Isfront på siste Norsk Ordbok-møte

Norsk Ordbok-styret vedtok sterk kritikk av universitetsledelsens håndtering av prosjektet, på sitt aller siste møte. Instituttleder Kristian E. Kristoffersen mener ordbokteamet overdriver ordbøkenes betydning for språkforskere. 

Norsk Ordbok-prosjektet anses som fullført fra universitetets side når siste bind sendes i trykken i slutten av november. 

Foto: Ola Sæther

For en drøy uke siden ble tidenes siste styremøte for Norsk Ordbok 2014 holdt. Det var en anledning for styremedlemmene til å stille spørsmål rundt avslutninga av prosjektet, og en anledning til å takke hverandre for innsatsen - men styret benyttet også anledninga til å kritisere universitetet. En kritikk formulert av styremedlem Audun Heskestad ble vedtatt med 5 mot 2 stemmer.

"Vi seier oss leie for at Universitetet i Oslo greip inn i styringa av prosjektet på ein slik måte at prosjektet vart forseinka, og heller ikkje gjorde det som var mogleg for å leggje til rette for å fullføre digitaliseringa av verket og sikre vidare vedlikehald og utvikling av verket. Styret meiner at universitetet såg etter problem i gjennomføringa i staden for å finne løysingar i sluttfasen", står det blant annet i kritikken styret vedtok.

Audun Heskestad er en skikkelig veteran, han har jobba med ordboka siden Samlaget fikk ansvaret for den i 1971. Han var også involvert i forhandlingene da UiO skulle overta prosjektet i 2001. Heskestad understreker at kritikken burde ha kommet før.

– Vi har hatt som førsteprioritet å sluttføre ordbokprosjektet. En ønsker jo ikke å lage for mye bråk, heller. Derfor har vi ikke gjort et tilsvarende vedtak tidligere, sier han.

Avviklet Ordbok-styret

Styreleder Kristian E. Kristoffersen, instituttleder ved Institutt for nordiske og lingvistiske studier (INL), var en av to som stemte mot forslaget. Det mener han er helt selvfølgelig.

– I og med at dette prosjektet ligger ved det instituttet jeg leder, og ved den institusjonen jeg representerer, sier det seg selv at jeg ikke kunne stemme for dette forslaget. Ut over dette har jeg ingen kommentarer, sier han til Uniforum.

Under møtet understreket han dessuten, med henvisning til interne retningslinjer, at Norsk Ordbok-styret ikke lenger er et legitimt styre for prosjektet. Det reagerer Heskestad på.

– UiO har bestemt at styret i praksis skal avvikles ved å flytte makta over til instituttet, uten å konferere med noen. Da prosjektet ble overført til UiO i 2001, var det en forutsetning at styret skulle være uavhengig, sier han, og påpeker at det er rart å kalle inn til styremøte dersom styret ikke er legitimt.

Kristoffersen mener et slikt avsluttende styremøte var nødvendig og riktig.

– Det var i utgangspunktet ikke jeg som tok initiativ til møtet, det var noen av styremedlemmene som ba om et møte fordi de ønsket informasjon om avslutningen av prosjektet. Det syns jeg var rimelig, og jeg syns også det var riktig å invitere til møte en siste gang for å takke styremedlemmene for innsatsen de har lagt ned for prosjektet over flere år, sier han. 

ILN-styret har vedtatt at de skal gå gjennom avviklinga av Norsk Ordbok, og evaluere den, på et styremøte tidlig i 2016.

Uenighet om ferdigstillelse

En av uenighetene kritikken styret vedtok, tydeliggjør, er hvorvidt prosjektet er ferdig når det siste bindet sendes i trykken. Universitetet mener ja. Norsk Ordbok-prosjektgruppa mener nei. Ordbøkene må også digitaliseres. I tillegg mangler det en brukerveiledning, noe Uniforum har skrevet om tidligere. Universitetet ønsket heller å gi tilbake penger de allerede har fått, enn å lage en slik veiledning. De har heller ikke gitt oppgaven til noen andre.

– Det har kommet tilbud fra andre (Nynorsk kultursentrum, journ. anm.) om å lage denne veiledninga, det tilbudet har ikke blitt tatt imot av universitetet. De har vært veldig vage i formuleringene rundt dette. Det er også naturlig å se for seg at kultursentrumet kunne tatt jobben med digitalisering av resten av ordboka, sier Heskestad. Han mener veiledninga må være ferdig til verket lanseres i mars. Han mener også det er selvsagt å digitalisere. Det er Kristoffersen uenig i.

– Sett fra UiOs side har ikke full digitalisering vært en del av prosjektet. Målet har vært å gi ut den papirbaserte ordboka i 12 bind. Når det siste bindet sendes til trykking om kort tid, vil prosjektet derfor være fullført. Jeg er enig i at det ville være nyttig om hele ordboka ble digitalisert, men som jeg har pekt på, kan ikke dette målet nås uten en grundig diskusjon av både økonomi og faglige prioriteringer, sier Kristoffersen. 

