– Formidling er gammeldags

Forfatter Audun Farbrot fikk hard medfart fra UiO-rektor Ole Petter Ottersen under lanseringen av håndboka Forskningskommunikasjon. – Boka gjennomsyres av en gammeldags, enveis forskningsformidling, hevdet Ottersen.

DERFOR MÅ FORSKNINGEN UT: – Universitetene og høgskolene skal bidra til den åpne, offentlige, opplyste samtalen og her ligger etter mitt syn selve essensen i forskningskommunikasjon, argumenterte Ole Petter Ottersen.

Foto: Ola Sæther

Selv om medier skriver mer om forskning enn noensinne, er det likevel mange forskere som ikke foretar seg noe som helst på den populærvitenskapelige arena.

Det konstaterte fagsjef for forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI, Audun Farbrot da han tirsdag lanserte sin bok Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere.

– Tittelen er et signal om en overgang fra enveis formidling og til i alle fall en ambisjon om en dialog mellom forskeren og samfunnet utenfor, sa Farbrot til de nærmere 200 frammøtte i Cappelen Damms lokaler.

Publikum bestemmer

Boka er den første håndboken i forskningskommunikasjon skrevet for norske forhold, og har kapitler med overskrifter som «Å lykkes i sosiale medier», «Når media tar kontakt» og «Kom på trykk med kronikker og debattinnlegg».

– Utfordringen er å gjøre ting relevant og interessant for de du skal kommunisere med. For det er publikum som bestemmer om de vil høre på deg eller lese budskapet ditt, poengterte Farbrot.

Flerbruk er dessuten noe annet enn gjenbruk, argumenterte han videre, og rådet forskerne til å skreddersy sitt budskap for ulike målgrupper og arenaer.

– Framhev de sidene av budskapet ditt som publikum er opptatt av, oppfordret han.

­– Boka er god, men…

Forfatteren medga at det eksisterer en del barrierer mot å delta i den offentlige debatten.

– Det er ikke meritterende, det gir liten prestisje blant kolleger, forskerne har ikke tid og det gir liten økonomisk uttelling ramset han opp, og spurte: – Hvis det ikke finnes insentiver og det ikke virker karrierefremmende, hvorfor skal du da bruke tid på det?

Dette spørsmålet om «hvorfor», ble grundig besvart av UiO-rektor Ole Petter Ottersen, som var invitert til å kommentere boka.

– Forskningskommunikasjon er en helt sentral oppgave for universiteter og høgskoler som det er på tide at vi får et større fokus på. På mange måter treffer boka derfor godt og den fungerer bra som manual, sa rektoren, men la samtidig til et stort MEN:

– Boka gjennomsyres av en gammeldags, enveis forskningsformidling, hevdet Ottersen.

Et levende og opplyst demokrati

Rektoren viste i sitt innlegg både til grunnlovens paragraf 100 og til universitets- og høgskoleloven.

– Er det noe som er viktig for institusjonene innenfor forskning og høyere utdannelse, så er det å sørge for at vi fortsatt har et levende og opplyst demokrati. Vi skal bidra til den åpne, offentlige, opplyste samtalen og her ligger etter mitt syn selve essensen i forskningskommunikasjon, argumenterte Ottersen.

– Dette aspektet burde vært en enda sterkere forutsetning for mye av det du snakker om, sa han henvendt til Farbrot.

– Samfunnet vårt preges stadig av misforståelser og fordommer. Manifestet til Behring Breivik er et ekstremt eksempel, men vi ser jo også at mange politiske vedtak fattes på et grunnlag som ikke er opplyst nok, hevdet rektoren.

For å få forskere til å bidra i offentligheten, mente han man må få dem til å forstå hvor viktig det er i en historisk, filosofisk og psykologisk kontekst.

– Ingen forskere vil noensinne bli gode formidlere av plikt, poengterte Ottersen.

«Få meg på»

Forskningsrådets direktør Arvid Hallén var også invitert til å kommentere boka.

– Forskningskommunikasjon er viktig, og må bli enda viktigere, fordi dagens kunnskapssamfunn krever det, slo han fast.

I likhet med Ottersen, hadde direktøren merket seg bokas angivelige mangel på bevissthet rundt skillet mellom formidling og kommunikasjon.

– Formidling er gammeldags enveiskommunikasjon. Du uttrykker selv at du er enig i dette, og derfor er det tankevekkende å konstatere at hoveddelen av denne boken er råd og tips til en enveisdiskusjon fra forskeren og ut: «Få meg på», sa Hallén til Farbrot.

Boka sier dessuten lite om hva som skjer når forskeren møter journalisters behov for forenkling, mente direktøren.

– Det burde vært på lista over barrierer, og du burde delt råd og erfaringer om hvordan forskeren skal møte en slik smertefull situasjon. Det å underlegge seg en annens forenkling kan være tøft, understreket han.

Forskningsrådet i dialog med folket

Også i Forskningsrådet er de opptatt av forskningskommunikasjon og for tiden jobbes det med utformingen av et nytt program for nettopp dette. Programmet vil ifølge direktøren kunne oppmuntre miljøer til å prøve ut nye kommunikasjons- og dialogformer.

Allerede er de dessuten i gang med en dialogpreget pilot:

– I år har vi gjort noe som vi kanskje er det første forskningsrådet i Europa som har gjort. Nemlig å invitere publikum til å komme opp med problemstillinger som vi så skal ta inn i et forskningsprogram. Vi kaller det Folkets klimaforskning, og her skal forskere besvare klimaspørsmål formulert av vanlige folk. Dette er en pilot, og jeg vet ikke hvor langt vi skal gå i denne retningen, men det er altså et forsøk på å utvikle en dialog på nye arenaer med nye grupper, fortalte Hallén.



Les også:

* Oppfordres til mediekontakt
* – Kolleger skjønner ikke at jeg våger

 

Av Helene Lindqvist
Publisert 28. aug. 2013 11:10 - Sist endret 28. aug. 2013 11:34
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere