Etterlyser flere samfunnsvitere inn i klimaforskningen – mener det trengs alternativ til FNs klimapanel

For å få samfunnsviterne til å forske fram veien til grønn omstilling trengs det kanskje en annen modell enn FNs klimapanel (IPCC), tror IPCC-forfatter og statsvitenskap-nestleder.

FORUM: – Det er en utfordring hvordan vi skal få mer dialog på tvers av de ulike samfunnsfagene. Det er ikke sikkert at IPCC kan gjøre hele den jobben, mener professor Elin Lerum Boasson. 

Foto: Ola Gamst Sæther

Det er mye grunnlag for å diskutere om IPCC er den beste måten å produsere klimaforskning innenfor samfunnsvitenskapene, mener Elin Lerum Boasson, som forrige uke ble intervjuet i Uniforum i forbindelse med fremleggelsen av FNs klimapanel nyeste delrapport, som hun var blant hovedforfatterne for. Hun er også professor og nestleder ved UiOs institutt for statsvitenskap. 

– Samfunnsvitenskapene har aldri vært så bredt representert som i denne rapporten, sa Boasson til Uniforum da, og forklarte at «den relative betydningen av økonomifaget har gått ned». 

Bredere representasjon enn noen gang er imidlertid ikke bredt nok, mener hun. Humaniora er ikke sterkt representert blant IPCC-forskerne. Det er seks norske hovedforfattere i arbeidsgruppe tre, dobbelt så mange som i forrige runde, forteller Boasson, men de fire samfunnsviterne er alle økonomer eller statsvitere. 

– Denne rapporten gir jo en status på hvor vi er nå, og er en slags marsjordre for Humsam-fagene. Klimaløsningene handler om en samfunnsomstilling. Å forstå hvorfor problemet har oppstått er et naturvitenskapelig spørsmål, men skal vi finne ut hvordan det kan løses så trengs det en stor bredde av samfunnsvitenskapelige fag. 

Les også: Professor: – Nedgangen i klimautslippene må komme før 2025

Trenger mer effektiv løsning

– Vi har allerede brukt altfor lang tid på å løse klimaproblemet og har ekstremt kort tid på å legge om. Om Humsam-fagene virkelig skal komme på banen om hvordan samfunnet skal omlegges, trenger vi noe som går fortere enn en ny rapport om seks til åtte år, sier Boasson. 

Hovedrapportene fra FNs klimapanel kommer så sjeldent, og Boasson peker på behovet for en kjappere formidling av klimaforskning til beslutningstakere. I rapporten fra forrige uke ble det trukket fram betydningen av nasjonale klimakomiteer som 20-talls land, men ikke Norge, har opprettet. Her evaluerer ulike typer eksperter årlig nasjonal klimapolitikk og ser om den er i tråd med målene statene har satt seg. 

– IPCC har skapt en syklus, en dagsorden og et system som har drevet fram forskningen. Spørsmålet er hvor godt IPCC kan fungere som maskinen som organiserer Humsam-fagene til å bidra til å skape mer av en felles forskningsagenda for å finne klimaløsninger. Modellen vet vi har fungert for naturvitenskapen, som har vært fantastisk etter at IPCC ble opprettet. Men kan denne modellen fungere for å få Humsam-fagene mer på banen? Trenger vi noe i tillegg? 

Les også: Polariseringen har minsket: Flere oljearbeidere vil ha klimabevegelsen med på laget

Begrensninger i mandatet gir ønske om flere fora

Boasson forklarer utfordringene ved IPCC-modellen: 

– Hele rapporten skrives jo ut fra panelets ønsker, og panelet består av myndighetsrepresentanter fra ulike land. De må bli enige om hva rapporten skal handle om, i tillegg til å være enig i sammendraget. Det er litt mer krevende å få konsensus knyttet til Humsam-fagene enn for naturvitenskapene. 

Hun håper en effekt av den siste IPCC-rapporten blir å sette dagsorden for større deler av Humsam-fagene enn tidligere. 

– Men det er en utfordring hvordan vi skal få mer dialog på tvers av de ulike samfunns- og humaniorafagene. Det er ikke sikkert at denne rapporten, IPCC, kan gjøre hele den jobben. 

– Vi forskere må finne andre fora som kan spille sammen med IPCC. Det er ikke sikkert at iPCC-systemet er problemet, men det er vanskelig å tro at det vil være nok. 

Det er en fordel med IPCC at rapportene får stor tyngde grunnet beslutningstakeres medbestemmelse i hva som skal analyseres. 

– Det gjør at rapportene får større betydning etterpå. Konklusjonene er ikke bare noe forskerne har kommet på selv. Spørsmålet er om det ikke er mulig å på samme måte få avdekket alle store samfunnsvitenskapelige spørsmål etter den modellen. 

Hun ønsker debatten velkommen, og tror det er mange sterke miljøer som kan bidra, også stemmer som selv om ikke har bidratt til IPCC-rapportene. 

Les også: UiO har fått ein klima- og miljøstrategi

– Må gjøres noe med pengesekkene

Foruten systemutfordringer knyttet til finansiering, understreker hun. 

– Det gis ekstremt lite finansiering til samfunnsvitenskapelig klimaforskning i forhold til realvitenskapene. Den lille forskningen som er gjort på finansiering, viser at under 10 prosent av midlene går til Humsam-fag. Dersom vi tror at det er der løsningene finnes, så må de store finansiørene gi mer penger dit. Det ligger mye midler i universitetene uansett, men en må gjøre noe med de store forskningspengesekkene, både i Norge og andre steder. 

Det mangler blant annet gode nok databaser for hvilken klimapolitikk som utføres, og hvilken effekt den har. 

– Det trengs en del grunninvestering, og det er vanskelig å se for seg at skjer uten at det skjer noe med forskningsfinansieringen. 

Les også: Klimarapport: – Et nytt søkelys på gjennomgripende samfunnsendring

Lav-status

En av utfordringene kan være at det ikke er like lett å skape seg «et navn» i klimaforskningen som på andre områder, mener Boasson. 

– Klimautfordringen er så kompleks at det er umulig å bli den éne store forskeren som kommer opp med en endelig løsning. Men det er mer noe de sliter med i amerikansk akademia og en grunn til at Harvard ikke står så sterkt i klimaforskningen. I europeisk akademia er det lettere, med mer mangfold og ikke så ekstrem dyrking av enere, sier hun. 

Det skorter imidlertid ikke på forsøk på å fremheve seg selv i klimaforskningen, som da Anthony Giddens beskrev det meget kjente problemet med at menneskeheten ikke vil handle i forsvar mot klimaendringene før effektene er synlige, og da vil det allerede være for sent å gjøre noe. Fenomenet døpte han «Giddens paradoks». 

Klimaforskningen må få økt status i Humsam-fagene for å øke bredden i disipliner som bidrar, mener Boasson, og peker på at det er først de siste par årene at de aller mest anerkjente tidsskriftene i statsvitenskap har publisert klimaforskning. 

– Til tross for at faget har forsket på klima i tretti år, har det ikke hatt høy status i faget. Det har ikke vært noen vei inn i de prestisjetunge journalene, og ikke en «safe way» til status, sier Boasson, som håper at dette nå er i endring i flere Humsam-fag. 

Les også: UiOs nye «miljøsjef»: – Må være tålmodig for å få endringene man ønsker

 

Emneord: Klima. Miljøpolitikk, Klima, FN Av Joachim Waade Nessemo
Publisert 13. apr. 2022 11:40 - Sist endra 21. apr. 2022 16:38
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere