Et skuffet folk - ti år etter

Blant samarbeidslandene i Sør er Sør-Afrika blitt det viktigste for Universitetet i Oslo. Men det er til et skuffet folk studenter og forskere fra UiO kommer, ti år etter apartheid.

UTEN MAMMA: Innen 2005 vil nesten én million sørafrikanske barn under 15 år miste sin mor på grunn av AIDS, anslår helsedepartementet i Sør-Afrika.
Foto: Trine Nickelsen

- Vi har kjempet i så mange år. Vi er slitne. Veldig, veldig slitne.
Mannen foran meg møter blikket mitt med skarpe, mørke øyne. Omkring ham på krakker og ølkasser sitter kvinner og menn tett langs veggene i det lille rommet. De drikker øl av skitne glass. I kveld er hjemmet til en ung kvinne blitt til en slags bar. Hun gjør det for å spe på inntekten. Det er ulovlig, men politiet lar det passere. De har nok av andre kriminelle saker å henge fingrene i.

Lefty er ingen akademiker. Han har aldri satt sin fot på en universitetscampus, langt mindre avlagt en eksamen ved et høyere lærested i landet. Riktignok har han skolegang. Men lite og ufullstendig, barn som han var på 1960- og 70-tallet da atskillelsens politikk hersket på det mest nådeløse i landet.

- Neste år er det valg. Men jeg kommer ikke til å stemme. Mange, mange her vil holde seg hjemme på valgdagen, sier han.

Lefty er svart, født og oppvokst i Khayelitsha, i et landskap av rusten bølgeblikk, plankeskur, opprevne kartongvegger og biter av presenninger i alle regnbuens farger. Knapt en åskam bryter bølgeblikkflaten på de enorme slumområdene Cape Flats. Her bor mer enn én million mennesker i fattigdom. I grell kontrast til byens forside, med fasjonable hoteller og butikker. Slummen er som sår i øynene til en av verdens vakreste byer, omkranset som den er av hav og fjell.

- De hvite kommer aldri hit, sier Lefty.

Vi møter ham i township'en Guguletu ("Vår stolthet"), nær hovedveien som fører oss fra flyplassen og inn til Cape Town. Det var her myndighetene under apartheidtiden bygd hospitser for de svarte landarbeiderne. Siden tvangsflyttet de hele den svarte og fargede befolkningen.
Under apartheid brant opprørsflammene heftig i bydelene Guguletu og Crossroads. Mange ofret livet i streiker, aksjoner og skoleboikotter. Dette var åstedet for en rekke massakre, her henrettet politiet unge mennesker, her kappet de hendene over på dem som kjempet for frihet. Men det var disse menneskenes opprør, de aller fattigste, som til sist veltet apartheidstyret. Nå planlegger myndighetene å bygge mur langs innfartsveiene til byen. Ikke for å beskytte befolkningen mot trafikken, men for å skjerme turistene fra å se.

- De som sitter i regjeringen nå, er våre folk. De er født her. De vet så inderlig vel hvordan vi har det. Likevel gjør de ikke det som de vet er best for oss. Han sukker. Øynene er alvorlige. Han kommer tettere. Vil betro meg noe.
- Om noen år blir det opprør. Det vil bli kamper, sier han.
- Vi er frustrerte, vi er skuffet. Tålmodigheten tar slutt. Det vil bli 1976 igjen. Soweto.

Det er mørkt i Guguletu. I naborommet holder en bestemor en bylt i lubne armer, en liten guttebaby inntullet i tepper. Han gråter. Varmeovnen står midt på gulvet. Det er kaldt i Cape Town til Afrika å være. Noe ganger hutrende kaldt. Rett sørover fra byens havn er Antarktis neste stopp.

- Mange sier at svarte mennesker er dårlige mennesker. Men vi er ikke dårlige mennesker av natur. Mange føler seg tvunget til å stjele. De stjeler fordi dette landet ikke deler. Det er de hvite som har gjort oss til dårlige mennesker. Tro meg, vi er født som et veldig, veldig fint folk. Jeg kan gå til naboen min og spørre om brød og sukker. Og har han, vil han dele med meg.

- Men mellom svarte og hvite er det ingen tillit. Ingen tillit. De hvite er mine fiender. Om det er skyting her, om jeg blir forsøkt ranet og ringer politiet, bryr de seg ikke. Ring du, så skal du se at de kommer med én gang.

Lefty forteller at han ikke har noen fast jobb. Bare litt her og der. At det gjelder alle han kjenner. At folk byr fram sin arbeidskraft langs veiene og jobber en hel uke for 250 rand (ca. 250 Nkr).
- Det finnes nesten ingen jobber. Men det offentlige krever avgifter av oss, for vann, elektrisitet. Våre barns skolebøker må vi betale selv. Det er ikke lenge siden jeg mistet et barn. Bare fire måneder gammelt. Jeg måtte begrave henne. En begravelse koster 1800 rand. Jeg måtte låne, og jeg må tilbakebetale 3000. Jeg har ikke penger, men noen ganger har en ikke noe valg, sukker han.

- Er du rik fra før, blir du bare rikere her i Sør-Afrika. ANC lovte oss klinikker, helsestell og husbygging. Men folk med makt er korrupte. Penger blir borte.

- Jeg har vært en fri mann i ti år. Jeg kan gå på de samme toalettene som hvite menn. Men hva slags frihet er det? Jeg har ikke jobb, jeg har ikke penger. Før ANC tok over, var mat billigere, transport var billigere. Jeg har to døtre og en sønn. Og en mor på 83. Det er svært dyrt å leve. Om du er syk og går til doktor, koster det 100-150 rand. Livet er ikke enkelt. Ingen ting er enkelt. Sier Lefty.

Jeg kjenner dunsten av alkohol i rommet. Den blander seg med lukten av brent søppel utenfra. Jeg hører noen som roper, biler som bruser opp. Noen av mennene er tydelig beruset nå. De drikker for å glemme, for å holde virkeligheten på avstand. De ler, klapper hverandre på skuldrene. På vei ut i tussmørket passerer vi gjennom rommet der barnegråten lød. Men fra den lille bylten kommer det ingen lyd. På bestemors fang sover han mett og tilfreds. Og uten en eneste bekymring i verden.

Emneord: Sør-Afrika Av Trine Nickelsen
Publisert 16. okt. 2003 13:40 - Sist endret 10. des. 2008 14:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere