- Også vi søker stjernene ...

Universitetet i Oslo feiret 23. september Observatoriets 170-årsjubileum med åpning av en utstilling om bygningens historie. Observatoriet var de første hundre årene hovedsetet for den naturvitenskapelige forskningen i Norge. Grunnleggeren og astronomen Christopher Hansteen styrte blant mye annet tiden i Christiania.

BALLETT I OBSERVATORIET: Under kuppelen i inngangshallens flotte rotunde avholdt astronomiprofessor Christopher Hansteen ofte huskonserter og ballettoppvisninger for Christianias kulturelle elite.
Foto: Ola Sæther

Utstillingen har fått tittelen "Også vi søker stjernene - Observatoriet 170 år" etter inskripsjonen på Observatoriets grunnstein. Den dekker bygningens hundre år lange historie som stjerneobservatorium og hovedsete for den naturvitenskapelige forskningen i Norge - med vekt på Christopher Hansteens virke. Det er Museum for universitets- og vitenskapshistorie og Forum for universitetshistorie som i samarbeid med Institutt for teoretisk astrofysikk og foreningen Observatoriets Venner står som arrangører.

Første bygning bygd for forskning i Norge

Observatoriet på Solli var arkitekt og byplanlegger Christian Heinrich Groschs første oppdrag for Universitetet i Oslo - og den første bygningen i landet som ble bygd for forskning. I sin tid lå Observatoriet høyt og fritt et godt stykke vest for byen. I dag ligger det bortgjemt innimellom nyere bebyggelse bak Nasjonalbiblioteket på Drammensveien.

- Lokalene i Observatoriets tverrbygning med den karakteristiske runde rotunden er blitt restaurert i den originale empirestilen i nært samarbeid med Riksantikvaren. Etter planen skal huset pusses opp utvendig og parkanlegget settes i stand neste år, opplyser utstillingskoordinator Jarle Engen.

Hansteen og nullmeridianen

Christopher Hansteen (1784-1873) var professor i astronomi og anvendt matematikk fra 1816 til 1861 og sin tids fremste vitenskapsmann i Norge. Han var pådriveren for å få bygd Observatoriet og flyttet straks inn i 2. etasje med sin store familie da bygningen stod ferdig 23. september 1833. Året etter startet de vitenskapelige arbeidene. Her bodde Hansteen fram til sin død.

- Hansteen sørget for at nullmeridianen for Norge kom til å gå gjennom det såkalte meridianrommet i Observatoriets østfløy. Denne stod helt sentralt i norsk kart og oppmåling fram til siste verdenskrig. Fra da av ble den internasjonale kontakten dominerende og Greenwich-meridianen i England overtok som referanse for kart og oppmåling, forteller Bjørn Ragnvald Pettersen. Han er professor i geodesi, læren om oppmålingen av jordkloden, ved Norges landbrukshøgskole og leder av Observatoriets Venner.

Meridiansirkelen tilbake til Observatoriet?

- Meridiansirkelen var Observatoriets hovedinstrument. Det var en to meter lang stjernekikkert stilt nøyaktig i nord-syd-retning. Ved hjelp av denne kunne Hansteen bestemme Christianias breddegrad ved å måle høyden over horisonten for en stjerne idet den passerte meridianen, forklarer Pettersen.

Meridiansirkelen befinner seg nå på Norsk Teknisk Museums lager på Gjerdrum. Pettersen håper at den kan restaureres og få fast plass igjen på meridianrommet i forbindelse med UiOs 200-årsjubileum i 2011.

- I 1844 ble Carl Frederik Fearnley ansatt som Hansteens assistent og observator. Sammen greide de å fastlegge Christianias eksakte posisjon. Sommeren 1847 lot de 21 kronometre, de mest nøyaktige urene på den tiden, frakte fram og tilbake på et skip mellom Christiania og København for å sammenlikne tiden med pendeluret i Rundetaarn. Lokale observasjoner ga lokal tid, og differansen ga lengdeforskjellen mellom de to stedene. Siden Københavns posisjon var kjent, kunne de beregne lengdegraden til Observatoriet på Solli.

Før Jordens tidssoner ble etablert på slutten av 1800-tallet, hadde hver by sin egen lokale tid. Allerede i 1815 hadde Hansteen påvist at kirkeklokkene i Christiania gikk tre kvarter for sent. Moderne GPS-målinger viser at Hansteen og Fearnley kun bommet med 139 meter på breddegraden og 191 meter på lengdegraden.

Tidssylinderen

Hver onsdag og lørdag heiste Hansteen opp en tofarget sylinder på taket av Observatoriet. Nøyaktig kl. 12 ble sylinderen sluppet ned. Det hele var synlig fra havna og store deler av byen med kikkert. Dette gjorde det mulig for skipsførerne å stille klokkene om bord, som var avgjørende for å navigere presist til sjøs. Denne tradisjonen varte helt fram til 1. april 1923 da Frøken ur og tidssignalet i radioen overtok.

- Hansteens primære forskningsfelt var jordmagnetismen, og i 1828-30 foretok han en lang reise til Sibir for å undersøke teorien om at Jorden hadde fire og ikke bare to magnetiske poler. Han fant ingen ny magnetisk nordpol, bare en forsterkning av magnetfeltet i Sibir. Den tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss kunne bygge videre på Hansteens data og utvikle sin egen magnetismemodell som brukes den dag i dag, forteller Pettersen.

Nasjonsbyggeren

Christopher Hansteen var også nasjonsbygger og glødende norskdomsmann. Han nektet å avlegge ed til svenskekongen i 1814 da han innledet sin akademiske karriere i fødebyen Christiania. Han ble redaktør for Almanakken i 1815, et verv han hadde til 1862. Almanakken var nest etter Bibelen den vanligste trykksaken i norske hjem. I 1819 ble han med i en regjeringskommisjon som skulle skaffe landet standarder for mål og vekt, forløperen til dagens Justervesen.

- Hansteen ledet også Norges geografiske oppmåling fra 1817 til sin død i 1873. I 1844 ble et kart over Christiania og omegn utgitt som det første kartet med nullmeridianen gjennom Observatoriet, forteller Pettersen og peker på en utstillingskopi av originalkartet.

Hansteen fikk også stor betydning for Norges største matematiske geni, Niels Henrik Abel, som han hjalp med å skaffe studieopphold i utlandet.

Etterfølgerne

Fearnley etterfulgte Hansteen som professor i astronomi og leder for Observatoriet. Han kunne gjøre bruk av den nye telegrafen i stedet for å reise rundt med kronometre, og han startet opp med solobservasjoner. Hans Geelmuyden overtok ved Fearnleys død i 1890. Da hadde Observatoriet kommet i en vanskelig situasjon på grunn av lysforurensingen fra en by i sterk vekst. Geelmuyden arbeidet for å flytte Observatoriet opp til Voksenkollen, men mislyktes. I 1919 overtok Jens Frederik Schroeter som ble etterfulgt av Svein Rosseland i 1928.

Rosseland var mannen som grunnla astrofysikken i Norge. Han hadde arbeidet under Niels Bohr i København og Arthur Eddington i England. Rosseland innså at Observatoriet hadde utspilt sin rolle, og med penger fra Rockefeller Foundation fikk han bygd Institutt for teoretisk astrofysikk på Blindern. Da dette stod ferdig i 1934, innebar det også slutten for Observatoriet. Siden har bygningen huset Norsk Polarinstitutt (1934-64), Norsk Musikksamling (1964-99) og fra 1999 Ibsensenteret.

Utstillingen er åpen for publikum hver lørdag kl. 12-14 fram til 8. november med foredrag kl. 12.15 og omvisning. Adressen er Observatoriegaten 1.

Emneord: Observatoriet, Universitetshistorie, Museene Av Lars Hoff
Publisert 7. okt. 2003 09:53 - Sist endret 10. des. 2008 15:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere