Pressebiter

Uniforum nr. 4 1999

En luksus

- For tyngden av studentene er den senere lønnsdannelsen viktigere enn den akademiske dannelsen. Ut fra dette er det grunn til å spørre om ikke utdanningen bør bli mer arbeidsrelevant. Det er også grunn til å ta opp til debatt prinsippet om at alle universitetslærere skal være aktive forskere. På lavere grads nivå er dette kanskje en luksus vi ikke bør spandere på oss.
Adm.direktør Christian Hambro i Forskerforum 3/99

Forskningsrådet styrer forskningen

- Problemet er at universitetene er studentmålstyrt og at brorparten av pengene går til lønn og ikke til drift. Vi trenger mer penger utenfra, og de pengene bør gå til forskerinitiert og -styrt forskning, og ikke, som i dag, til underbudsjettert programforskning i regi av Forskningsrådet. I praksis er det Forskningsrådet som styrer forskningen ved Universitetet - det burde vært forskerne selv.
Rektor Kaare R. Norum i Forskerforum 3/99

Respekt for akademia

- Du utsetter deg selv for kritikk hele tiden. Hovedoppgaven har jeg ikke lest siden jeg leverte den. Før jeg fylte 40, hadde jeg sånn respekt for akademia at jeg ikke turte å skrive noe særlig. Jeg spilte fotball til jeg var 40 og har skrevet siden. Det var da jeg ble voksen.
Professor Trond Nordby til Universitas, 24. februar 1999

Forskning og vitenskap

En av grunnforskningens største vanskeligheter i Norge er den holdning til forskere og vitenskapere som gjennomsyrer mange viktige miljøer. Jeg tror vi må skille skarpt mellom forskning og vitenskap, hvor det siste begrep må forbeholdes virksomhet som tar sikte på å etablere etterprøvbar (falsifiserbar) kunnskap. Enhver annen innsamling og systematisering av data kunne dekkes av begrepet forskning.
Hans Prydz, Aftenposten 4. mars 1999

Ledelse - i og utenfor universitetet

Det er et paradoks at nettopp universitetet, som i alt sitt virke er avhengig av de ansattes kompetanse, i praksis er en organisasjon uten personalpolitikk. Vi har ingen opplegg for systematisk kompetanseutvikling og karriereplanlegging. Medarbeidersamtaler og kollegavurderinger er fremmedord for de fleste universitetsansatte. I mesteparten av systemet er det ingen som tar ansvar for arbeidsmiljøet, og vi vet alle at det finnes grupperinger og institutter som lider under konflikter og personlige motsetningsforhold, som ingen tar ansvar for å ordne opp i. Universitetet er vel også omtrent den eneste organisasjonen der nye kolleger kan risikere å bli overlatt fullstendig til seg selv, uten oppfølging, rådgivning og faglig støtte.
Per Morten Schiefloe, professor, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, Universitetsavisa 4/99

Uniforum nr. 4 1999