Cellegift og zoom er ingen god kombinasjon

UiO-professor Elin Lerum Boasson har klatret på Stortingstaket, lenket seg fast, skrevet vitenskapelige artikler og arbeidet for FNs klimapanel. Med alle midler har hun kjempet for å bevare miljøet. Men det siste året har hun også kjempet en helt annen kamp.

TENK OVER HVA SOM GJØR DEG GLAD: – Jeg trenger å jobbe, konstaterer professor Elin Lerum Boasson. Arbeidet med FNs klimarapport ga henne en følelse av normalitet og mening mens hun gjennomgikk behandling for kreft.

Foto: Ola Gamst Sæther

Elin Lerum Boasson var bare 13 år da hun meldte seg inn i lokallaget til Natur og Ungdom i Bergen. Det var i 1991

Elin Lerum Boasson

Født: 1978 

Gift med professor Jørgen Wettestad 

Leder for Natur og Ungdom i 2001 og 2002

I dag: Professor og nestleder ved institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, forsker ved Cicero – Institutt for klimaforskning

Ekspert på norsk og nordisk energi- og klimapolitikk. Følger også politikkutviklingen i EU innenfor feltet energi og klima.

Hovedforfatter i FNs klimapanel (Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC) 

Medlem av Klimatpolitiska rådet i Sverige

– Min far var anleggsgartner og min mor parksjef,. Vi hadde mange politiske diskusjoner, men foreldrene mine var ikke spesielt opptatt av miljøvern. Min far gjorde tvert imot et poeng av at han ikke var opptatt av miljøvern, sier Boasson og ler en trillende latter. Hun prater fort og ler usedvanlig mye.

På 90-tallet drev Natur og Ungdom mye med sivil ulydighet.

– Men bare i saker der vi hadde jobbet over lang tid for å påvirke politikken, kommenterer Boasson i dag.

Som tenåring skrev hun leserinnlegg i lokalavisene mot parkeringshus i sentrum og mot rivningen av et kvartal i bydelen Møhlenpris i forbindelse med en veiutbygging. Ofte frastod hun som lokallagets ansikt utad, og at hun også forsvarte sivil ulydighet, var ikke alltid så populært i familien.

En juksestudent

Den aktive, taleføre jenta ble lagt merke til. Nitten år gammel ble hun valgt inn i sentralstyret i Natur og ungdom, og hun flyttet til Oslo for å arbeide med miljøvern på nasjonalt nivå og for å studere.

– Vervet i Natur og Ungdom var en ulønnet heltidsjobb. Studiene var noe vi gjorde på si for å finansiere miljøarbeidet, innrømmer Boasson.

Tre år senere ble hun valgt til leder i organisasjonen, og nå var situasjonen annerledes. Nå kunne hun legge studiene til side og bare konsentrere seg om miljøarbeidet.

«Jeg er nok en skikkelig juksestudent», uttalte den nyvalgte lederen i et intervju med studentavisen Universitas i desember 2000 hvor hun medga at hun hadde basert studiene sine på gode kollokvier og skippertak rett før eksamen.

Heldigvis hadde erfaringene hun hadde fått i Natur og Ungdom vært relevante i forhold til fagene hennes. Så langt hadde hun tatt mellomfag i både statsvitenskap og by- og befolkningsgeografi.

«Når du har vært mye på Stortinget, trenger du ikke pugge komitéstrukturer og hvordan Stortinget er oppbygd», uttalte hun i intervjuet.

– Uffda, jeg har jo vært glad for at det de siste årene har vært litt vanskelig for mine studenter å finne mine tåpelige uttalelser fra gamle dager om at jeg var en juksestudent, bemerker hun lattermildt nesten tjue år senere.

– I dag kjenner jeg at jeg blir litt irritert når studenter tror de ikke trenger å lese fordi de har vært litt på Stortinget. Men det er jo sant at jeg la lite tid ned på å studerer på lavere grad. Jeg kan ikke snakke meg bort fra det.

Med tettsittende, utringet topp

I intervjuet ble også noen av stuntene som Elin Lerum Boasson hadde vært med på, beskrevet.

«En ting er å være vel bevandret i maktens korridorer, noe annet er å klatre på maktens tak og fasader. Som hun faktisk gjorde når hun var med på å henge opp Natur og Ungdoms antigasskraftverks-banner på stortingsfasaden» refererte Universitas.

– Det stemmer at vi gjorde det. Vi leide en liftbil og klatret opp på taket. Men dette var en annen tid, før 11. september og 22. juli. Noe slikt hadde nok ikke gått i dag, erkjenner hun.

I aksjonen «Piker mot Jens» stod Elin Lerum Boasson i fremste rekke da pikene aksjonerte mot regjeringens olje- og miljøpolitikk, iført utringede, tettsittende topper.

– Vi fikk mye oppmerksomhet, og vi hadde det veldig gøy, minnes hun.

NYVALGT LEDER:  «Lille Elin er blitt voksen», var overskriften da Bergensavisen slapp nyheten om at Elin Lerum Boasson hadde blitt valgt til leder i Natur og Ungdom.

Kastet på glattcelle og bøtelagt

Som leder for Natur og ungdom kjempet hun mot forsvarets planer om skytefelt på Østlandet og i Nord-Norge, mot utvidelse av Snøhvitfeltet og mot gasskraftverk på Skogn.

Det planlagte gasskraftverket hadde fått konsesjon til å slippe ut over to millioner tonn CO². «Det er like mye som forurensningen fra 600 000 biler», informerte Boassen i norske medier.

Kampen mot forsvarets skytefelt og utbyggingen av Snøhvitfeltet tapte ungdomsorganisasjonen, men gasskraftverket på Skogn er ikke blitt realisert.

Leser man det som ble skrevet om Natur og ungdom i denne perioden, handlet det mye om lenker. Aksjonister fra Natur og Ungdom lenket seg fast til dørene til Forsvarsdepartementet i Myntgata, foran høyblokka i regjeringskvartalet og til anleggsmaskiner i Hammerfest.

Og ofte endte det med at aksjonistene ble anholdt, satt på glattcelle og bøtelagt av politiet.

– De første lønningene mine på Fridtjof Nansens Institutt gikk med å betale i alt 27 000 kroner i bøter, forteller Boasson, som syntes det var greit å betale disse pengene.

– Sivil ulydighet handler om å bryte loven for en sak, og jeg angrer ikke på det jeg gjorde. Men erkjenner du at du gjør noe ulovlig, er det også logisk at du gjør opp for deg, sier hun og forsikrer at miljøaktivismen er et tilbakelagt stadium. I dag har hun en helt annen rolle.

ET TILBAKELAGT STADIUM: – Jeg lærte mye av alle årene i miljøbevegelsen, men i dag har jeg en helt annen rolle. Det blir ikke noe mer sivil ulydighet på meg, forsikrer professor Elin Lerum Boasson

Hekta på forskning

– Det hjelper ikke med fine ord så lenge Regjeringen er helt handlingslammet. Den gir etter for alle kravene fra oljeindustrien, konstaterte Boasson i Aftenposten i desember 2002 før hun takket for seg som NU-leder og gikk tilbake til studiene.

Til Universitas hadde hun i intervjuet to år tidligere fortalt at planen på sikt var å bli en sløv hovedfagsstudent som satt på studentpuben Proffen og drakk øl.

Helt slik ble det imidlertid ikke.

– Jeg kan knapt huske at jeg noen gang drakk øl på Proffen, ler hun og forsikrer at hun tvert imot ble en veldig seriøs hovedfagstudent.

– Som leder i NU hadde jeg fått god trening i å jobbe effektivt. Jeg leste ferdig alt pensum i løpet av de første to månedene hvert semester og fikk endelig tid til repetisjon og refleksjon. Det var fantastisk, utbryter hun

Det var på denne tiden hun ble hekta på forskning, som hun sier. Temaet for hovedfagsoppgaven, som på grunn av universitetsreformer ble fullført som en master, var «Integrering av miljøhensyn i norsk olje- og gass politikk».

Elin Lerum Boasson fortsatte å forske først som stipendiat, og senere som fast ansatt ved Fridtjof Nansens Institutt, før hun i 2011 begynte på CICERO- Senter for klimaforskning. 

I dag er hun professor og nestleder ved Institutt for statsvitenskap. Men hun har beholdt  en 20-prosentstilling på CICERO.

Doktorgradsavhandlingen hennes handlet om påvirkningen EUs energipolitikk hadde hatt på Nordisk energi- og klimasamarbeid. De siste årene har hun ledet flere nasjonale og internasjonale forskningsnettverk og publisert en rekke artikler og bøker om energi- og klimapolitikk i Norge, Norden og EU.

Tiltakene virker, men tempoet må opp 

Denne våren har Elin Lerum Boasson på nytt kommet i medienes søkelys som en av hovedforfatterne i den sjette hovedrapporten til FNs klimapanel (Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC).

Delrapporten som hun har vært med på å skrive, handler om løsninger.

– Hovedbudskapet er at aldri før har så mange land gjort så mye for å kutte utslipp, og tiltakene virker.  Likevel haster det med å få opp tempoet i klimaomstillingen, understreker hun.

– Vi ligger ikke an til å nå Paris-målene på mellom 1,5 og 2 grader.  Slik det ligger an nå, kan vi få en temperaturøkning fra 2,8 til 3,2 grader. Det vil ikke bli en morsom verden, advarer hun.

I podcasten «Hva kan vi gjøre for å unngå en klimakatastrofe?» i serien Universitetsplassen, snakker Elin Lerum Boasson og økonomiproffessor og klimaforsker Snorre Kverndokk om mulige løsninger. 

– Men hva kan vi egentlig gjøre for at det virkelig skal monne?

– Å sette en pris på CO2 ser ut til å virke. Det samme gjør støttesystemer for fornybar energi og energiregulering. Det denne rapporten sier, er at alle land må finne løsninger som funker i sin nasjonale kontekst, presiserer hun.

– Det er veldig mye fokus på energi, men det er nesten ikke en eneste sektor som ikke må gjøre noe, legger hun til.

Vi gjør mange ting som går i feil retning

Boasson har tatt til orde for at Norge bør opprette en klimakomité etter modell av  svenskenes Klimatpolitisk råd.

– Jeg tror at et slikt råd vil kunne være en stor styrke for et altfor svakt klima- og miljøverndepartement, uttalte Elin Lerum Boasson i et intervju med Uniforum etter at det i vår ble kjent at hun var blitt utnevnt til medlem av rådet i Sverige.

Et 20-talls land har etablert slike klimakomiteer hvor ulike typer eksperter evaluerer statenes klimapolitikk og gir råd til myndighetene. Storbritannia var først ute, noe som ifølge Boasson forklarer hvorfor Storbritannia har en ambisiøs klimapolitikk selv om landet har en høyreradikal regjering.

– I Norge har vi ikke tradisjon for å trekke akademikere inn i forvaltningen, konstaterer Boasson som ikke er imponert over den den norske klimapolitikken.

– Norge har gjort en del det er grunn til å være stolt av, som el-bilsatsning og regnskogsbevaring, men vi trenger et helt annet trøkk enn det vi ser i dag. Vi mangler gode planer og ikke minst målsettinger. Vi har kjent til klimaproblemene i femten år, men i Norge er vi bare så vidt kommet i gang med arbeidet, og vi gjør mange ting som går i feil retning.

Flere forskere må på banen

Institutt for statsvitenskap har søkt Det norske forskningsrådet om penger til en studie av hvordan klimapolitikken er organisert i ulike land.

– Det vi trenger nå, er mer systematisk og langsiktig styring av klimapolitikken, og landene må lære av hverandre. Men vi mangler datasett om de ulike landene. Hvilken politikk har de? Hva slags utslipp? Hvilke virkemidler og beslutningsprosesser har de tatt i bruk? Hva må til for å skape bred folkelig oppslutning? Dette er ting vi ønsker å finne ut av.

I Uniforum har Elin Lerum Boassen stilt spørsmål ved organiseringen av det internasjonale og nasjonale klimaarbeidet. Kanskje bør FNs klimapanel endre måten de arbeider på, for å få til en bedre dialog mellom vitenskap og politikk.

– Å forstå hvorfor problemene har oppstått er et naturvitenskapelig spørsmål. FNs klimapanel har fungert utrolig bra for naturvitenskapene. Vi har kartlagt problemene, og vi vet hva som trengs for å nå målene. Spørsmålet nå er hvordan vi skal få myndigheter, næringsliv og folk flest til å gjøre det som trengs, presiserer hun. 

– Klimaløsningene handler om en samfunnsomstilling, men for å få til en slik omstilling må vi forske mer på løsningene og statens rolle i omstillingen, og da trenger vi å mobilisere en stor bredde av samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag, understreker Boasson.

Les mer i Uniforum: Etterlyser flere samfunnsvitere inn i klimaforskningen

– Kult at det ble så mye debatt

Elin Lerum Boasson står også som medforfatter på et annet dokument som ble presentert i vår, UiOs nye helhetlige klima- og miljøstrategi, som møtte til dels sterk motstand blant annet på grunn av kravet om at miljøspørsmål må integreres i alle fag ved universitetet.

– Noen av formuleringene var litt uheldige og ble endret, men samtidig er det kult at det ble så mye debatt, sier Boasson.

I den endelige dokumentet er det for lite fokus på forskning, mener hun.

– UiO har noen sterke miljøer innenfor miljø og klima på alle fakulteter, men vi utmerker oss spesielt  ved å ha mange miljøer i forskningsfronten på dette feltet innenfor samfunnsfagene. Her kan virkelig UiO gjøre en forskjell, men vi mangler studieplasser og finansiering, slår hun fast.

Selv om navnet hennes står på forfatterlisten til UiOs nye klima- og miljøstrategi, var Elin Lerum Boassen bare med i den tidlige fasen av prosjektet. Årsaken til det er at hun i mars 2021, en uke før påske, oppdaget en kul i et bryst.

– Det er sikkert bare bittelitt kreft

– Jeg har en venninne som er lege, som har snakket om hvordan kreftkuler kjennes ut, så jeg tenkte at denne kjentes ikke helt bra ut.

Mistanken om at det kunne være kreft ble ytterligere styrket da legen henviste henne direkte til brystdiagnostisk senter. Men spesielt redd ble hun likevel ikke med en gang.

– Det er sikkert bare bittelitt kreft. Det er sikkert enkelt å ta det vekk, tenkte jeg. Boasson ler sin perlende latter på nytt, men så blir hun alvorlig.

– På brystdiagnostisk senter var de ærlige om at jeg ville trenge all den kreftbehandling som var mulig å gi. Det store spørsmålet var hvorvidt kreften hadde spredt seg til andre deler av kroppen. Jeg fikk vite etter et par dager at den ikke hadde spredt seg til lymfene, og at sjansene for at dette skulle gå bra, dermed var stor.

– Den påskeferien var tung, innrømmer hun. Etter påske ble det tatt mange prøver for å undersøke spredning, og etter en uke ble det klart at det kun var sykdom i brystet.

– Det var en stor lettelse, sier hun.

I perioden hvor alt var uvisst, døde Boassons farmor.

– Hun slapp å få vite at jeg hadde fått kreft, men hun rakk å få med seg at jeg fikk opprykk til professor noen måneder tidligere. Jeg var den første i familien som tok doktorgrad, og at jeg ble professor gjorde henne veldig stolt, forteller Boasson. 

– Men jeg kunne fortsatt ikke måle meg med min fetter Edvald som er den virkelig store stoltheten i familien, tilføyer hun og ler igjen. Det er syklisten Edvald Boasson Hagen hun sikter til.

– Det er opptil flere som konsekvent tiltaler meg som Boasson Hagen, røper hun.

Viktig å tenke over hva som gjør deg glad

Etter råd fra legene tok Elin Lerum Boassen ut hundre prosent sykemelding, men skjønte snart at dette ikke var det riktige for henne. Løsningen ble å jobbe 40 prosent med klimapanelet som førsteprioritet.

– Det var ikke så lett å komme tilbake og overbevise panelet om at joda dette kunne jeg fint gjøre likevel, innrømmer hun.

Arbeidet ga henne en følelse av normalitet og mening i månedene som fulgte, og pandemien bidro til å gjøre noen ting litt enklere. Hjemmekontor var plutselig blitt normen for alle.

I kvalmeperiodene etter cellegiftbehandlingene foretrakk Boasson telefonmøter hvor hun kunne gå seg en tur i frisk luft mens hun snakket, framfor arbeid foran PC-skjermen.

– Cellegift og zoom er ingen god kombinasjon, konstaterer hun.

I ettertid mener hun det var feil av legene å råde henne til å sykemelde seg på heltid.

– Norsk helsevesen er veldig flinke til å vise omsorg, men jeg tror det vil være mye å vinne på også å sette av tid til litt livsguiding i slike situasjoner. Jeg tenkte litt på det og fant ut at jeg skulle ha fokus på to ting: Å gjøre det som gjør meg lykkelig, og å bruke kroppen så aktivt jeg klarte.

Heldigvis viste jeg hva som skulle til for å gjøre meg glad, og for meg var det å arbeide viktig for å holde humøret oppe. Tenk gjennom hva du må gjøre for å holde deg lykkelig før du blir syk, oppfordrer hun.

–  Heldigvis er jeg i 40-årene

Elin Lerum Boasson har valgt å være åpen om kreften.

– Jeg så ikke at det kunne ha noen nedside. Og jeg er ikke redd for at noen bare skal forbinde meg med kreft, spøker hun, før hun på nytt blir alvorlig.

– Jeg opplever jo også at noen blir litt satt ut av det med kreften. Det er så mange som har personlige opplevelser. Det er lettere å møte folk når de kjenner historien på forhånd.

I februar konstaterte legene at kreften var helt borte, men sykdommen har satt sine spor.

– Fysisk sett blir jeg aldri helt den samme igjen. Men heldigvis er jeg i 40-årene, sier hun.

Å miste muligheten til å bli gravid, ville vært verre om hun hadde vært ung og barnløs. Det ville også vært vanskeligere om de to barna hennes hadde vært yngre. Døtrene var seks og åtte år gamle da moren ble syk, og store nok til at hun kunne forklare dem hva som skjedde.

– Jeg har lært at jeg ikke er spesielt nevrotisk

– Det høres litt ut som en klisje, men jeg er blitt flinkere til å sette pris på alt som er fint og godt, og jeg er blitt flinkere til å ikke utsette å gjøre fine ting, sier hun.

Å tilbringe tid på familiehytta i Sogn er en av tingene hun unner seg litt oftere.

– Og så har jeg lært at jeg ikke er spesielt nevrotisk, bemerker hun.

Har du tidligere oppfattet deg selv som nevrotisk?

Lerum Boasson ler igjen.

– Nei, jeg har vel for det meste oppfattet meg selv som ganske robust. Men så reiste jeg til Berkley for et år da jeg var phd-student, og det var ganske heftig å være så mye alene, og så tenkte jeg at kanskje jeg ikke er så tøff likevel.

Vi avslutter intervjuet med en fotoseanse utenfor familiens enebolig på Skøyen. At det ikke er lenge siden hun og ektemannen gravde ut kjelleren, bærer hagen fortsatt preg av. Anleggsmaskinene har ødelagt deler av plenen, og blomsterbedene langs husveggen er borte.

Men langs husgjerdet vokser det fortsatt blomster, og på plenen står en aluminiumskasse hvor Elin Lerum Boasson dyrker grønnsaker.

– Det er egentlig en takkasse, opplyser hun og forteller at tvillingbroren som har gått i farens fotspor og blitt anleggsgartner, produserer miljøvennlige mattak.

– Jeg forsker, leser og skriver om klima og miljø. Min bror er den som faktisk gjør noe med det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Grethe Tidemann
Publisert 29. juni 2022 05:00 - Sist endra 29. juni 2022 11:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere