Dimensjoneringen skader kompetanseoppbyggingen

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 3 1999


Hvordan skal man satse på kvalitet og bygge opp spisskompetanse hvis man sløser bort en hel generasjon rekrutter?, spør Kristin Bakken, post doc.-stipendiat INL, Kristian Kristoffersen, førsteamanuensis ILF, Cato Hoff Lambine, stipendiat GI, Hanne Skaaden, Gjertrud Flermoen Stenbrenden, stipendiat IBA, Helene Uri, førsteamanuensis ILF

I de siste par ukene har vår nye rektor flere ganger uttalt seg i pressen om sine planer for Universitetet i Oslos framtidige størrelse. I korte trekk vil han arbeide for at UiO blir mindre; det vil si at det skal kuttes både i antallet vitenskapelig ansatte, antallet studenter og det totale fagtilbudet. I stedet for kvantitet tar han til orde for kvalitet, satsing på spisskompetente fagmiljøer, bedre studiekvalitet og bedre arbeidsforhold for de ansatte.

Rektors utspill er forståelig på bakgrunn av de stadig knappere bevilgningene til Universitetet i Oslo, selv om det må sies at han ikke drev noen rektorvalgkamp på denne saken. Her vil vi likevel la det mer overordnete spørsmålet om dimensjonering ligge, for oss er det mer nærliggende å spørre hvordan en slik neddimensjonering skal gjennomføres. Vi er eller har vært stipendiater på Det historisk-filosofiske fakultet (HF) i 90-åra og vil gjerne knytte noen merknader til det notatet som dekan den 8.12.98 sendte til instituttene, og som er det første konkrete utspillet vi har fått om neddimensjonering slik den vil arte seg i praksis.

I løpet av neste femårsperiode skal HF redusere antallet fast vitenskapelig ansatte med 10 %. Dette kan ikke gjøres ved annet enn naturlig avgang, noe som ifølge dekanens' skriv i praksis vil innebære at det blir stillingsstopp i neste femårsperiode. Altså: I det øyeblikk en stilling blir ledig, inndras den. For den enkelte som befinner seg i rekrutteringsstilling på HF, ser det altså ikke ut som om det vil bli anledning til å søke stillinger ved UiO i overskuelig framtid. Er dette så annet enn uheldige omstendigheter for den enkelte som har brukt noen år på å bygge opp sin egen og fagfeltets kompetanse?

Vi mener ja. På 90-tallet har HF satset på rekruttering, og det har vært relativt romslige rammer for stipendtildelingen. Vi velger å tro at denne satsingen har vært et utslag av en rekrutteringspolitikk; det vil si at noen har innsett at det er behov for rekruttering ved HF og handlet deretter.

Fra et rent personlig synspunkt er det leit at man har brukt så mye tid og ressurser på å bygge opp en kompetanse som ingen kommer til å dra nytte av. Slik har rekrutteringspolitikken likevel fungert til alle tider; og vi har vært klar over at vi er med og leker musikalske stoler på et høyt nivå: Det vil alltid være noen stoler for lite, og en kan alltid være den som ikke fikk slippe innenfor i fast stilling til slutt. Men situasjonen nå innebærer at ingen vil få sitteplass. Vi er dermed med i en lek på falske forutsetninger. Det henger faktisk ikke sammen å satse stort på rekruttering i ett tiår for så å stenge dørene til de faste stillingene på slutten av tiåret.

Så var det samfunnsøkonomien i dette: Hvorfor har man investert så mye i rekrutteringsstipendiene i det siste tiåret, hvis det er slik at man ikke har hatt i sinne å ta i bruk den kompetansen som opparbeides?

Og viktigst fra universitetets eget ståsted: Hvordan skal man satse på kvalitet og bygge opp spisskompetanse hvis man sløser bort en hel generasjon rekrutter? Vi tillater oss å tvile på at gode fagmiljøer vil blomstre hvis det eneste som skjer i de neste femårsperiodene, er en avskalling av kompetanse ved at seniorene i faget går av med pensjon.

Vår utfordring til HFs dekan og til rektor er altså følgende: Hvordan skal de nye fagdimensjoneringsplanene harmoniseres med rekrutteringspolitikken? Å dele ut forskningsstipendier i seg selv kan knapt nok sies å være rekrutteringspolitikk hvis det på sikt ikke finnes stillinger for disse stipendiatene. Hvis fakultetets rekrutteringspolitikk skal bli noe mer enn sysselsettingstiltak og personlig kompetanseheving, bør rekrutteringspolitikken ses i samband med fagdimensjoneringen. Slik det nå fortoner seg, ser både fagdimensjoneringen og rekrutteringspolitikken ut til å foregå med liten grad av faglig basert styring.


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 3 1999

Publisert 25. feb. 1999 12:03 - Sist endra 1. sep. 2014 13:52
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere