Vi er frie forskere som ikke finner oss i at vår arbeidsgiver bruker oss som et politisk virkemiddel.
I likhet med vår kollega professor Hans Petter Graver i Aftenposten 6. april vil vi oppfordre til motstand mot forslaget om at Universitetet i Oslo skal boikotte Israel.
Boikott er et politisk virkemiddel, et universitet er ikke en politisk aktør. Tvert imot skal universitetene fremme fri diskusjon og verne om akademisk frihet. Alle former for politisering skal avvises på prinsipielt grunnlag. Vår arbeidsgiver definerer ikke hvem vi samarbeider med, eller bestemmer hva vi skal mene om Israel.
Akademisk frihet er et bolverk mot politikk. Vår aktivitet som forskere er basert på vår frihet til å samarbeide med kolleger hvor som helst i verden, ut fra kriterier som er faglige. Om disse befinner seg i undertrykkende regimer, er det kanskje desto viktigere at de kan samarbeide med oss i demokratier.
Kun der forskere er totalt manipulert av sin regjering og brukes som propagandakanaler, er det kontraproduktivt med samarbeid. Men det er vi, forskerne selv, som må bedømme dette, ikke universitetsledelsen.
Skal man boikotte land ut fra politikk man misliker, kan man boikotte de fleste land på kloden. Det er mye å ta av for aktivister. Konsekvensen er logisk nødvendig: sier man A, må man si B. Men det viktigste her er ikke konsekvenslogikken og stupiditeten i boikottforslaget, men prinsippet om akademisk frihet.
Universitetet er ikke-politisk. Det har hverken noe mandat eller tilstrekkelig kunnskap til å agere som utenrikspolitisk aktør.
(Dette innlegget ble først publisert i Aftenposten 10. 04.2024)
Logg inn for å kommentere