– Det hviterussiske folket står på Ukrainas side

– Det vi nå ser er en indirekte invasjon av Hviterussland, hevder den hviterussiske professoren og demokratiforkjemperen Tatiana Shchyttsova og Sergei Ignatov, rektor ved det hviterussiske eksiluniversitetet i Vilnius. – Alle lever i frykt, konstaterer forfatteren Viktor Martinovich.

GODT INFORMERTE OM KRIGEN:  – Hviterusserne er flinke til å finne fram til uavhengig informasjon, og den hviterussiske befolkningen gjør det den kan for å støtte ukrainerne i krigen, hevder Tatiana Shchyttsova.

Foto: Ola Gamst Sæther

VILNIUS, LITAUEN:

– Ved å stille det det hviterussiske territoriet til disposisjon for angrepet på Ukraina, har Aleksandr Lukasjenko forrådt sitt folk og handlet i strid med landets suverenitet og interesser, sier Tatiana Shchyttsova.

Hun er den hviterussiske opposisjonslederen Sviatlana Tsikhanouskayas representant for utdanning og vitenskap.

Tsikhanouskaya var en av presidentkandidatene under valget i 2020. Hennes beslutning om å stille som presidentkandidat kom etter at valgkomiteen nektet å godta kandidaturet til hennes mann, den populære bloggeren og politiske aktivisten Siarhjej Tsikhanowski. Han soner i dag en dom på 18 år for å ha brukt sin blogg til å oppfordre til voldelig motstand mot regimet. 

Tør ikke reise tilbake

Tsikhanouskaya har de siste årene bygget opp en organisasjon av demokratiforkjempere i Vilnius.

– Vi kaller oss ikke opposisjonelle. Hviterussland er et diktatur som ikke tillater noen opposisjon. Vi representerer de demokratiske kreftene, sier Tatiana Shchyttsova.

Vi møter henne i lokalene til European Humanities University, det hviterussiske eksiluniversitetet i Vilnius, hvor hun er professor i filosofi. Shchyttsova bor i Vilnius, men har fram til høsten 2020 kunnet tilbringe lange perioder i hjembyen Minsk.

Nå vet hun ikke når hun vil kunne vende tilbake.

Mange studenter og universitetsansatte ble arrestert da Lukasjenko slo hardt ned på demonstrasjonene og protestene mot regimet høsten 2020. Shchyttsova forteller at hun forlot landet da hun fikk signaler om at også hun stod i fare for å bli anholdt.

På nettsiden til den hviterussiske menneskerettighetsorganisasjonen Viasna oppdateres jevnlig navn og bilder av politiske fanger i hviterussiske fengsler.

Tusenvis demonstrerte mot krigen

Sammen med åtte andre hviterussiske organisasjoner kunngjorde Viasna 24. februar en erklæring som fordømte angrepet på Ukraina og krevde umiddelbar tilbaketrekking av russiske styrker fra både Ukraina og Hviterussland.

– I Hviterussland er majoriteten av befolkningen imot krigen. Russlands angrep på Ukraina kom veldig uventet på de fleste hviterussere, og tusenvis gikk ut og demonstrerte mot krigshandlingene, forteller Shchyttsova.

– Hva vet den hviterussiske befolkningen om krigen?

– Befolkningen i Hviterussland bruker internett og ikke de statskontrollerte TV-nyhetene som sin viktigste informasjonskilde. Mange uavhengige internettplattformer ble stengt eller blokkert i 2020, men hviterusserne er flinke til å finne fram til uavhengig informasjon, svarer Shchyttsova.

–  Ikke minst Telegram brukes til å utveksle informasjon og arrangere møter, forteller hun og beskriver Telegram som en plattform som er vanskeligere for myndighetene å blokkere og tryggere å bruke.

Ukrainas krig er også vår krig

–  Hviterussere er godt informerte om det som skjer i Ukraina, og eksemplene på at den hviterussiske befolkningen gjør det de kan for å støtte ukrainerne i krigen er mange, hevder Shchyttsova.

Hun forteller om pengeinnsamlinger og forsendelser av medisiner over grensen og om hviterussiske IT-eksperter som bidrar til å holde ukrainske kommunikasjonslinjer åpne.

– Hviterussere kan ikke protestere mot den russiske militære tilstedeværelsen, men folk prøver på alle mulige måter å vise sin solidaritet med Ukraina, slår hun fast.

Shchyttsova beskriver den russiske militære tilstedeværelsen i Hviterussland som en indirekte invasjon. Ukrainas krig er også vår krig, sier hun.

Krigen har skapt en ny geopolitisk situasjon i regionen. Det vi ser er en politisk og kulturell dreining hos et russisk regime som forsøker å ta tilbake kontrollen.  Den postsovjetiske epoken preget av samarbeid mellom autonome stater er over, konstaterer hun.

Møtt med kritikk og aggresjon

Hun ber vestlige politikere og journalister veie sine ord med omhu når de omtaler Hviterusslands rolle i krigen.

Etter at krigen startet, har mange hviterussere her i Litauen og i andre europeiske land opplevd å bli møtt med kritikk og aggresjon. Dette oppfattes som svært sårende. Lukasjenkos regime er ikke legitimt og representerer ikke folket interesser.

Den revolusjonære kraften som kom til syne sommeren og høsten 2020 er en viktig motivasjonskilde til å fortsette kampen for demokrati i Hviterussland, sier Shchyttsova.

Hun peker på at det er første gang etter Sovjetunionens fall at så mange har gått ut og demonstrert. Dette ønsket om endring ble ikke født i august 2020. Det er mange forskjellige sosiale og politiske årsaker til protestene denne høsten, påpeker hun.

– Det skjedde mange positive ting i årene fram mot 2020. Mange ikke-statlige organisasjoner ble etablert. Det ble satt i gang mange kreative prosjekter og sosiale hjelpetiltak, en del av prosjektene i samarbeid og med støtte fra privat næringsliv. Etter 2020 er nesten alle ikke-statlige institusjoner og organisasjoner blitt offisielt lagt ned, men en del av disse har fortsatt aktiviteten fra utlandet.

Nå er det viktig at omverdenen opprettholder støtten til forfulgte hviterussiske aktivister og intellektuelle, både de som fortsatt befinner seg i hjemlandet og de som er reist i eksil, understreker hun.

For Shchyttsova handler det også om å bidra til å bevare hviterussisk kultur og identitet.

Det er mange universiteter rundt omkring i verden som tilbyr Russland-studier, men det finnes få utdannings- og forskningsinstitusjoner som tilbyr studier i hviterussisk språk og kultur, påpeker hun og slår fast at dette ikke er noe Aleksandr Lukasjenko er opptatt av. 

Lukasjenko er opptatt av sportsprestasjoner og relasjonen til Russland. Den eneste kunnskapen Lukasjenko verdsetter, er den som støtter opp under hans regime, sier hun. 

Mobliliseringen etter valget i 2020 manifesterte at Hviterussland har et informert sivilt samfunn, og målsettingen vår er å fortsette å utvikle demokratiske hviterussiske institusjoner i eksil, sier hun.

FRYKTER REAKSJONENE: – Vi frykter at universiteter ikke vil ta imot hviterussiske studenter og at forskningssamarbeid vil bli avbrutt, sier Sergei Ignatov,  rektor ved det hviterussiske eksiluniversitetet European Humanities University (EHU). (Foto: Ola Gamst Sæther)

Rektor ved European Humanities University (EHU) Sergei Ignatov, deler hennes frykt for at krigen skal gjøre situasjonen vanskeligere for hviterussere.

– Vi frykter at universiteter ikke vil ta imot hviterussiske studenter og at forskningssamarbeid vil bli avbrutt, bekrefter han.

Mange av universitetets ansatte og studenter deltok i protestene i 2020.

– Flere ble arrestert, og noen sitter fortsatt fengslet. Mange var også med og demonstrerte mot krigen i februar. Vi har også en del som er aktive i kretsen rundt opposisjonsleder Sviatlana Tsikhanouskayas, sier Ignatov.

Spesielt studentene som er aktive i demokratibevelgelsen utsettes for store påkjenninger, ifølge Ignatov. Arbeid for Tsikhanouskaya kan i verste fall kan føre til at studenter ikke kan reise tilbake til familien. At det hviterussiske regimet ved flere tilfeller har arrestert familiemedlemmer av aktivister, skaper også frykt, og mange mannlige studenter er redde for at de kan bli beordret til å kjempe på russisk side i Ukraina.

Vil ta imot forfulgte akademikere og studenter

Rektoren forteller at EHU har sendt brev til utenriksministrene i Litauen og de nordiske landene og bedt om støtte til å ta imot hviterussiske studenter og akademikere gjennom programmet Scholars At Risk. Universitetet har også bedt om støtte til å ta imot ukrainske studenter og lærere.

Universitetet forsøker også på andre måter å støtte Ukraina. Ignatov forteller at EHU vil tilby sitt onlinesystem for undervisning til ukrainske universitet.

Også EHUs rektor ber vestlige politiker og journalister nyansere sin beskrivelse av Hviterussland som russisk alliert.

At Aleksandr Lukasjenko støtter Putin i krigen mot Ukraina, mener han skyldes at Lukasjenko ser seg selv som arvtageren til Putin i et utvidet Russland.

– Hviterussland er i praksis invadert av Russland, sier han.

SVARTELISTET: – Det er ingen som tør å gi ut det jeg skriver nå, konstaterer forfatteren Viktor Martinovich (Foto: Wikipedia) .

Dette er Putins krig

Blant de ansatte på European Humanities University er også forfatteren Viktor Martinovich.

Uniforum møter han på zoom fra leiligheten i Minsk. Her underviser han for tiden studenter ved EHU online. Siden han ble ansatt ved EHU i 2006 har han arbeidet ca. to uker hver måned i Vilnius. Etter at pandemien brøt ut har Lukasjenko begrenset antall årlige reiser over grensen til Litauen, en ordning Martinovich frykter vil bli permanent.  

Martinovich bekrefter at hviterussere er godt informert om krigen i Ukraina.

– Bruken av Telegram eksploderte da alle uavhengige hviterussiske medier ble avviklet i 2020, og du ser gamle damer som sitter på bussen og lytter til BBC-Russia, forteller han.

Også Martinovich rapporterer om stor sympati med Ukraina i den hviterussiske befolkningen.

– Åtte hundre personer ble arrestert etter protestene mot krigen i februar. Flere satt opptil femten dager i fengsel. Jeg kjenner ingen som støtter krigen, sier han.

– Dette er Putins krig. Her er alle redde for å bli mobiliserte, men jeg håper Lukasjenko vil fortelle Putin at hæren vår vil være ubrukelig i en krig mot Ukraina, legger han til.

Forbudt i Hviterussland

Martinovichs bok Paranoia, utgitt første gang i Moskva i 2009, fikk stå knapt to døgn i hyllene hos bokhandlere i Hviterussland før den ble forbudt. Bokens hviterussiske forlegger ble brakt inn til avhør og Martinovich fryktet å bli arrestert.

At boken ble forbudt, bidro ifølge forfatteren til å sikre den enda flere lesere.

Paranoia beskriver en verden hvor alt du sier og gjør registreres og dokumenteres. Mens referansene til Lukasjenkos regime er tydelige i Paranoia, er handlingen i boken Revolusjon som kom ut i 2020, lagt til Moskva tidlig på 2000-tallet. At utgivelsen falt sammen med opptøyene i Minsk i 2020, er tilfeldig ifølge forfatteren.  Men mange av hendelser i boken, som vilkårlig fengsling på bakgrunn av falske anklager, speiler det som skjedde i Hviterussland i 2020.

I likhet med Paranoia ble boken umiddelbart forbudt, og det er straffbart å sende kopier av Revolusjon ut av landet.

– Denne gangen bidro både timingen og myndighetenes reaksjon til at boken fikk stor oppmerksomhet, hevder forfatteren.  

Ingen føler seg trygge

Paranoia kom på engelsk i 2013, mens Revolusjon er utgitt på tysk. Etter 2020 har Viktor Martinovich gitt opp å få noe utgitt i Hviterussland. Forfatteren forteller at han er svært takknemlig for stillingen ved EHU, men at han savner å skrive.

– Jeg har skrevet noen fortellinger for barn, og jeg hadde inngått avtale om å samle fortellingene i en bok, men forleggeren trakk seg. Jeg er svartelistet. Det er ingen som tør å gi ut det jeg skriver nå, konstaterer han.

Martinovich beskriver seg selv som totalt isolert i Hviterussland. På spørsmål om han føler frykt, svarer han bekreftende.

– Jeg har flere venner som sitter i fengsel. Ingen føler seg trygge.

 

(Artikkelen er publisert med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord

 

 

Emneord: Hviterussland, Ukraina, Russland, Akademisk frihet, Menneskerettigheter Av Grethe Tidemann
Publisert 21. mars 2022 06:51 - Sist endra 21. mars 2022 14:24
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere