En skatt fra det fjerne Østen

Misjonæren Theo Sørensen samlet på begynnelsen av 1900-tallet en stor og verdifull samling tibetanske skrifter som han overlot til Universitetet i Oslo. Fjerde mai ble samlingen utvidet i form av en gave fra Solvor Sørensen, misjonærens grandniese.

GIVEREN: Solvor Sørensen, grandniesen til misjonæren og samleren Theo Sørensen, har donert sju håndskrevne papirark fra Tibet til Universitetet i Oslo.

Foto: Ola Sæther

 – Dette er skrifter som Theo Sørensen, min grandonkel, gav til mine foreldre. Jeg har hatt dem liggende i en skuff i mange år, og nå følte jeg at det var på tide å gi dem videre, forklarer Solvor Sørensen.

Hun og hennes ektemann blir tatt vel imot av blant andre bibliotekdirektør Bente Andreassen og professor emeritus Per Kværne, en av Norges fremste eksperter innen tibetansk buddhisme.

Fra enkle kår

Kværne innleder møtet med å fortelle litt om Sørensen og hans virke. Han forteller at Theo Sørensen ble født i 1873 og vokste opp under enkle kår i Kristiansand. Som 16-åring opplevde han en religiøs vekkelse og bestemte seg for å bli misjonær. 19 år gammel reiste han til London for å gå på bibelskole, og et par år senere ankom han India som representant for misjonsforetaket The Tibetan Pioneer Mission. Men britene tillot på den tiden kun engelskmenn å reise inn i Tibet, og Sørensen bestemte seg derfor for å drive sin misjonsvirksomhet via Kina.

I 1896 sluttet han seg til det veletablerte misjonsselskapet China Inland Mission. De to neste årene brukte han til å studere kinesisk og tibetansk. Om disse studiene bemerket han senere: ”Å lære kinesisk var en fornøyelse sammenlignet med det vanskelige tibetanske språket. Hukommelse og musikalitet er til stor hjelp.”

Sørensen slo seg ned i grensebyen Tatsienlu, byen som i dag heter Kangting. I 25 år var dette hans base, og her giftet han seg i 1904 med misjonæren og barndomsvenninnen Cecilie Rasmussen.

SAMLER OG MISJONÆR: Theo Sørensens (1873–1959) samling av tibetanske skrifter er blant Universitetsbibliotekets mest unike skatter.

Mindre vellykket som misjonær

Sørensen lyktes så vidt man kjenner til, i liten grad med sitt omvendelsesprosjekt, men han kom godt ut av det med tibetanerne, noe som kom til nytte på hans mange, lange reiser inn i det østlige Tibet. Hovedhensikten med reisene var å dele ut små, trykte traktater om kristendommen, men Sørensen viste også stor interesse for den tibetanske litteraturen og ble etter hvert en ivrig samler av tibetanske skrifter. Sørensen fikk i tillegg trykket opp et komplett sett av tibetanernes utgave av de buddhistiske hellige skriftene, til sammen 314 store bind, som han donerte til Universitetet i Oslo allerede i 1923. På denne tiden var kun et fåtall av disse skriftene tilgjengelig i Vesten, og mange vitenskapsmenn kom derfor til Oslo for å studere de tibetanske tekstene.

Sørensen tok også med seg et stort antall andre skrifter til Oslo, hovedsakelig nyingma- og bon-tekster. Nyingma regnes som den eldste tradisjonen innenfor tibetansk buddhisme, mens bon-religionen hevder å kunne føre sine røtter tilbake til tiden før buddhismen ble innført i Tibet. Flere av disse tekstene er fortsatt unike i vestlig sammenheng.

Skatter i et utbrent kloster

Naomi Yabe Magnussen, som er fagansvarlig for japanske og østasiatiske studier ved biblioteket, har tatt med et spesielt vakkert bind fra Sørensens samling til møtet.

Boken består av en bunke store, tykke papirark som er stablet oppå hverandre mellom to treplater og pakket inn i bomullsduk. Arkene har en vakker rødbrun farge, og teksten på boksidene er skrevet med gullblekk. Under gullblekket er papiret lakkert sort for at skriften skal komme tydelig fram.

Kværne opplyser at den store, rektangulære størrelsen på boksidene reflekterer at bøkene ble laget etter indisk forbilde. Inderne skrev på palmeblader, og boksidene er derfor like store som de sidene du får når du skjærer et rektangel ut av et palmeblad.

De håndskrevne tekstene på de tykke papirarkene er nydelig og sirlig skrevet med bambuspenn.
– Disse skriftene fant Sørensen i ruinene av et tibetansk kloster som var blitt brent av kinesiske soldater, forteller Kværne. Tekstene er flere hundre år gamle, men nøyaktig hvor gamle de er, vet han ikke.

Syndsbekjennelse i sølv

De sju boksidene som Solvor Sørensen gir i gave til biblioteket, er også svært vakre. Sidene er ca 70 ganger 22 centimeter. Papiret er blågrått, og tekstene er skrevet med sølvfarget blekk på sort lakk.

Kværne forteller at det dreier seg om en syndsbekjennelse som leses av buddhistmunkene under et ritual som skal hindre at man gjenfødes i en av skjærsildene.

– Sannsynligvis er disse skriftene fra 1600 eller 1700-tallet, men de kan også være eldre, mener Kværne. Han forteller at Universitetsbiblioteket har tibetanske skrifter som kan være fra slutten av 600-tallet.

Bibliotekdirektør Bente Andreassen avslutter møtet mellom giveren og biblioteket med en liten takketale. Hun beskriver Theo Sørensens samling som en skatt både for Universitetet i Oslo og for den norske nasjonen.
– Vi er veldig stolte av denne samlingen, og vi er svært takknemmelige for den gaven vi har fått, erklærer hun.

 

Emneord: Universitetsbiblioteket Av Grethe Tidemann
Publisert 6. mai 2009 15:16 - Sist endret 8. mai 2009 17:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere