KRONIKK: Prinsipielt tomprat eller praktisk forskningskommunikasjon?

Her mener jeg man står i fare for å lovfeste opplæring i et meningstomt prinsipp, altså akademisk ytringsfrihet, mens det vi egentlig trenger er mer opplæring i en konkret praksis, altså forskningsformidling.

Portrett av en mann

GOD MENING: Et opplæringsopplegg i forskningsformidling gir god mening, men det gjør ikke et tilsvarende for akademisk ytringsfrihet, skriver Uniforum-skribent Kristian Bjørkdahl. 

Foto: Ola Gamst Sæther

 

K  R  O  N  I K  K 

Den amerikanske litteratur- og jusviteren Stanley Fish har en usedvanlig evne til å finne tankevekkende titler på sine bøker – og jeg mistenker at vi, med stort hell, kan bruke en av dem som svar på Kierulf-utvalgets rapport om akademisk ytringsfrihet. Jeg tenker her på There Is No Such Thing as Free Speech … and It’s a Good Thing Too, fra 1994, der hovedpoenget nettopp er som tittelen uttrykker, at det strengt tatt ikke finnes noe slikt som «free speech», altså ytringsfrihet, men at dette ikke er noe vi bør fortvile over. Umiddelbart høres dette nærmest absurd ut – og slik har Fish også ofte blitt lest. Imidlertid er Fish i realiteten noe så mainstream som en hermeneutiker.

I bunn og grunn er argumentet nemlig at enhver ytring er situert. Med det mener Fish at enhver meningsfull ytring, for at den skal tas som sådan, må hente alt den bruker av ressurser – både språklige, kognitive, kulturelle, politiske, osv. – fra den konkrete konteksten man ytrer seg i. Det er imidlertid ikke bare at man nødvendigvis ytrer seg fra en gitt kontekst, man ytrer seg like nødvendig til en tilsvarende. En ytring uten adresse til en bestemt kontekst er i denne sammenhengen ikke en meningsfull ytring.

«Kontekst» er riktignok ikke et videre presist begrep hos Fish, men det er med god grunn, fordi faktiske kontekster jo varierer. I noen sammenhenger er konteksten ganske generell, for eksempel «vestlig liberaldemokrati i det 21. århundre», mens i andre sammenhenger er den mer konkret, for eksempel, «humanistisk diskurs i 2020-tallets akademiske kultur i Norge». I noen tilfeller bruker Fish ordet «praksis» istedenfor «kontekst», men poenget er uansett det samme, nemlig at når vi ytrer oss, så gjør vi det både fra og til et sett med bestemte omstendigheter: Vi må bruke det som i den gitte konteksten går for å være gangbart språk; vi må forholde oss til en tradisjon for å regne visse ting som relevant for samtalen og andre ting som irrelevante; vi må leve opp til den gitte kontekstens krav til bevis og argumentasjon; vi må ta for gitt det som i den gitte konteksten tas for gitt, og så videre. Når Fish sier at vi «må» gjøre dette, mener han at det er bare ved å gjøre disse tingene at ytringene våre får mening. Det finnes ikke noe annet sted vi kan gå for å gi ytringene våre mening, enn til de konvensjonene som er etablert i en gitt kontekst, en gitt praksis.

Men hvis alt dette stemmer, sier Fish, betyr det at ideen om ytringsfrihet er en forstillelse, en slags illusjon. Om vi ønsker å ytre oss med mening, gehør og (potensielt) effekt, må vi forholde oss til den aktuelle kontekstens regler, forventninger og begrensninger. Og siden begrenset tale per definisjon ikke er fri tale, konkluderer Fish at there is no such thing as free speech. Dette er imidlertid ikke noe å fortvile over, sier Fish, fordi det å ønske seg frie ytringer er å ønske seg meningsløse ytringer, og det er det ikke særlig mange som higer etter.

Med andre ord er ytringsfrihet ikke en teori om språk, men et politisk-demokratisk prinsipp

Mange vil nok mene at Fishs argument preges av et visst ordkløveri, for normalt når vi snakker om ytringsfrihet forutsetter vi ikke at ytringene våre er frie i radikal forstand – at språket liksom kommer til oss fra ingensteds. Stort sett bruker vi begrepet ytringsfrihet ikke for å peke på at våre ytringer er helt og absolutt frie, men at vi står fritt til å velge hvilket sett med ytringsbegrensninger vi vil forholde oss til – altså hvilken kontekst vi vil ytre oss fra og til. Med andre ord er ytringsfrihet ikke en teori om språk, men et politisk-demokratisk prinsipp.

            Men jeg mistenker at Fish ville hatt et svar også på dette, for i en annen av sine bøker, The Trouble with Principle (og dessuten i mye av det andre han har skrevet), har Fish kritisert antagelser vi ofte gjør om verdien av prinsipper. Man antar ofte at prinsipper er meningsfulle, sier Fish, men det stemmer ikke. Prinsipper er påfallende tynne på mening; de er ikke stort mer enn beholdere som ulike folk – som altså kan være investert i ulike kontekster eller praksiser – fyller med sitt respektive innhold. Med en gang man skal forsøke å bruke prinsippene til noe annet enn å slå seg på brystet med, oppstår kontroverser, fordi man da må gi prinsippet innhold med henvisning til en konkret kontekst eller praksis. Og fordi disse kontekstene og praksisene altså er mangfoldige og ulike, vil folk ha ulike – og i mange tilfeller motstridende – ideer om hva prinsippet innebærer. En appell til prinsipper kan kanskje fremstå høyverdig og progressiv, men vi vet altså ikke egentlig hva appellen innebærer, før prinsippet fylles med de konkrete konvensjonene fra en bestemt kontekst eller praksis.

Hva kunne man si, med et fishsk perspektiv på Kierulf-utvalgets rapport? Vel, en god del. Det første er at rapporten nettopp er et uttrykk for det Fish altså kalte prinsipp-trøbbel: I noen deler av rapporten er diskursen høyst prinsipiell, for eksempel har utvalget forfattet en «Erklæring om akademisk ytringsfrihet» hvor språket er deklamatorisk, luftig og preget av et kvasi-juridisk skal: «Akademiske institusjoner skal fremme en ytringskultur preget av gjensidig aksept og respekt for uenighet»; «Det er en sentral oppgave for akademiske institusjoner å utvikle evnen og viljen til å føre god debatt og å beskytte friheten til meningsutveksling dersom noen forsøker å begrense den»; «Ledere i akademia må ta ansvar for å støtte, fremme og beskytte vitenskapelig ansatte og studenter i aktivt å bruke sin akademiske ytringsfrihet» (s. 8). Dette er noen flotte, høyverdige imperativer, akkurat som man forventer fra en prinsipiell diskurs. Men det er altså på alle måter uklart hva disse imperativene betyr. Hva betyr det i praksis å «støtte, fremme og beskytte» ansatte og studenter, som man viser til i siste setning? Vet vi egentlig hva «god debatt» innebærer, og er vi alle enige om det?

Åpenbart har utvalget selv følt at de ikke kunne komme i mål med det høyttravende språket, og derfor er andre deler av rapporten preget av en langt mer praktisk diskurs, eksempelvis i de såkalte «Ytringsvettreglene». De er interessante ikke bare fordi de liksom forsøker å operasjonalisere de luftige prinsippene, men også fordi de – til og med i navnet – anerkjenner at man for å operasjonalisere på denne måten må innføre regler. Det virker med andre ord som om Fish hadde rett, at for å gi mening til et i utgangspunktet meningsløst (eller i alle fall meningstynt) prinsipp, må innføre ytringsbegrensninger – her altså i form av eksplisitte «regler». Hadde Stanley Fish vært her, ville han utvilsomt ment at rapporten skyter seg selv i foten, for når man på den ene siden kaster om seg med begrepet ytringsfrihet, men på den andre siden vil innføre ytringsregler, vel, så fremstår det første som noe av en bløff.

En jurist, som utvalgets leder jo er, lar seg neppe skremme av dette, for juristers jobb er jo i stor grad å etablere sammenhenger mellom prinsipper (Loven) og praksis (fortolkning, anvendelse). Det som kanskje oppleves som vanskeligere, er – som andre også har vært inne på – at det her kan synes som om man har tatt utgangspunkt i et noe kronglete prinsipp, altså «akademisk ytringsfrihet», et prinsipp man ikke helt klarer å koble til en relevant kontekst eller praksis. I den grad utvalget forsøker nettopp dette, altså i den grad rapporten driver utlegning av hva dette prinsippet kan bety i praksis, er resultatet en viss forvirring: Delvis utlegger de prinsippet som en innsats for å etablere en bedre «ytringskultur», men dette begrepet er i seg selv ganske abstrakt, og etter min oppfatning er rapportens forsøk på å gi form til det heller svakt. Det fremstår nærmest som at man forsøker å operasjonalisere ett prinsipp (akademisk ytringsfrihet) med et annet (god ytringskultur).

Trøbbelet starter unektelig allerede i mandatet, som legger en viss vekt på trusler mot den akademiske ytringsfriheten

Dette er ikke utvalgets eneste forsøk på å feste prinsippet akademisk ytringskultur til en konkret kontekst, for de skriver også – mye – om «formidling». Akademisk ytringsfrihet har åpenbart noe med formidling å gjøre, men det er faktisk snakk om to ulike ting. Trøbbelet starter unektelig allerede i mandatet, som forutsetter at den akademiske ytringsfriheten er truet. Både mandat og rapport peker dermed mot en bestemt kontekst – en der akademia er under angrep og møter trusler, og følgelig må beskyttes. Problemet er bare at konteksten formidling ikke svarer særlig godt til dette bildet: Formidling er ikke noe man driver utelukkende – eller engang først og fremst – for å møte en trussel, men for å dele kunnskap, for å opprettholde samtalen mellom akademia og det øvrige samfunnet, for å delta i debatt, og så videre. I Kierulf-utvalgets rapport grøtes dette sammen: Situasjonen der akademia er truet og under angrep skilles ikke behørig fra den der dette ikke er tilfelle, og man får inntrykk av at all forskningsformidling skjer i det Mette Andersson har kalt «betente felt». Men dette er jo ikke tilfelle! Tilliten til forskning er generelt svært høy, og den typen trusler rapporten legger til grunn er – i det store bildet – å regne som unntak fra regelen.

Et opplæringsopplegg i forskningsformidling gir god mening, men det gjør ikke et tilsvarende for akademisk ytringsfrihet

Jeg vil trekke frem særlig én konsekvens av denne fremstillingen som jeg mener er uheldig, og det er utvalgets forslag om at ikke bare ledere, men også ansatte og studenter «må få opplæring i akademisk ytringsfrihet» – noe utvalget til og med går inn for å lovfeste. Her mener jeg man står i fare for å lovfeste opplæring i et meningstomt prinsipp, altså akademisk ytringsfrihet, mens det vi egentlig trenger er mer opplæring i en konkret praksis, altså forskningsformidling. Et opplæringsopplegg i forskningsformidling gir god mening, men det gjør ikke et tilsvarende for akademisk ytringsfrihet. For mens begrepet «forskningskommunikasjon/-formidling» viser til en allerede eksisterende kontekst og praksis, gjør «akademisk ytringsfrihet» det ikke. For å tilpasse Stanley Fish til situasjonen, kunne vi defor si at: There is no such thing as opplæring i akademisk ytringsfrihet … and it’s a good thing too. Det vi er ute etter er å bygge forskernes kompetanse i å kommunisere, i ulike situasjoner, formater og omstendigheter, med verden for øvrig. Og denne praksisen har allerede et navn: Den heter forskningskommunikasjon. Denne svarer altså ikke til begrepet akademisk ytringsfrihet på noen direkte måte, men vi bør ikke tenke at det er problem – … it’s a good thing too – fordi det altså slett ikke er noen grunn til å gripe forskningsformidling an som om forskningen var «under angrep».

Som jeg har vært inne på i tidligere tekster for Uniforum, ville et opplæringsopplegg i forskningskommunikasjon/-formidling kunne bidra til en noenlunde omforent forståelse av hvorfor dette oppdraget er viktig, og samtidig ville det kunne legge til rette for bred erfaringsdeling på tvers av fag, felter, situasjoner og formater. Det ville kunne sørge for at forskere hevet sin kompetanse som formidlere, delvis ved undervisning fra spesialister (det vil si, de som har forsket på forskningskommunikasjon), og delvis ved erfaringsdeling med fagfeller og forskere fra andre fag – altså omtrent slik universitetspedagogikken er organisert i dag.

Med andre ord: Kierulf-utvalgets forslag til opplæring er en god ide, men vi må sørge for at en slik opplæring blir meningsfylt og ikke bare prinsipielt tomprat. Det får man ikke til om man holder seg med termen «akademisk ytringsfrihet».

Emneord: Akademisk frihet, Arbeidsforhold, Forskningsformidling Av Kristian Bjørkdahl, forsker ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo
Publisert 27. juni 2022 04:30 - Sist endra 27. juni 2022 10:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere