Maktens maratonløper i mål

Rett nok er siste, offisielle punktum satt i det som er den andre store, norske maktutredning, bestilt av Storting og regjering for fem år siden. Få dager er gått siden sluttrapport høytidelig ble overrakt landets statsminister. Bøker, rapporter, artikler og kronikker er produsert nær sagt i kilometervis. Sånn omtrent 25 000 sider - fordelt på 50 bøker, 77 rapporter og et uttall artikler og kronikker. 200 forskere har deltatt, norske - og utenlandske.

På et kontor i SV-bygningens 9. etasje på Blindern kimer telefonen nesten uavlatelig.
- Jeg trodde det skulle bli en rolig høst. Men forespørsler om å holde innlegg og foredrag kommer tett som hagl. Det er flott dét, altså. Vel, vel, så er det åpenbart ikke over. Jeg var forberedt på noe etterarbeid, det var jeg. Men så skal jeg tilbake til internasjonal politikk. Ikke tvil om at jeg gleder meg.

For han er tross alt professor i internasjonale konfliktstudier, Øyvind Østerud. Og dét har han vært i samfulle 23 år og har gjort feltene nasjonalisme og nasjonalitetskonflikter, regimeendring og stormaktspolitikk, til sine. Men det er over et langt videre spekter at statsviteren har forsynt offentligheten med begripelige og presise analyser. Vedvarende velinformert, velformulert og vennlig.
At det var han som skulle lede arbeidet med Makt- og demokratiutredningen, var likevel ikke innstiftet av Gud - eller statsminister.

Gudmund Hernes, den forrige maktutrednings leder, uttalte en gang på sitt syrlige vis at Østerud "var jo mot hele prosjektet til han ble bedt om å ta det - hans prinsipielle argumentasjon overlevde ikke det antropologene kaller 'opportunitetssituasjonen'".

- Var det et vanskelig valg å si ja til å lede utredningsarbeidet
- Da jeg fikk spørsmålet, tenkte jeg at dette er en spennende utfordring. Jeg brukte noen dager, men kunne ikke si nei.

- Har du angret?- Nei. Men det har vært dager da har jeg vært dyktig lei sider av det.

- Hva føler du nå når det hele er over?
- Litt vemod. Men, du verden - det er klart det er en lettelse. Det har vært mye ståk. Knappe tidsfrister, mye å holde styr på. Forskningsvilkårene har vært dårlige og produksjonspresset stort. Vi har vært nødt til å skrive mye, og det på et høyt faglig nivå, men uten at det har vært lagt til rette for det. Det har vært ufattelig mange prosjekter. Av og til kunne vi se at her blir vi ikke ferdige. Da var vi nødt til å finne en løsning. Jo, det har vært mange utfordringer - utfordringer som forskere vanligvis ikke har. Og vi har hatt mange interne, faglige diskusjoner.

Det kan hende det er intervalltreningen han ustanselig utsetter seg selv for som har gjort utslaget, med intensitet knapt høvelig for en tett oppunder 60.
- Jo, som sagt. Hvilepulsen er helt fin, den.

Vi kan ikke tro annet enn at det til tider har vært riktig kjekt å ha sterkt hjerte og ditto blodomløp. For kritikken har vært besk og, som vi skjønner, arbeidspresset umåtelig stort.

- De forrige maktutrederne kunne sitte i ro og jobbe i ti år. Jeg misunner dem. Den gang var pressen i større grad en referatpresse. Nå er pressen mye mer pågående. Og maktkritisk. Det skal den selvfølgelig være. Men det er klart det innebærer en mye tøffere utfordring. Ja, jeg vil si det utgjør en enorm forskjell fra hvordan Gudmund Hernes og Johan P. Olsen hadde det.

I det siste har Øyvind Østerud vært å se på skjermen. I prime time. Og utredning og utredere er behørig omtalt i avisene, på lederplass og i kronikkspaltene. Medienes veldige interesse har overrasket professoren.
- Jeg hadde aldri trodd det skulle bli så mye offentlig oppmerksomhet rundt forskningsarbeidet. Siden starten i 1998 har det vært mer enn ett medieoppslag om dagen i snitt, og det siste halve året fem-seks oppslag, ganske hinsides det jeg hadde forestilt meg på forhånd.

Maktutrederne har vært utsatt for atskillige hogg og stikk. I en av de første større salvene ble det sagt at rapportene hadde lave salgstall. "Pallevarer fra oppdragsforskningens overskuddslager", lød det kvasst, og forskerne ble klandret for manglende standpunkter og for å glimre med sitt fravær i den offentlige debatten.

- Sånn i ettertid; var kritikken berettiget, etter ditt syn?
- Ja, langt på vei. På det tidspunktet, sånn midtveis i forskningsprosjektet, var spørsmålene som ble stilt, betimelige nok. Men ikke nå. For mye er nemlig skjedd siden da. Blant annet har vi fått ferdig 13 store monografier. Det er helt eventyrlig mye. Det finnes knapt et forskningsmiljø som på fem år har gjort det samme. Vi har gjennomført to store empiriske undersøkelser: lederskapsstudien og medborgerundersøkelsen. Jeg burde hatt mer is i magen, men syntes kritikken var urettferdig. Jeg kunne se at mye av det som ble skrevet var god underholdningsjournalistikk - om jeg bare ikke hadde vært en del av det. Men, som sagt, innvendingene var ikke dypt urimelige på det tidspunktet de ble framført.

- Hvordan synes du selv du har taklet kritikken?
- Problemet er at jeg er relativt hissig.

- Hissig i Schanche-klassen?
- Hehe. Nei. Jeg har, i motsetning til ham, lært å telle til ti. Men jeg jobber med saken. Jeg tar meg som oftest inn igjen.

Østerud forteller at maktutrederne har hatt faste kritikere som nærmest med rørende trofasthet har dukket opp i det øyeblikk de har kunnet påpeke en brist et eller annet sted. For så å avgi sine dommer ut fra prinsippet om at "alt som ikke er 100 prosent sant, er 100 prosent feil".
- Vel, vel. En skarp utfordring har de gitt oss. Det skal de ha.

- Hva synes du har vært den største utfordringen?
- Blant flere store utfordringer har det å lage et synlig prosjekt, vært en av de største. Maktutrederne på 1970-tallet var pionerer, de startet på bar bakke. Vi kunne ikke drømme om å ha samme nedslagsfelt. Vi har måttet konkurere med ufattelig mye.

Østerud viser til en målsetting om å være åpen, mangesidig og inkluderende. Men forskerne er blitt angrepet for å være ustrukturert, for å ha et forskningsprosjekt som spriker i alle himmelens retninger.
- Min strategi har nettopp vært å gjøre maksimalt ut av den bredden som mandatet fra Stortinget åpnet for. Jeg ønsket et forskningsprogram som var mest mulig allsidig, kunne belyse mandatet fra mange ulike vinkler.

Maktutredningen har vært organsiert etter en nettverksmodell, og forskerne har trukket veksler på mange ulike fagmiljøer.
- Jeg hadde ikke forestilt meg at det var mulig å organisere det norske forskningsmiljøet på en slik måte. Ofte har de lagt andre ting til side. De fortjener honnør.

- En gang mellom jul og påske dette året gikk det opp for meg at det var mulig å lage en tydelig og profilert sluttrapport. Det er det jeg er aller mest fornøyd med. Bitene falt på plass. Vi i forskergruppen delte oss riktignok i sluttfasen. Jeg var nødt til å holde meg til hovedspørsmålet, nemlig det å belyse de endrede vilkårene for folkestyret gjennom valgte organer.

- Av de funnene dere gjorde, hva overrasket deg mest?
- Den store lederskapsundersøkelsen, som bygger på personlige intervjuer med nær to tusen samfunnstopper, viser blant mye annet at det er kirkelederne som er de mest radikale. I spørsmål om utjevning og samfunnsstyring er det denne ledergruppen som ligger folkeflertallet nærmest. Det synes jeg er et overraskende trekk.

- Mer overordnet er det nok rettssystemets økte makt som overrasket mest. Vi var klar over at domstolene har fått større betydning på bekostning av folkevalgt myndighet. Men da vi begynte å legge brikkene ved siden av hverandre, så vi at rettsliggjøringen var mye mer slående enn vi hadde trodd. Det at mistilliten til politikerne og de politiske partiene aldri har vært så dyp som nå, var heller ikke forutsigbart.

De to kvinnelige medlemmene av forskergruppen, professor i kunsthistorie, Siri Meyer og professor i statsvitenskap, Hege Skjeie, ville ikke delta som medforfattere av en felles grunnbok, og i NOU-rapporten redegjør de for sine perspektiver i egne uttalelser.

- Hvordan er ditt forhold til maktutreder Skjeie?
- Hege og jeg er gode kolleger. Hun mener at rettighetslovgivning med særlig vekt på internasjonale rettigheter for kvinner, er en stor demokratisk fordel. Det er helt fint at hun får dette tydelig fram. Jeg ser godt at det går an å legge vekt på andre aspekter ved demokrati. Vi har ikke hevet stemmene over dette, men har hatt en helt grei og saklig diskusjon.

- Hva tenkte du da Siri Meyer kom og sa at hun ville trekke seg fra forskergruppen?
- Jeg syntes det var litt synd. Men samtidig forståelig og ikke overraskende. Siri har vært en viktig deltaker hele veien. Hun har bragt inn de humanistiske fagene. Hennes bidrag er annerledes og skrevet i en annen sjanger. Men mye av det hun har stått for, gjenspeiler seg faktisk i den sluttboken hun ikke var med å skrive.

- Er du en god leder?
- Det får du spørre andre om.

Maktutredningen slår fast at folkestyret forvitrer på alle nivåer. Østerud medgir at det er mer alvor i konklusjonene enn det han var forberedt på. Han mener det er en utfordring, ikke bare til det politiske miljø, men til den enkelte av oss. For en annen utvikling er mulig. Men noen løsninger vil han ikke foreskrive.

- Blir det ny maktutredning om 20 år?
- Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror at dagene er talte for maktutredningen som forskningsprosjekt. Oppgaven er rett og slett for vanskelig. Alle har sterke meninger om maktspørsmål. Et slikt prosjekt vil måtte komme i en tvetydig posisjon mellom forskning og politikk.

Øyvind Østerud er født i Nes på Romerike, midt i landets største elvemøte, der Vorma og Glomma flyter sammen.
- Jeg hadde en kjempefin oppvekst. Allerede som gutt var jeg ekstremt idrettsinteressert, og i Nes var det et flott friidretts- og skimiljø.

Etter landsgymnas på Eidsvoll dro advokatsønnen til Oslo. Tidlig i studiet vaklet han mellom jus og statsvitenskap. Men så ble det det siste, og magistergraden tok han i 1970. Doktorgradsarbeidet utførte han ved London School of Economics.
- Hver lørdag året rundt løp jeg og noen studiekamerater terrengløp. Vi reiste over hele England. Den slags aktiviteter er så britisk at det ikke er til å fatte. Engelskmennene er råtøffe. Du vet de har gått på kostskole og skal holde imperiet oppe og alt det der.

Østeruds kone er psykolog og selv forsker. De har to sønner; én er politimann, den andre studerer jus.
- Lov og orden, rett og slett. Jeg har god kontakt med dem. Synes det er bra de ikke driver med det samme som meg.
Selv har jeg prøvd å trappe ned på treningen, men uten å lykkes. Det er en del av min livform. Og så er det gunstig, vet du. For når jeg trener, tenker på noe annet.

- Jeg trives veldig godt på universitetet. Blindern er perfekt. Her er den fine blandingen av historisk kontinuitet og nyskapning, noe helt annet enn et rent forskningsinstitutt. Jeg trives også med å undervise, liker å møte studenter.
Mange blir litt forbløffet når jeg skryter sånn av universitetet.

- Men du mener det?
- Jeg mener det. Virkelig.