Graver: – Å gå imot akademisk boikott er det «upopulære» standpunktet

Da jussprofessor Hans Petter Graver til slutt kastet seg inn i debatten om akademisk boikott av Israel, var det flere som gjerne ville arrestere ham på inkonsekvens.

Graver hadde gått hardt ut mot akademisk boikott av Israel. Men hva hadde han egentlig sagt tidligere om den påtvungne boikotten av Russland? Eller om eksportkontrollregelverket?

Mye av det som er blitt etterlyst, har han uttalt seg om flere ganger allerede. Men ikke alt. For heller ikke Graver skriver debattinnlegg hver gang han mener noe.

• Les Gravers debattinnlegg: Akademisk boikott er autoritært og prinsippløst

– mener jeg har gjort standpunktet klart

For to år siden mottok UiO en instruks fra Kunnskapsdepartementet om at alle institusjonsavtaler mellom norske og russiske forsknings- og utdanningsinstitusjoner som hovedregel skulle legges på is. Forsker-til-forsker-samarbeid kunne opprettholdes.

Graver, som den gang var leder for menneskerettsutvalget i Vitenskapsakademiet, var raskt ute med et budskap om ikke å svikte russiske kollegaer:

«Vår forpliktelse går ikke bare til kolleger og institusjoner i Ukraina, men også til de som er undertrykt og forfulgt i Russland», sa han i en tale gjengitt i Khrono.

– Jeg mener at jeg har gjort standpunktet mitt klart, sier Graver til dem som måtte tro at han forskjellsbehandler Israel og Russland.

– Jeg har hele tiden vært klar på at prinsippet om at det er galt å boikotte forsker-til-forsker-samarbeid, også gjelder samarbeid med Russland og Kina.  

– Mange som nå ønsker akademisk boikott av Israel, vil heller ikke kutte forsker-til-forsker-samarbeid?

– Jeg mener det langt på vei er et kunstig skille. Noen former for kontakt kan man jo ha med kolleger uten å ha institusjoner i ryggen, men slik finansieringskildene har utviklet seg, så trenger man ofte institusjonell backing ved at institusjonen står som søker. Det gjelder til og med når man skal søke penger til forskernettverk. Men om man ikke er avhengig av finansiering, og bare skal skrive sammen og sånn, da er det riktig at en institusjonell boikott ikke vil ramme, sier Graver.
– Dette vil slå ulikt ut i ulike fagfelt, konstaterer han.

• Etikkprofessor: – Akademisk frihet er ikke et absolutt prinsipp

Her protesterte han ikke

Om det likevel kan se ut som Graver ikke har tatt like nøye på Russland-boikotten som på en eventuell Israel-boikott, har det å gjøre med måten den ble bestemt, antar han:

– Man kan like eller mislike at vi blir pålagt ting av myndighetene. Men det er allikevel noe annet enn at institusjonen selv innfører samme type begrensninger på den akademiske friheten. Da er det jo akademia som utøver selvsensur, poengterer han.

– Du protesterte ikke konkret på Kunnskapsdepartementets instruks?

– Nei. Jeg protesterte ikke konkret mot den. Men jeg sier ikke alt jeg mener om alle saker til enhver tid.

I ettertid angrer han ikke på det:

– Det var en sak hvor det ikke hadde nyttet å protestere. Jeg ville ikke hatt noen innflytelse. Noe annet er det med situasjonen nå, der spørsmålet om akademisk boikott av Israel snart skal opp i universitetsstyret. Her kan debatten i forkant spille en rolle for utfallet, påpeker Graver.

• Les også: Akademisk boikott av Israel blir diskusjonssak i UiO-styret i mai

Savnet motstemmer

Den småaggressive overskriften i debattinnlegget «Akademisk boikott er autoritært og prinsippløst», var det Aftenposten som sto bak. Selv hadde Graver gitt teksten tittelen «Boikott og akademisk frihet», røper han.

Og selv om det var lett å lese det slik, betydde ikke formuleringen «At den ene fløyen vil tvinge gjennom sitt syn, er beklagelig», at Graver mener at de som benytter seg av universitetsdemokratiet til å argumentere for boikott, tvinger noen som helst.

– Resultatet av en styrevedtatt boikott, vil derimot være tvang overfor alle på UiO, enten de er enige eller uenige, presiserer han.

– Du framsto noe krassere enn vanlig gjennom hele innlegget? 

– Gjorde jeg? Det kan hende jeg hadde brukt litt mindre sterke ord om jeg hadde kastet meg inn i debatten tidligere, funderer Graver.

En viktig årsak til at han til slutt bestemte seg for å dele standpunktet sitt, var inntrykket av at det bare var boikott-siden som var framme i offentligheten. Før et eventuelt UiO-styrevedtak ville Graver bidra til å sikre at det også kom noen motstemmer.

Det er det flere som har satt pris på:

– Kollegaer og andre har sagt til meg at det jeg skrev gjorde at de også kunne gå ut med sitt ståsted. Enten offentlig eller i fagmiljøet, forteller han. Nøyaktig hva de har ment med det, vil han ikke spekulere i.

• Anine Kierulf: – Uklart hvordan en boikott bidrar til å fremme universitetets formål

Svarte ikke om «prinsipprytteri»

At utspillet også resulterte i noe motstand, var som forventet. Og slikt tåler jussprofessoren fint.

Han har faktisk aldri støtt på noen problemer etter å ha engasjert seg offentlig i kontroversielle saker, forteller han. Dels forklarer han det med at han tilhører et åpent og tolerant fagmiljø. Men ikke bare det:

– Det handler også litt om hvor vant man er med å få offentlig kritikk fordi man har framført et standpunkt. Jeg synes ikke det er noe vanskelig.

– I Uniforum-debatten svarte du på alle «motinnleggene», helt til UiB-professor Frode Helmich Pedersen skrev om «Gravers prinsipprytteri». Da svarte du ikke. Var det tilfeldig?

– Jeg har samarbeidet faglig med Helmich Pedersen, og har et godt forhold til ham. Når jeg ikke svarte på innlegget hans, var det dels fordi jeg syntes standpunktene mine var gjort rimelig klare i de andre svarene mine. Men også fordi jeg syntes at en del av det han skrev, gikk mer på meg enn på saken. Og det tenkte jeg ikke det var noen grunn til å diskutere offentlig.  

– Det Israel gjør i Gaza er forferdelig

Boikott er motsatsen til akademisk samarbeid, og derfor ett av de sterkeste inngrepene man kan gjøre i den akademiske friheten, framholder Graver.

I Aftenposten beskriver han det som «bekymringsfullt at ikke universitetssamfunnet står samlet om å beskytte den akademiske friheten – også når utøvelsen av den reiser vanskelige moralske spørsmål.»

Han har likevel forståelse for at andre vurderer spørsmålet om Israel-boikott annerledes:

– Det Israel gjør i Gaza nå er forferdelig, og umulig ikke å være berørt av. De går langt utover selvforsvar, og det internasjonale samfunnet må mobilisere for å for å bringe humanitet inn i Israels behandling av folk på Gaza. Det er lett å forstå at mange vil gjøre det de kan for å støtte palestinerne, sier han.

Men nettopp i en situasjon der mange vil innskrenke den akademiske friheten, er det spesielt viktig å forsvare den, argumenterer Graver:

– Hittil har det å gå imot akademisk boikott, vært det «upopulære» standpunktet. I en slik situasjon blir det å forsvare den akademiske friheten vanskelig både etisk, sosialt og kollegialt, konstaterer han.

– I dag er det Israels krigføring som gjør at folk vil ha boikott. I morgen kan det være noe annet som gjør at folk vil innskrenke den akademiske friheten, fortsetter Graver.

Selv gjør han alt han kan for å beskytte den. For tiden er jussprofessoren i sving med planleggingen av en internasjonal konferanse om forholdet mellom akademisk frihet og nasjonale sikkerhetsinteresser. På dette området er han virkelig bekymret.

Ikke et absolutt prinsipp

Akademisk frihet er ikke et absolutt prinsipp, slo etikkprofessor Jan Helge Solbakk fast i Uniforum denne uka.

Graver er enig:

– Slik jeg ser det, er akademisk frihet en rettighet. Og på linje med andre rettigheter, kan den begrenses på grunn av overordnede legitime hensyn dersom dette er proporsjonalt. Overført til diskusjonen om Israel og Gaza, er det klart at det å støtte palestinske kollegaer er et legitimt hensyn på samme måte som det er et legitimt hensyn å unngå å bli medskyldig i krigsforbrytelser, sier han.

Derfra kan man vurdere om det finnes proporsjonale eller forholdsmessige grunner til å gå inn for en institusjonell boikott. Og for at boikott skal være proporsjonalt, må det være et virksomt tiltak, beskriver Graver. Men det er han ikke så sikker på at det er:

– Jeg mener man må kunne spørre om det å boikotte institusjoner i Israel spiller noen særlig rolle fra eller til. Det finnes også andre og mer virksomme måter å oppnå det samme på, som dialog. Derfor vil ikke det å begrense den akademiske friheten via boikott være proporsjonalt i dette tilfellet, konkluderer han.

• Les også: Vil Norge etterforske forbrytelser i Gaza? Snart kommer svaret

Foreslår styrevedtak

Generelt har Graver alltid større tro på dialog, kontakt og samarbeid for å påvirke folk, enn på å avslutte kontakten.

Men det at han sier nei til akademisk boikott av Israel, betyr ikke at han mener at UiO skal forholde seg passivt til krigen i Gaza.

Et langt stykke på vei er Graver også her enig med Solbakk, som har tatt til orde for en differensiert form for akademisk boikott av Israel:

– Jeg er helt enig med Solbakk i at UiO-forskere bør vurdere å bryte samarbeidet med forskergrupper som direkte bidrar med kunnskap og teknologi til Israels nåværende krigføring i Gaza. Det blir det samme som at vi ikke bør samarbeide med russiske forskere som produserer våpen eller gir andre bidrag til Russlands aggresjonskrig i Ukraina.

– Bør UiO gjøre en innsats for å identifisere disse miljøene?

– I første rekke bør det være opp til de forskjellige forskningsmiljøene og forskergruppene å undersøke dette. UiO sentralt har antakelig verken ressurser eller ekspertisen, antar Graver.

Universitetsstyret må gjerne fatte et vedtak der selve beslutningen overlates til universitetssamfunnet, foreslår han:

– Jeg synes godt at UiO-styret kan vedta en oppfordring om ikke å samarbeide med forskere som gjennom sin forskning aktivt bidrar til Israels krigføring på Gaza, sier Graver.

Det kan for eksempel være forskning innen overvåkning eller IT-systemer, beskriver han.

– Hva om man samarbeider med noen som ikke «bidrar», men uttrykker støtte til krigen? Bør man også da bryte samarbeidet?

– Det ville bety at man skulle la være å samarbeide med folk fordi de har politiske oppfatninger man ikke deler. Om man tenker den tanken langt, vil man fort oppdage at et slikt standpunkt er nokså uholdbart også fra et vitenskapelig ståsted: Altså at man bare skal samarbeide med dem man er enig med. Det vil jeg ikke støtte.

• Les også: UiO-senterets partner kobles til Gaza-bombingen

– alltid en kobling mellom vitenskap og politikk

«Boikott er politisering av universitetet», var tittelen på et debattinnlegg av UiO-professorene Janne Haaland Matlary, Jens Saugstad, Rolf Reber og Panagiotis Dimas. Innlegget ble publisert i Aftenposten få dager etter Gravers innlegg. Forfatterne kom til samme boikott-konklusjon som Graver, men ikke med helt samme begrunnelse:

«Universitetet er ikke-politisk. Det har hverken noe mandat eller tilstrekkelig kunnskap til å agere som utenrikspolitisk aktør», skrev de fire professorene.

En slik påstand blir for bastant for Graver:

– Det er alltid en kobling mellom vitenskap og politikk. Jeg synes UiO som institusjon absolutt må engasjere seg i forskningspolitiske spørsmål. Når det gjelder spørsmål som ligger langt unna det, synes jeg nok at universitetene bør begrense seg, men det er naturlig at de engasjerer seg for eksempel til støtte for akademisk frihet i andre land, og til støtte for kolleger som er forfulgt i andre land, sier han.

I februar 2022 ble det ukrainske flagget heist over universitetets aula. Er det noe å si på det?

– Å flagge for Ukraina, eller for Pride, er å markere politiske standpunkter. Så kan man diskutere hvor langt universitetet skal gå i å markere politiske standpunkter på den måten, men det er en annen diskusjon enn den om akademisk frihet, understreker Graver.

I et levende universitetsdemokrati synes han ikke en slik flagging blir for politisk:

– Hadde en ansatt rektor begynte å reise flagg i hytt og pine, ville saken vært en annen, sier han.

• Les også: Kristin Clemet opplevde seg overrumplet og satt i forlegenhet i UiO-styret