannsrett

* Hele denne uka pågår ankesaken i Borgarting lagmannsrett der tidligere doktorgradsstipendiat Roya Sabetrasekh krever godtgjøring, erstatning og oppreisning fra UiO.
* Sabetrasekh hevder at UiO ved professor Ståle Petter Lyngstadaas har samarbeidet med det svenske selskapet Ascendia om å søke patent på en oppfinnelse hun har gjort, uten å informere eller kreditere henne.
* UiO hevder at Sabetrasek ikke har gjort noen oppfinnelse, og fikk medhold i dette i Oslo tingrett.
* Konflikten er tidligere presentert i NRK Brennpunkt-dokumentaren Patentjegerne.
* Sabetrasekh disputerte for doktorgraden ved OD-fakultetet på UiO i mai 2010.

– Veldig enkle ting

Reseland har hele tiden avvist blankt at Sabetrasekh står bak en oppfinnelse. Da professoren forklarte seg tirsdag beskrev hun Sabetrasekh som vanskelig og forskningen som endte i patentsøknaden som enkel.

Regjeringsadvokat Stein-Erik Jahr Dahl ville vite om Sabetrasekh hadde bidratt med noe som helst utover standard rutinearbeid da hun arbeidet med den såkalte Histocare-gelen sommeren 2006.

– Hun har brukt etablerte teknikker i laboratoriet, svarte Reseland.

Jahr Dahl spurte videre om disse teknikkene var kompliserte.

– Dette er veldig enkle ting å gjøre. Masterstudentene mine gjør også sånne ting, i tillegg til enda mer avanserte oppgaver, beskrev professoren.

– Slo det deg at dere hadde gjort en oppfinnelse?, spurte Jahr Dahl.

– Overhodet ikke, svarte Reseland.

Sakkyndig for Sabetrasekh, patentkonsulent Anne Sønstevold hadde også spørsmål til Reseland:

– Det at noe er patenterbart betyr at det er overraskende og uventet. Og de som har innvilget dette patentet, synes at det er tilfellet her. Men det er altså ikke du enig i?

– Nei.

Fra dommerne kom det også spørsmål:

– Har du noen tanker om hvordan denne forskningen er blitt brukt?

– Jeg tror ikke den er brukende til noe som helst, svarte Reseland.

Tenkte ikke at det var en oppfinnelse

Heller ikke Sabetrasekh tenkte at det var snakk om en oppfinnelse da hun gjorde de overraskende oppdagelsene sommeren 2006.

– Som akademiker er det først og fremst publisering man har i tankene, påpekte hun da hun forklarte seg tirsdag morgen. Hun poengterte også at hun var i en utdanningsstilling, og uerfaren med patenter.

Første gangen hun hørte at det kunne være aktuelt med patent, var i forbindelse med en e-postutveksling mellom hennes veileder Ståle Petter Lyngstadaas og den svenske professoren Christer Busch, som sto bak gelen hun brukte i forsøkene. Foranledningen var at Sabetrasekh skulle presentere funnene sine i et abstract på en konferanse. I e-posten fra desember 2006 skrev Lyngstadaas blant annet dette:

 «Etter hva jeg forstår vil dere stoppe publisering av resultater fra bruk av Histocare med stamceller inntil dere har avklart patentsituasjonen for produktet.  Vi har ikke inngått noen formell avtale om dette, men jeg forstår godt problemstillingen. Likevel vil jeg få presisere at jeg finner det lite tilfredsstillende at vi arbeider, og betaler, fram resultater som dere så vil ha full eiendomsrett over, til og med kontroll over publikasjoner. Om dette er intensjonen med samarbeidet må ha på plass en avtale som regulerer dette, samt en form for økonomisk kompensasjon for medgåtte materialer og arbeidstid. Ettersom det er våre teknikker og vår innsats som ligger til grunn for resultatene er det vel også rimelig også å vurdere medforfatterskap på eventuelle patenter, samt avtaler for videre samarbeid (patenteksemplene som må fullføres under prioritetsåret).» (sakset fra tingrettsdommen)

– Jeg oppfattet e-posten fra Lyngstadaas dithen at han tok vare på rettighetene våre, sa Sabetrasekh til lagmannsretten.

I Regjeringsadvokat Jahr Dahls innledning mandag, argumenterte han for at den samme e-posten beviste at Lyngstadaas så på samarbeidet med Busch som et rent akademisk samarbeid.

Fikk ikke informasjon

Den påfølgende våren skal Sabetrasekh gjentatte ganger ha spurt Lyngstadaas om å få mer informasjon om det mulige patentet. Men hun fikk aldri noe svar, sa hun da hun forklarte seg i lagmannsretten.

At UiO og veiledernes relasjon til firmaet Ascendia var uklar for Sabetrasekh, framgår også av en fremdriftsrapport hun skrev til UiO i forbindelse med doktoravhandlingen, datert 15. desember 2009. Lilleeng leste fra den på rettens første dag: 

«- Generell mener jeg at arbeidsforholdet er litte gjennomsiktig. Eksample på dette er at jeg selv har jobbet med et biomateriale (histocare) fra et firma i Sverige (Asendia). I Begynnelse ble jeg informert, men fra 2008 hver gang jeg har prøvde å spørre om hvilket avtale de har med dette firmaet. jeg har fått svar tilbake at vi overlate ikke sånn til stipendiater fra mine veiledere (Janne Reseland og Petter Lyngstadaas). Detter for meg er veldig merkelig, jeg mener at dette burde ha vært en del av min forskerutdanning.»  (sakset fra tingrettsdommen).

Forholdt seg til det veilederne sa

I UiO-advokat Jahr-Dahls innledningsforedrag ble det gjort et poeng ut av at verken Sabetrasekh eller noen andre på UiO rapporterte inn at Sabetrasekhs funn kunne ha kommersiell verdi.

Sabetrasekhs advokat Sverre Lilleeng spurte henne om hun selv hadde vurdert å melde fra om oppfinnelsen til Birkeland innovasjon:

– Jeg forholdt meg til lederne mine og hadde tillit til dem, svarte Sabetrasekh, og sa videre at hun hadde fått klar beskjed fra Lyngstadaas om at hun ikke kunne søke patent.
– Han sa at jeg hadde publisert resultatene mine, og at det var i strid med patentering, fortsatte hun.

Parallelt med dette var imidlertid både Lyngstadaas og Reseland klar over at det ble jobbet med en patentsøknad fra Ascendias side. Det framgår av en rekke e-poster som det ble lest opp fra i lagmannsretten. Lilleeng trakk fram at Sabetrasekh hadde vært kopimottaker på en god del eposter, men ikke dem som gjaldt patentsøkning.
Sabetrasekh sendte selv artikkelutkast til professoren Christer Busch som søkte patent sammen med firmaet Ascendia. Men hun visste ikke hva han skulle bruke det til.

– Skjønte du at Busch ville sende alt du gjorde videre til Ascendia? Spurte Lilleeng.

– Nei. Jeg så på ham som en professor. Det er ikke uvanlig å samarbeide med andre, og han sendte oss også gelen vi brukte.

– Han er medforfatter på artikkelen din?

– Jeg var ikke glad for å ha ham som medforfatter. Han bidro etter min mening ikke etter Vancouverreglene. Jeg tok det opp med veilederne mine flere ganger, men de sa at Busch sender gelen til meg, derfor må han være med.

– Jeg kan ikke reglene for sånt

Mens Janne Reseland offentlig har vært avvisende til at Sabetrasekh har gjort noen oppfinnelse, har hun formulert seg annerledes internt. I et UiO-internt notat fra 2010, utformet i forbindelse med et varsel fra Sabetrasekh, er det sitert fra en e-post fra Reseland. Her skriver hun blant annet: «Om vi (Roya, meg selv og Petter) burde vært tatt med som medoppfinner er jo selvsagt en diskusjon, men av akademisk interesse da slik medforfatterskap ikke genererer penger.» (sakset fra tingrettsdommen)

Sabetrasekhs advokat ba Reseland kommentere denne uttalelsen.

– Du holder det åpent om dere skulle vært medoppfinnere?

– Jeg kan ikke reglene for sånt, men når man har vært med som medforfatter kan det tenkes man skal nevnes ved navn, dersom man har bidratt med noe essensielt.

Sabetrasekhs advokat Mass Anders Hus spurte hvorfor ikke Sabetrasekh ble involvert da Reseland og Lyngstadaas ga klarsignal til å bruke resultatene hennes i patentsøknaden.

– Roya var student. Universitetet eier alt som genereres av arbeidsresultater, forklarte Reseland.

Det nevnte notatet er skrevet av UiO-jurist Einar Noreik. Han gjorde seg følgende konklusjon etter å ha lest Reselands beskrivelse: «Jeg forstår Reseland dithen at hun ikke utelukker at hun selv, Lyngstadaas og Sabetrasekh skulle vært medoppfinnere på en oppfinnelse, men at de ikke visste om patentet før de i november 2010 ble kjent med det gjennom denne saken.»

Lilleeng konfronterte Reseland med dette.

–Dere forklarte til Noreik at dere ikke visste om patentet. Vi greier ikke å se at dere ikke visste om det, sa han.

Reseland presiserte at hun var kjent med ønsket om å patentere, men nektet for å ha vært del av patentprosessen.

– Dette var noe som kom på toppen av alle de andre jobboppgavene jeg hadde. Beklager hvis det var gjort med harelabb, sa professoren med henvisning til e-posten hun skrev til Noreik.

– En krenkelse

Reseland er ikke den eneste som har beskrevet Sabetrasekh som vanskelig for lagmannsretten. Det gjorde også UiOs advokat Jahr Dahl i sitt innledningsforedrag mandag.

– Det har vært en del sirkus rundt Sabetrasekh på OD, sa han, og kom blant annet inn på Sabetrasekhs tidligere varsel om saken. Han forklarte at disse tingene var relevant å nevne, fordi det spiller inn på hennes troverdighet i egen vitneforklaring.

Dette ble ikke godt mottatt hos Sabetrasekh.

– Hvordan opplever du det når regjeringsadvokaten leser fra varselet ditt? Spurte Lilleeng henne dagen etter:

– Jeg opplever det som en krenkelse. En gjengjeldelse. Jeg opplever at universitetet har et sterkt behov for å krenke meg, nedsette meg. UiO bruker denne salen til å krenke meg, beskrev Sabetrasekh.

Av Helene Lindqvist
Publisert 12. nov. 2019 23:01 - Sist endra 15. nov. 2019 19:15
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere