Den harde veien opp

Cecilia Baillet, professor ved Institutt for offentlig rett på Universitetet i Oslo, er kledd i en knall rosa jakke.

I starten av karrieren gikk hun på arbeid i klassiske klær med diskrete farger. I dag tør hun å skille seg ut. Man skal ikke gjemme seg bort. Glem janteloven!

Temaet er: Hvordan lykkes med forskerkarrieren? Er det fortsatt et glasstak og er det bare kvinner som møter glasstaket?

Illustrasjon: Astrid Aakra

Tallene som legges fram på seminaret Flourishing while Publishing i regi av PluriCourt og Norsk senter for menneskerettigheter er klare: Kvinner klatrer saktere på karrierestigen og er overrepresentert i de undervisningsrettede og midlertidige stillingskategoriene.

Ubalansen i kjønnsfordelingen i akademia er særlig fremtredende på professornivå. Ved Universitetet i Oslo er 29,2 % av professorene kvinner og andelen kvinner blant nyutnevnte professorer gikk ned fra 2012 til 2013.

Dette til tross for at flere kvinner enn menn skaffer seg høyere utdanning. Flere kvinner enn menn tar mastergrad, og omtrent like mange kvinner som menn tar doktorgrad.

Barn, en risikofaktor

Hva er årsakene til at kvinner er underrepresentert på toppnivå?

– Vi har lange arbeidsdager, mye reising og man bør være tilgjengelig også i fritiden.  Arbeidsdagen går med til andre ting enn forskning, blant annet oppfølging av studenter. Dermed må mye av den forskningen som kvalifiserer til professorstillinger gjøres på kveldstid, påpeker professor ved Institutt for offentlig rett og tobarnsmor Christine Voigt.

– Vil du gjøre en karriere i akademia, kan barn og familie være en risikofaktor, konstaterer Kjetil Mujezinovic Larsen, professor i rettsvitenskap.

– Da barna var små, hentet jeg dem i barnehagen nesten hver ettermiddag. For at det ikke skulle gå ut over karrieren måtte jeg finne en strategi. Jeg måtte jobbe mindre, men bedre. Jeg ble kynisk. Hvis noen spurte meg om å gjøre ekstraarbeid, tenkte jeg før jeg svarte: Kan dette hjelpe meg ? Kan dette bidra til videre ansettelse? Hvis ikke, sa jeg nei.

Jeg har frihet

Førsteamanuensis Vibeke Blaker Strand fikk sitt første barn like før hun begynte arbeidet med doktoravhandlingen, sitt andre underveis og sitt tredje noen måneder etter disputasen.

– Jeg følte meg som en toppidrettsutøver. Jeg visualiserte at jeg var Marit Bjørgen. Jeg jobbet hardt, men innså også viktigheten av restitusjon. Vil man til gjøre karriere i akademia må man arbeide hardt og mye, og man må være motivert og ha evne til å takle press, understreker hun.

I dag jobber Blaker Strand ved Norsk senter for menneskerettigheter.

– Det går greit å kombinere jobben med barn. Jobben er fleksibel. Jeg må bare organisere tiden, planlegge. Jeg setter opp møtedager og har egne skrivedager.

– Vi er ikke supermennesker noen av oss. Vi kan ikke klare alt, men vi kan klare det vi virkelig vil, supplerer Christina Voigt. Selv var hun ikke i tvil om at hun ønsket en karriere i akademia:

– Jeg elsker jobben min. Jeg har frihet. Ingen står over skulderen min. Jeg er min egen sjef og bestemmer selv hva jeg skal prioritere. For noen år siden jobbet jeg som byråkrat, når jeg dro hjem fra jobb om ettermiddagen var arbeidsdagen over. Det var ikke på langt nær en så interessant og spennende jobb som jeg har i dag, sier hun, men presiserer:

– I denne typen arbeid har man aldri fri. Det er ikke noe skille mellom privatliv og jobb. Det er alltid et prosjekt på gang.

Viktige uformelle nettverk

– Finnes det et glasstak, og er det bare kvinner som møter det? spør Inga Bostad, direktør for Norsk senter for menneskerettigheter. Hun sikter til de usynlige, men likevel så sterke hindrene man stanger i på vei opp mot akademiske toppstillinger, hindre som er vanskelige å definere og ikke mulig å bevise.

Bostad retter fokus på de uformelle nettverk i akademia.

– Det er av stor betydning at andre forskere refererer til og anerkjenner dine arbeider. Å være i et nettverk hvor forskere er flinke til å gi hverandre anerkjennelse, betyr mye.

En teori om hvorfor det er et mindretall av kvinner blant professorer, er at de kvinnelige studentene blir utklasset i den uformelle prosessen som går forut for en ansettelse.  Noen undersøkelser har funnet tendenser til at menn favoriserer menn. Ikke fordi det er en planlagt strategi, men fordi man velger de man kjenner seg igjen i og får kontakt med gjennom uformelle nettverk.

Bostad bruker ord som konservativ og aristokratisk for å beskrive kulturen på toppen i akademia.

– Ikke alle er like flinke til å gi hverandre positiv feedback, og mangelen på anerkjennelse kan gi en følelse av å støte på et glasstak, sier hun.

– Jeg tror alle kan møte glasstaket, ikke bare kvinner. Det er en flaskehals å komme videre fra mellom- til topplederjobb, men det er ikke noe som tyder på at denne flaskehalsen er trangere for kvinner enn for menn, kommenterer Christina Voigt.

UiO tar grep

Prorektor og jusprofessor Ragnhild Helene Hennum understreker betydningen av å tiltrekke seg kvinnelige søkere.

Universitetet i Oslo har iverksatt flere tiltak for å få kvinner til å søke professorstillinger. Det er mentorprogram for kvinnelige postdoktorer, hvor målet er å bidra til karriereutvikling og motivasjonsbygging. Kvinnelige førsteamanuenser har tilbud om opprykkseminar, der de får konkrete råd om hva som må være på plass når man søker om opprykk til professor. De kan bli med i coachinggrupper for å etablere nettverk og få hjelp og innspill til eget kvalifiseringsløp. Kvinner som aspirerer til professorstilling, har også mulighet for å søke om stipend for frikjøp av tid til forskning.

– Utviklingen går riktig vei, andelen kvinnelige professorer øker, men det går sakte, konstaterer Hennum.

Bli synlig

De erfarne akademikerne er alle enige i at en karriere i akademia ikke oppnås uten hardt arbeid og hardhendte prioriteringer. Rådene til unge forskere er mange. Kort oppsummert: Det er viktig å etablere gode arbeidsvaner. Etterstreb en indre ro, en god selvfølelse og en balanse i livet. Søk råd fra andre, motta hjelp fra mentorer. Glem janteloven, tenk annerledes, det er lov å ville bli best. Ha tykk hud, tål å bli avvist. Å bli refusert er en del av jobben, ikke ta det personlig. Vær stolt av det du har produsert, stol på egen kapasitet, men unngå perfeksjonisme; sett punktum og send det ut!På hjemmebane: finn en partner som har forståelse for det du driver med.Og sist, men ikke minst: Publiser! Publiser! Publiser!