Det var et Kulturhistorisk museum i trist forfatning den danske antropologen Rane Willerslev kom til som fersk direktør i 2011. Det skriver han i boka Tænk vildt – Det er guddommeligt at fejle, som ble utgitt i Danmark tidligere i år.
Willerslev, også kjent som pelsjegeren fra Sibir, var direktør ved museet i bare to år før han brått sluttet av familiegrunner. I Tænk vildt presenterer han sin egen filosofi om kreativ ledelse, og eksemplene kommer i stor grad fra UiO.
Ikke skrevet for norske universitetsansatte
Willerslev skriver åpent om gjentatte reprimander hos UiOs administrative ledelse, om idéutvikling i magiske sirkler med alkohol, om en rådgiver som ble forvist til museumsmagasinene på Økern, og om hvordan han jobbet for å løse opp i den langvarige striden om lokalisering av vikingskipene.
Overfor Uniforum understreker antropologen imidlertid at erfaringene fra UiO kun er ment som en case for å støtte opp under poengene hans. Boka er skrevet til den brede danske offentlighet og er ment som en kritikk av det danske utdannelsessystemet. Den er ikke skrevet for å leses av norske universitetsansatte. Og den er ikke ment som kritikk av UiO.
– Formålet med boka er å vise hvordan offentlig sektor kan jobbe på andre måter enn det som er vanlig i dag. I dag forbinder vi innovasjon og kreativitet først og fremst med privat sektor, mens det offentlige er preget av kontrollsystemer og regler. Jeg er opptatt av å få fram at ikke alle saker kan løses via tradisjonell kommandovei, påpeker Willerslev, som i dag er direktør ved Nasjonalmuseet i Danmark.
Oppfattet støtte fra rektor
Å løse den fastlåste situasjonen med vikingskipene var den første oppgaven som ventet da den nye direktøren ankom UiO.
- 1995: Vikingskipene skal ikke til Bjørvika
- 2006: Vikingskipa blir flytta til Bjørvika
- 2012: Ekspertpanel: – Vikingskipa må bli på Bygdøy
I dag er det klart at skipene blir værende på Bygdøy, og at det skal bygges nytt på samme sted. Da Willerslev kom til UiO, var derimot lite avklart. Riksantikvaren ønsket fredning av museet med skipene inni, mens UiOs styre hadde vedtatt at skipene skulle flyttes. Frontene var harde og konflikten fastlåst, konstaterer Willerslev i boka.
Med den danske antropologen med på laget, løste saken seg likevel på et halvår. For å få til det, måtte han improvisere, omgå regler og ta uortodokse metoder i bruk, skriver han.
– Frontene var trukket så sterkt opp, og fordi mye av debatten hadde pågått i media, ble det vanskelig for mange å vike fra tidligere ståsted. Derfor begynte jeg i stedet å snakke med folk i uformelle rom for å finne ut hva de egentlig mente, og komme fram til en løsning derfra, forteller Willerslev.
At han gikk utenfor de formelle kanalene førte til flere reprimander hos universitetets administrative ledelse, medgir han i boka. Direktøren fortsatte likevel med samtalene, bare mer forsiktig. Og han oppfattet at han hadde støtte fra rektor Ole Petter Ottersen.
– Jeg fornemmet at rektor syntes det var greit at jeg tenkte på nye løsninger, forklarer han.
Den tidligere KHM-direktøren er nøye med å få fram at han synes universitetets ledelse håndterte saken med vikingskipene svært samvittighetsfullt:
– De viste interesse for nye muligheter samtidig som de sto ved universitetsstyrets vedtak om flytting. Ledelsen på UiO er faktisk bedre enn ledelsen noen andre steder jeg har jobbet. De får toppkarakter av meg!
Omplasserte vanskelig ansatt
Kapitlene i boka har fått titler som «Sæt hierarkiet på standby og skru op for kreativiteten» og «’Unyttig’ viten er betingelsen for innovativ tænkning».
Med Willerslev som direktør, skal det meste ha blitt snudd opp ned på museet. Blant direktørens ideer, var at dersom man gir de ansatte reell innflytelse, tar de også ansvar. Han innførte derfor regelen om at hvem som helst av de ansatte kunne kalle inn til idémøter, såkalte magiske sirkler. Og etter styremøter stilte han alltid opp og fortalte hva som var blitt diskutert og besluttet, og hva eventuelle uenigheter gikk ut på. I tillegg prøvde han å røske opp i det han omtaler som et professorvelde i de ulike seksjonene.
Det var ikke nødvendigvis slik at alle var enige i at det trengtes radikale endringer på museet. I starten var 75-80 prosent avventende, anslår Willerslev. Dette gjaldt særlig de vitenskapelige ansatte. Og fra en rådgiver var motstanden så hard at Willerslev omplasserte vedkommende til museumsmagasinene på Økern, også kalt «Sibir». «Han forsøgte at underminere min autoritet med direkte mails til bestyrelsen, hvor han miskrediterede håndteringen af sagen om vikingeskibene.», forklares det i boka.
- Naturhistorisk museum: Museumsdirektørens notater ble varslingssak
– Det er guddommelig å feile!
Selv om Willerslev har mye positivt å si om UiOs daværende ledelse, er det ikke dem han trekker fram i boka som de fremste støttespillerne for sin lederstil. I stedet framhever han to representanter for næringslivet: styrelederen på museet Eilif Holte og styreleder i Schibsted Ole Jacob Sunde. I privat sektor har de nemlig skjønt noe viktig om innovasjon og kreativitet, framhever antropologen.
– Ingen kan skape noe nytt uten å feile underveis. I det offentlige rår tanken om at man skal ha null feil. Men innovasjon krever at man tør å feile. Det er guddommelig å feile! Jeg gjorde mange feil på UiO, sier han.
– Du skriver veldig åpent i boka om din gamle arbeidsplass og kollegaer. Er det lettere å skrive så åpent når du befinner deg i et annet land?
– Jeg kunne ikke skrevet boken mens jeg satt i stillingen. For å skrive en slik bok er det nødvendig med en refleksiv distanse til det du har vært en del av. Når du sitter i det, har du ikke samme overblikk. Men inntrykket jeg sitter igjen med, er at tiden min i Oslo var en positiv tid der de ansattes kreativitet ble satt i kraft, sier antropologen.
– Har du fått noen tilbakemeldinger på boka fra ansatte på UiO?
– Ja, noen. Men ikke mye.
– Han ga deg håp og en drøm
I boka nevnes nesten ingen ved navn, heller ikke daværende rektor Ole Petter Ottersen og universitetsdirektør Gunn Elin Aa. Bjørneboe. Enkelte er likevel lett gjenkjennelige, som overingeniør og fotograf Lill-Ann Chepstow-Lusty. I boka omtales hun som en medarbeider «længst nede i museets hierarki», og blir nevnt fordi hun ble håndplukket av Willerslev til å være hovedkurator på utstillingen som skulle markere 200-årsjubileet for Norges uavhengighet fra Danmark.
Chepstow-Lusty minnes tiden med Willerslev som direktør med stjerner i blikket.
– Han er en som motiverer. Han var visjonær og han ga deg håp og en drøm. Han brøt barrierene mellom vitenskapelige, administrative og tekniske ansatte. Og visjonen hans smittet over på oss, sier hun til Uniforum.
Fotografen kjøpte et eksemplar av Tænk vildt straks hun hørte om boka. De fleste på museet har derimot ikke vært så interessert, erfarer hun.
– Jeg er overrasket over at interessen for boka har vært så lav. Det er jo ikke hver dag man får en case-study om sin egen arbeidsplass!
- Mer om utstillingen: Fridom som sprengjer grenser
– Magikeren har forlatt rommet
Som hovedkurator for det som ble til den kontroversielle utstillingen Ja, vi elsker, fikk overingeniøren oppleve at det ikke alltid er like lett plutselig å skulle være overordnet dem hun vanligvis var underordnet.
– Denne gangen skulle de som vanligvis lager utstillinger bare gjennomføre, mens tenkningen var overlatt til meg og min medkurator Svein Gullbekk. Vanligvis var det de som sto for tenkningen, og dette bød på utfordringer både for dem og meg. Det hele endte med at jeg dro til universitetsledelsen for å få støtte for ideene mine. Det fikk jeg, og det ga meg mot til å fortsette, minnes Chepstow-Lusty.
Utstillingen ble en suksess. Fotografen regner likevel ikke med at hun får prøve seg flere ganger. Etter at Willerslev sluttet, er mye falt tilbake i gamle spor, beskriver hun.
– Nå er det tilbake til slik det var før han kom. Jeg vil nesten si at det er blitt verre. Museet er blitt svært linjestyrt, og du kan ikke lenger steppe ut av din stilling, sier overingeniøren.
– Rane tok deg ut av hverdagen og ga deg muligheter. Under ham var det mer kreativitet. Han så hele mennesket, du var ikke bare din stilling, fortsetter hun.
– I boken gir Willerslev uttrykk for at ideene hans lever videre på museet også etter at han sluttet?
– Ja, ideene lever videre, men det er som om magikeren har forlatt rommet.
Logg inn for å kommentere
Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere