– Kolleger skjønner ikke at jeg våger

– Er du en ung forsker som ønsker å gjøre karriere, har jeg et godt råd: Sitt stille på kontoret ditt og skriv artikler og ikke åpn munnen i offentlig debatt.

Rådet kommer fra Svein Sjøberg, professor emeritus i realfagsdidaktikk ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) og årets vinner av UiOs formidlingspris.

Formidling teller ikke

Tellekantsystemet driver nemlig forskerne i stikk motsatt retning av det ansvaret de har for å delta i samfunnsdebatten med sin kompetanse, advarer professoren.

– En kronikk i Aftenposten? Et faglig innlegg i lærernes tidsskrifter? Foredrag for 2000 lærere? Det teller overhodet ikke i det magiske tellekantsystemet. Å være gjesteforsker eller å bli invitert som gjesteforeleser eller opponent ved andre universiteter teller heller ikke, konstaterer han.

Selv har Sjøberg likevel valgt å være mye framme i offentligheten. Særlig er han kjent for å kritisere bruken av internasjonale tester som PISA og TIMSS i skoledebatt og -politikk. Og uansett hva han debatterer, tar han stort sett alltid utgangspunkt i sin egen, nokså tverrfaglige bakgrunn i fysikk, matematikk, samfunnsfag og pedagogikk.

Mer enn et nyttefag

Sjøberg leder det internasjonale forskningsprosjektet ROSE, som handler om å gjøre skolens undervisning i naturfag og teknologi mer meningsfull og interessant for elevene.

Mens humaniorafag ofte sliter med å bevise at også de er nyttige, ser han det som en ulempe at realfagene gjerne får honnørordet «nyttig» knyttet til seg:

– Når det argumenteres for mer naturfag i skolen, dras det fort fram at det er så nyttig: Nyttig for konkurranseevnen, nyttig for næringslivet, nyttig for å mestre hverdagen. Mens det at faget har med kulturell og demokratisk dannelse å gjøre og at bruken av kunnskapen har filosofiske og etiske implikasjoner, det blir underkommunisert.

Det samme skjer i undervisningen i faget både på grunnskole- og universitetsnivå, beklager professoren.

– Vi har oss selv å takke

Det er ikke bare i skolen Sjøberg ser svakheter ved realfagsformidlingen.

– Jeg er forundret over hvor lettlurte journalister er når de presenterer ting! Som forskningsstoff, tall og meningsmålinger. Det er åpenbart at de har lite peiling, og det slipper de unna med. De vet ikke forskjellen på en million, en milliard og en billion, det er bare «veldig mye», harselerer han.

– Realfagsutdannede står også fritt til å søke seg jobb som journalist?

– Ja, det gjør de. Samtidig er arbeidsmarkedet så godt for dem i andre bransjer at det føles vel ikke så naturlig, sier Sjøberg, men understreker:

– Jeg pleier ofte å si at hvis ikke vi naturvitere deltar i debatten, eller viser at vi kan skrive og har noe å si, så får vi som vi fortjener.

– Tilfeldig? Neppe!

Noen ganger får professorens skriverier større konsekvenser enn at en og annen journalist blir fornærmet. Selv er han overbevist om at det har kostet ham flere oppdrag for det offentlige:

– I dag har vi et system der oppdragsforskning er blitt veldig sentralt. Mye penger strømmer gjennom offentlig forvaltning til utredninger og bestillingsverk. Bevilgninger går nok ofte til de som er snillest i klassen, og ikke de mest kritiske. Slik blir mange fagmiljøer oppdratt til en viss form for selvsensur.

Sjøberg lar seg derimot ikke stoppe av slikt.

I 2006 gikk han via bladet Utdanning hardt ut mot Utdanningsdirektoratet for deres omfattende bruk av firmaet Læringslaben. Etter Sjøbergs beskrivelse en gruppe konsulenter i falsk forskerdrakt.

– Saken var så alvorlig at den havnet hos Den forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora. Det ble skjegget i postkassa for Utdanningsdirektoratet, og etter det har jeg ikke hørt fra dem. Tilfeldig? Neppe!

– Før jeg avslørte dette, var jeg nemlig inn og ut av departement og direktorat for utfordringer knyttet til mitt fagområde, under skiftende politiske farger. Jeg ledet blant annet gruppen bak Naturfagutredningen på oppdrag fra Gudmund Hernes, fortsetter han.

Viktig kritikk

Professorens kritikk av bruken av nasjonale og spesielt internasjonale tester i skolen skal ha gjort ham ytterligere upopulær hos direktoratet.

– Jeg er blitt en ikke-eksisterende person i deres nettverk av folk som de vil ha inn, hevder han.

– Når du skriver kritisk i avisa om disse testene, blir det kanskje vanskelig å hente deg inn som forsker til å jobbe med det samme?

– Tja? Jeg mener at det er behov for kritisk forskning på så viktige skolespørsmål. Nå har jeg skrevet en del vitenskapelige artikler om dette også, som har vakt stor internasjonal oppsikt. For øvrig er også folk som jobber med Pisa i andre land kritiske til hvordan resultatene misbrukes i media og av politikere. I Norge savner jeg en slik kritisk distanse fra de som har dette som arbeidsfelt.

Skjønner ikke at han våger

Slett ikke alle er like uredde som Sjøberg.

– Når jeg har hatt kontroverser med offentlige myndigheter, særlig de som sitter på pengesekken, har jeg opplevd at kolleger skriver til meg at de ikke skjønner at jeg våger å være så kritisk. Det skremmer meg. Hvis ikke vi som jobber i forskningsstillinger, skal våge å kritisere dem som sitter på makt, hvem skal da gjøre det? undrer han.

– I lys av at jeg i mange saker har våget å være maktkritisk, er jeg veldig glad for å ha fått denne utmerkelsen fra UiO. Det varmer meg så mye at jeg kan nesten ikke få sagt det. Dette gir jo også mot til å fortsette, og det kan jeg love at jeg vil!

Utdanningsdirektoratet: – Kritikken faller på sin egen urimelighet

Fungerende direktør Hege Nilssen i Utdanningsdirektoratet avviser professor Svein Sjøbergs teorier om hvorfor han ikke lenger får oppdrag hos dem.

– Med unntak av enkelte internasjonale undersøkelser der vi benytter underliggende virksomheter som oppdragstakere, blir alle våre oppdrag lyst ut i henhold til regelverk for offentlige anskaffelser. Så vidt jeg er kjent med, har ikke Svein Sjøberg meldt interesse for noen av våre utlyste oppdrag, skriver hun i en e-post til Uniforum.

Nilssen viser videre til at en finner mange av direktoratets oppdragstakere i det offentlige mediebildet.

– Sjøbergs kritikk faller etter min vurdering på sin egen urimelighet, konkluderer hun.