–  Det er gjort flere anslag på hvor mye det vil koste å digitalisere de første fem bindene av Norsk Ordbok, der det dyreste så langt jeg kjenner til, ligger på 110 millioner kroner. For meg reiser dette to spørsmål. For det første: Hvem skal finansiere dette? For det andre: Om det er vilje til å bruke så mye penger på digitalisering, hvor opplagt er det at dette skal finansieres over budsjettet til en institusjon som har forskning og undervisning som sine hovedoppgaver?

Kristoffersen: – Ordbøker lite viktige for forskere

Heskestad mener prosjektet vil være nesten verdiløst til bruk i forskning om det ikke digitaliseres.

– Rektor har sagt tidligere at ordbøkene bør digitaliseres for å gi brukerne mest mulig utbytte. Det har vært utrolig mye kompetanse på huset, og millioner av statlige kroner har blitt bevilget – likevel er det nå sånn at ordboka ikke blir ferdig til bruk i vitenskapelig sammenheng før den avvikles. Den er lite brukbar uten digitalisering, få forskere i dag bruker analoge oppslagsverk, sier han.

Nå framstår universitetet mer og mer som et lokal- eller regionsuniversitet, som først og fremst bryr seg om hva som er viktig for Oslo og omegn. - Audun Heskestad

Kristoffersen, på sin side, mener forskere ikke bruker ordbøker i nevneverdig grad i det hele tatt.

– Jeg er overrasket over Heskestads syn på forskeres forhold til ordbøker. For de fleste språkforskere spiller ordbøker en svært liten rolle. For å illustrere: ILN har i dag mer enn 60 språkforskere. De færreste av disse bruker ordbøker i forskningsarbeidet sitt, sier Kristoffersen, som videre påpeker at miljøet i Oslo er Norges største innenfor sitt felt. 

– Universitetet tenker kun lokalt

I Heskestads kritikk ble det understreket at det er en interesse for ikke bare ordbokprosjektet, men også språksamlingene, nasjonalt. Universitetet har valgt å nedprioritere sitt nasjonale ansvar, mener han. 

"No når bokverket er så godt som avslutta, meiner styret det er kritikkverdig at Universitetet i Oslo ikkje har lagt tilhøva til rette for at andre kan drive prosjektet vidare og på den måten sikre avkastinga av dei enorme investeringane staten har stått for", står det i vedtaket.

– UiO står helt alene i dette spørsmålet. Jeg trodde at UiO skulle være et nasjonalt orientert universitet, med ansvar for nasjonale oppgaver. Nå framstår universitetet mer og mer som et lokal- eller regionsuniversitet, som først og fremst bryr seg om hva som er viktig for Oslo og omegn, sier han, og påpeker igjen at Nynorsk kultursentrum, sammen med en allianse av seks universiteter og høyskoler, har tilbudt seg å ta over prosjektet. Heskestad reagerer dessuten på at universitetet bruker som argument for ikke å lage brukerveiledning til ordboka, at de skal legge ned språksamlingene sine fra nyttår

Der finns både dialektarkivet, stedsnavnarkivet og andre samlinger knyttet til leksikografi og navnegransking. Dessuten blir de digitale versjonene av både Nynorskordboka og Bokmålsordboka drevet av samme datasystemet som de digitaliserte versjonene av språksamlingene. Disse to ordbøkene vil være tilgjengelige for brukerne etter nyttår, men selve samlingene skal ikke lenger drives av UiO. Dette reagerer Heskestad på, spesielt fordi dette ble brukt som begrunnelse for at ILN ikke ville lage noen brukerveiledning for ordbøkene.

–​ En prioriteringssak

Kristoffersen understreker at det kun handler om prioriteringer. For omtrent et halvt år siden sendte universitetet en henvendelse til departementene om at de ikke hadde anledning til å fortsette å drifte samlingene, med alternativer til løsning. De har ikke fått noe svar.

– Dersom forvaltning av språksamlingene skal ses på som en nasjonal oppgave, trenger vi en overordnet diskusjon om hvordan denne oppgaven skal løses. Saken ligger nå hos Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet, og det er der jeg mener den bør avgjøres. Dessverre trekker det ut med å få en avgjørelse i saken, og det er det bare språksamlingene som taper på, sier Kristoffersen.

– Språksamlingene kan gjerne sees som en nasjonal oppgave. Men ILNs styre har gjort et prinsipielt vedtak om ikke lenger å forvalte og drifte disse samlingene, som ledd i en helt legitim, faglig prioriteringsprosess, med forankring hos både fakultets- og universitetsledelse, sier han, og påpeker at det i siste instans er myndighetene som må avgjøre språksamlingenes skjebne.

HF har millioner på bok

Økonomi var en av hovedbegrunnelsene for at samlingene ble vedtatt lagt ned. Men  Det humanistiske fakultet, som ILN, og dermed språksamlingene, er underlagt, har mer penger enn de klarer å bruke opp innenfor årets budsjett. 

Nynorsk kultursentrum har ifølge Klassekampen sendt et brev til Kulturdepartementet om UiOs nedleggelse av samlingene, der de påpeker at samlingene legges ned selv om fakultetet de ligger under, har et overskudd på 100 millioner.

– Vi synes det er merkelig når universitetet av faglige og økonomiske grunner ikke vil prioritere språksamlingene, samtidig har så mange penger stående ubrukt, sier direktør Ottar Grepstad ved Nynorsk Kultursentrum til avisa.

Her må det understrekes at overskuddet gjelder fakultetet som helhet, og ikke Kristoffersens institutt. Ifølge universitetet skyldes dette overskuddet først og fremst at mange ansatte har gått av med pensjon, og at det har tatt tid å få ansatt nye.

Av Jenny Dahl Bakken
Publisert 10. nov. 2015 13:07 - Sist endra 11. nov. 2015 11:46

Tre kommentarer:  om digitalisering, forskning og forskningsformidling samt styringsform og forutsatt resultat

1 Digitalisering

Termen «digitalisering» kan betegne mange ting. Det som refereres til som «digitaliseringen av de første fem bindene av Norsk Ordbok» til en pris av kroner 110 millioner, er selvfølgelig ikke bare en retrodigitalisering for å bringe den trykte teksten i bindene over på elektronisk form. Akkurat den prosessen kan settes bort til firmaer som bruker skrivestuer i India eller Kina. Kostnaden for det vil være rundt 300.000 kroner. Med digitalisering i forbindelse med Norsk Ordboks første fem bind, menes en gjennomgående revisjon av ordboksteksten for å bringe den opp på samme kvalitetsnivå som bindene seks til tolv. 99,7 prosent av kostnadene vil gå til en omfattende (grunn)forskningsinnsats for å beskrive det norske ordforrådet.   Det vet Kristoffersen utmerket godt.

2) Forskning og forskningsformidling

Universitetets formål er tredelt: forsking, undervisning og formidling. Formidling er i praksis ikke høyt prioritert ved UiO. Anine Kierulf påpekte dette i en kronikk en tid tilbake.  At en instituttleder går ut og beskriver UiO som «en institusjon som har forskning og undervisning som sine hovedoppgaver» styrker Kierulfs observasjoner om at formidling ikke er nevneverdig prioritert i alle fall ikke ved ILN.

Norsk Ordbok er fundert på en omfattende grunnforskning i det norske språket og formidler resultatene riktig nok ikke i monografi- eller tidsskriftsjangeren.   Men Norsk Ordbok og for så vidt også håndordbøkene føyer seg helt naturlig inn i UiOs samfunnsoppdrag slik det blant annet utrykkes i UiOs strategiske plan: " UiO skal gi høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning, og skal formidle forskningsbasert kunnskap i dialog med samfunnet."

3)  Styringsform og forutsatt resultat

Prosjektet Norsk Ordbok 2014 kom i stand etter at instituttet det ligger ved ILN finansierte en grundig utredning i 2000. Utredningen forutsetter at Norsk Ordbok skal komme minst en gang på papir. Det varige resultatet var forutsatt å være et informasjonssystem med språkdokumentasjon som er uavhengig av publikasjonsplattform. UiO skulle ivareta og fortsette å utvikle dette etter prosjektslutt. UiOs ansvar er altså på ingen måte slutt ved ferdigstillingen av bind 12. Denne utredningen ble lagt til grunn da UiO ved rektor Norum og Kulturdepartementet ved statsråd Ellen Horn ble enige om å gjennomføre prosjektet med tung finansiell støtte fra Kulturdepartementet. For å sikre forsvarlig styring av prosjektet vedtok Det akademiske kollegium (Universitetsstyret) i 2002 retningslinjer for et selvstendig prosjektstyre.

Flertallet i styret for NO2014-prosjektet legger til grunn at NO2014 er og har vært et UiO-initiert prosjekt, der UiO ved rektor gikk til Kulturdepartementet og ba om midler til ferdigstilling av ordboksverket etter en plan som var utarbeidd ved UiO. UiOs ledelse, representert ved Kristoffersen, har i etterkant forsøkt å snu saken til at NO2014-prosjektet er oppdragsforsking for Kulturdepartementet, noe Kulturdepartementet bestrider. I referatet fra siste styremøte i NO2014-prosjektet kommer UiOs etterkantoperasjon til uttrykk slik

 «Med tilvising til UiOs Interne retningslinjer for forvaltning av bidrags- og oppdragsfinansiert aktivitet (BOA) understreka styreleiar til vedtaksframlegget at NO 2014-styret ikkje er legitimt styre for prosjektet, og at han sjølv representerer Universitetet i Oslo og universitetsleiinga i saker som gjeld NO 2014.»

Retningslinjene det vises til, er «Retningslinjene er gitt av Universitetsstyret med virkning fra 1. januar 2009 og erstatter retningslinjene av 15. mars 2005» Nåværende instituttleder Kristoffersen var forskningsleder ved ILN frem til 31.12.2008 og burde vel allerede i 2009 brakt forholdet til opphør, dersom han hadde hatt grunnlag for det.  Å komme med dette, som Krstoffersen gjorde etter å ha sittet som instituttleder i halvannet år, er for sent.

 

 

 

Christian-Emil Smith Ore - 11. nov. 2015 17:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere