Veksthuset "Oase 60° nord" er ikke et utdatert prosjekt

Arkitekt Stein Halvorsen reagerer sterkt på at UiOs rektor omtaler utstillingsveksthuset «Oase 60° nord» som utdatert.

– Skaden dette påfører vårt renommé, er uvurderlig.

MODERNE PROSJEKT: – Arbeidet med å prosjektere et veksthus i tråd med moderne tekniske og biofaglige krav ble avsluttet i 2012, understreker arkitekt Stein Halvorsen .

Foto: ola sæther

28. mai våknet arkitekt Stein Halvorsen til nyheten om at Tøyen-forliket, avtalen som innebærer etablering av et vitensenter på Tøyen, var i boks.

Han forteller om feststemning på kontoret.

– Et utstillingsveksthus er en naturlig del av et vitensenter. Vi var sikre på at veksthuset vårt Oase 60° nord var kommet et skritt nærmere realisering.

To timer senere fikk Halvorsen en telefon fra Statsbygg, som informerte ham om at Universitetet i Oslo ville skrinlegge firmaets vinnerprosjekt og utlyse en ny arkitektkonkurranse.

PÅ TØYEN: – Jeg har ingen tro på at noen klarer å tegne et veksthus som er både større, bedre og billigere på denne tomta, sier ansvarlig arkitekt for «Oase 60° nord», Stein Halvorsen.

Skader vårt renommé

Gjennom mediene har Halvorsen fått presentert argumentene universitetets rektor Ole Petter Ottersen og direktør ved Naturhistorisk museum Arne Bjørlykke bruker for å begrunne en ny konkurranse.

– At vi mister inntektene, er ikke det verste. Det vi reagerer mest på, er Ottersen og Bjørlykkes påstander om at Oase 60° nord er et utdatert, femten år gammelt prosjekt. Den skaden dette påfører vårt renommé, er uvurderlig.

Halvorsen viser til at prosjektet Oase 60° nord ble tatt opp igjen i 2009 etter at Kunnskapsdepartementet hadde bevilget penger til skisseprosjekt og forprosjekt.

Han forteller at en rekke endringer er blitt gjort siden 2009 for å imøtekomme nye tekniske og biofaglige krav og kunnskapen om veksthus.

– Prosjektet som ble avsluttet i 2012, er i tråd med kravene til UiO og Statsbygg. Å kalle dette et femten år gammelt prosjekt, er ikke helt riktig. Så sent som i oktober i fjor, stod Bjørlykke fram og applauderte Oase 60° nord. Noe har med andre ord skjedd i løpet av de siste månedene, konstaterer Halvorsen.

– Kostnadsoverslagene har økt fra 260 millioner til 480 millioner i dag. Har du forståelse for at universitetsledelsen ønsker å finne rimeligere løsninger?

 – At prosjektet totalt sett er blitt dyrere, skyldes at vi i samarbeid med universitetet og Statsbygg, har lagt inn forbedringer som koster penger, sier han og trekker fram ventilasjon som eksempel.

– Det opprinnelige konkurranseutkastet hadde naturlig ventilasjon. I det oppdaterte prosjektet er denne erstattet med balansert ventilasjon, blant annet for å unngå kondens, men først og fremst for å gjøre prosjektet optimalt med tanke på miljø.

Halvorsen forteller at ulike konstruksjonsløsninger er blitt diskutert på bakgrunn av kunnskapen om veksthus.

– Veksthus krever kostbare installasjoner uansett. At man kan spare mye på andre løsninger, er jeg svært usikker på.

En skandale

– Universitetsledelsen viser til at ny biofaglig ekspertise er trukket inn. I hvilken grad har ditt firma hatt tilgang til slik ekspertise?

– Den biofaglige ekspertisen det siktes til, er en person som vi har samarbeidet nært med siden 2010, og som har tilført prosjektet mye positivt. Dersom det finnes ytterligere kunnskap som ikke er blitt tilført prosjekteringsgruppen gjennom disse fire årene, er det nærmest en skandale.

– Ottersen og Bjørlykke ønsker et veksthus som er større. De skrå veggene trekkes også fram som et problem. Er dette problemstillinger som er kjent for deg?

– At bygningen er for liten, er helt nytt for oss, svarer Halvorsen og understreker at å utvide regnskogdelen av bygningen, ikke er et problem.

Han påpeker at skrå vegger er et fellestrekk alle veksthus har pga. solens vinkel. At arealet er mindre i toppnivået, skyldes at konkurransen krevde at dette skulle være maksimalt femten prosent av arealet i bunnen. Kunnskap og nye krav om behov for større plass i toppnivå er imidlertid imøtekommet ved at takarealet er fordoblet.

– At universitetet nå krever ytterligere areal, er helt nytt for oss, kommenterer Halvorsen.

Plast er ikke en gunstig løsning

Ottersen og Bjørlykke trekker fram plastmaterialet EFTE som et rimeligere alternativ til glass. Har dere vurdert å bruke plast i ytterveggene i stedet for glass?

– Denne muligheten ble tatt opp i 2010, men utredningen ble stanset allerede etter et par måneder fordi man ikke anså dette som en gunstig løsning. Dette var en beslutning universitetet faktisk var en pådriver for, understreker Stein Halvorsen.

– Ottersen og Bjørlykke viser til at dette materialet er brukt i veksthuset i Aarhus og i Eden i Cornwall. At materialet er rimeligere enn glass, stemmer i Aarhus og Cornwall, men ikke her i Oslo, kommenterer han.

– Klimaet i Oslo vil kreve en plastduk som er dobbelt så tykk som den som er brukt i Aarhus, fordi plastfolien er svært dårlig med hensyn til energi og miljø. Sammenliknet med prisen på glasset som er valgt i Oase 60° nord, vil prisen på plastduken derfor bli omtrent identisk.

Ottersen og Bjørlykke trekker også fram plastmaterialets evne til å slippe gjennom UV-stråler. Det er riktig, men dette kan vi løse ved å erstatte glasset i veksthuset med en glasstype som slipper gjennom UV-stråler, poengterer Halvorsen.

Han anslår prisen for å skifte ut alt glasset i ytterveggene til mellom to og tre millioner kroner.

Klaustrofobisk

Stein Halvorsen trekker også fram estetiske argumenter som taler mot bruken av plast på Tøyen. Han har selv besøkt veksthuset i Aarhus og forteller om stor skuffelse.

– Jeg studerte i sin tid konkurranseutkastet og ble begeistret. Det framstilte veksthuset som transparent, men i det reelle huset kan du bare så vidt skimte konturene av det som befinner seg innenfor eller utenfor.

Stein Halvorsen beskriver opplevelsen som klaustrofobisk. Duken på innsiden var sterkt preget av kondens, noe som i Tøyenprosjektet er holdt fram som uakseptabelt, ifølge Halvorsen.

At de fem nederste meterne av veggene i veksthuset i Aarhus er av betong, forsterket den klaustrofobiske følelsen. Betongen skyldes at produsenten ikke anbefaler at man bruker plastmaterialet under denne høyden. Stein Halvorsen forklarer at årsaken til dette er at materialet er svært utsatt for hærverk. Det er lett å stikke eller brenne hull i plasten. En nyttårsrakett vil for eksempel gå tvers gjennom bygningen.

Et annet problem Halvorsen trekker fram, er lyd.

– EFTE gir ingen lydisolering. Trafikken fra Finnmarksgata, helikopterlyd og byggestøy, alt vil kunne høres like godt inne i veksthuset som utenfor. Dette vil helt ta bort illusjonen av en egen tropisk drømmeverden, påpeker han.

SKRINLAGT PILOTPROSJEKT: For å slippe inn maksimalt med lys, er rammene i glasset i utstillingsveksthuset «Oase 60° nord» erstattet med vaiere som er to og en halv centimeter tykke. Den sirkulære formen gir bygningen et stort og lunt uterom.

Fra oase til plastpose

Prosjektet Eden i Cornwall er Stein Halvorsen mer positiv til.

– Dette er et enormt anlegg på 50 000 kvadratmeter hvor omgivelsene utenfor ikke er viktige. Fordi anlegget er så stort, får du ikke veggene så tett innpå deg.

På grunn av den enorme størrelsen har man i Eden lykkes i å skape en illusjon av en egen separat verden, sier han og understreker at veksthuset på Tøyen blir altfor lite til at man vil kunne lykkes i å oppnå en lignende effekt.

Han minner om at det dreier seg om et utstillingsveksthus og ikke et ordinært veksthus. Målet er at publikum skal oppfatte huset som en attraksjon og få interesse for botanikk og naturvitenskap.

– Oase 60° nord vil kunne bli et signalbygg som vil bli lagt merke til i hele verden. Nå frykter jeg at vi i stedet får en grå plastpose, sier han.

 

Emneord: Naturhistorisk museum Av Grethe Tidemann
Publisert 19. juni 2013 13:01 - Sist endret 22. okt. 2013 12:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere