– Professorer greier seg, skulle man tro

Forskerforbundets leder Petter Aaslestad ser ikke behovet for et eget forskerombud. – Jeg ville rettet energien mot midlertidige ansatte og stipendiater. Det er der jeg ser det er viktig å sette inn støtet, sier han.

ENGSTELIGE: – Fra eget institutt kjenner jeg til hvordan stipendiater og midlertidige kan bli tillagt flere pliktoppgaver enn de egentlig skal ha, uten at de tør å si fra, sier NTNU-professor og leder i Forskerforbundet Petter Aaslestad.

Foto: Tore Oksholen/ Universitetsavisa

I høst vil styret ved Universitetet i Oslo trolig ta stilling til behovet for et eget ombud for forskere. Her skal de for eksempel kunne melde fra om urettmessig behandling fra sin leder. Professor og styremedlem Kristian Gundersen er i ferd med å utarbeide et formelt forslag.

Forskerforbundets leder Petter Aaslestad kjenner seg i utgangspunktet ikke igjen i Gundersens beskrivelser av selvsensur og ytringsfrykt blant forskere.

– Ikke ut fra min egen professorposisjon på NTNU, nei.

– Likevel er jeg jo kjent med at en form for utrygghet kan forekomme. Ikke først og fremst blant de etablerte forskerne, men mer hos midlertidige ansatte og stipendiater. Disse kan ha en følelse av at de må holde seg inne med forskergruppen eller instituttet, sier Aaslestad.

Tør ikke si fra om overarbeid

– Det finnes ting som midlertidige ansatte ofte ikke tør å si til sin leder?

– Fra eget institutt kjenner jeg til hvordan stipendiater og midlertidige kan bli tillagt flere pliktoppgaver enn de egentlig skal ha, uten at de tør å si fra. Kanskje er de redde for sin egen akademiske karriere dersom de gjør det. Dette krever at veiledere står opp for sine stipendiater, og at instituttledere er våkne og passer på kulturen i nærmiljøet.

– Ikke alle instituttledere er gode nok på dette i dag?

– Hvor stort omfanget er, vet jeg ikke, men det er forskjeller på hvordan instituttledere passer oppgavene sine.

– Vi får henvendelser

For noen oppleves utryggheten på arbeidsplassen så belastende at de tar kontakt med sin fagforening, for eksempel Forskerforbundet.

– Vi får henvendelser i denne kategorien, og særlig fra midlertidige ansatte som ikke føler seg ivaretatt. Stipendiater kan rapportere at de ikke får skikkelig veiledning, og ansatte på korte kontrakter kan føle seg utrygge og presset inn i mønstre de er ubekvemme med, sier Aaslestad.

Dette må regnes som problemer på instituttnivå, mener fagforeningslederen. Og det er også her de fleste utfordringene knyttet til ytringskultur, må løses, synes han.

– Jeg er kjent med at det kan eksistere konfliktinteresser på instituttene, men professorer greier seg, skulle man tro.

Aaslestad har sansen for begrepet intellektuell trakassering:

– Det er det viktig ikke å bedrive. Man skal ikke ironisere over andre forskeres arbeid og faglige kvalifikasjoner, snakke dem ned.

Ønsker ikke forskerombud

Utrygghet til tross, Aaslestad er ikke tilhenger av et nasjonalt eller lokale forskerombud.

– Nei, jeg ser ikke behovet for et ekstra byråkratisk nivå, som et ombud vil være. Innenfor gjeldende lovverk har vi allerede varslingsmulighet og Arbeidsmiljøloven. I tillegg kommer den lovfestede akademiske friheten. De steder der det er problemer, tror jeg det har med kultur å gjøre, og det lar seg ikke løse med flere nivåer.

Et forskerombud blir for høyt og abstrakt, konkluderer fagforeningslederen.

– Jeg ville rettet energien mot midlertidige ansatte og stipendiater. Det er der jeg ser det er viktig å sette inn støtet, oppfordrer han.

 

Les også:

UiO-forskere kan få eget ombud
* Fritt fram for å ytre seg på UiO
* Hvorfor behøver vi et forskerombud?
* Makt og avmakt ved UiO

Emneord: Arbeidsforhold, Arbeidsmiljø, Stipendiat Av Helene Lindqvist
Publisert 21. aug. 2013 12:01 - Sist endret 21. aug. 2013 12:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere