– Vitenskapsformidling må røre både hjertet og hjernen

Robert Marc Friedman har laget teater om relativitetsteorien og satt opp Nobelkomiteens intriger på scenen. For sitt unike formidlingsarbeid får han universitetets formidlingspris.

Robert Marc Friedman har fått årets formidlingspris fra universitetet.

Foto: Ola Sæther

– Jeg tar denne prisen som et tegn på at UiO nå anerkjenner innovativ formidling, og formidling utover Norges grenser. Jeg er svært takknemlig for at jeg får prisen, sier Robert Marc Friedman, professor i vitenskapshistorie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie.

Prisvinneren får også skryt fra fakultetet sitt:

– Vi er stolte over at en så nytenkende og allsidig forsker som Robert Marc Friedman får UiOs formidlingspris. Ved å koble vitenskap og teater skaper han et rom der forskningen berører mennesker. Det gjør ham til en unik vinner av prisen, sier HF-dekan Arne Bugge Amundsen.

Det finnes alltid flere kvalifiserte kandidater enn det finnes priser. Sånn er det vel også med UiO-prisene

Spirene til Friedmans vitenskapsformidling ble sådd da han var ung student i New York, USA. Han studerte teater og realfag samtidig, før han gikk over til vitenskapshistorie. Han bestemte seg etter hvert for å gi opp teateret, fordi han innså at det var tusenvis av andre som hadde samme drøm, dessuten syns han ikke han hadde noe viktig å formidle.

– Teaterprofessoren sa til meg «når du har noe å si, regner jeg med at du kommer tilbake til teateret». Det har jeg gjort, sier han.

Det er ikke første gang Friedman får pris for arbeidet sitt. I 2009 mottok han Yale University sin «Tetelman Fellow»-pris for å bidra til «public understanding of science». Noen priser fra UiO har han likevel ikke fått, før nå.

– Jeg har selv studert hvordan Nobelprisutdelingene har fungert. Det finnes alltid flere kvalifiserte kandidater enn det finnes priser. Sånn er det vel også med UiO-prisene, sier Friedman spøkefullt.

Den politiske Nobelprisen

Det har blitt mange dramatiseringer av vitenskapshistorie opp gjennom Friedmans karriere. Det kanskje aller mest kjente stykket, «Remembering Miss Meitner/Minns Ni Fröken Meitner», handler om Lise Meitner, en verdenskjent fysiker som på grunn av sin jødiske bakgrunn måtte flykte fra Berlin til Sverige under naziregimet.

I Tyskland hadde hun og hennes partner Otto Hahn utført eksperimenter der de bombarderte uranatomer med nøytroner. Resultatene var merkelige, og de forsto dem ikke. Etter flukten fra Berlin holdt Meitner kontakt med Hahn, og gav ham råd. Hahn spaltet uranatomet, men hadde ingen idé om hvordan dette var mulig. Det var Meitner som forsto hvordan dette skjer. Etter krigen ‘glemte’ Hahn hennes bidrag, og sin egen forvirring og feil. Nobelkomiteene overså Meitner, tross  nominasjoner fra ledende utenlandske vitenskapsmenn.

Jeg opplever at norske forskere i liten grad ser utenfor Norge med hensyn til formidling.

Hahn fikk Nobelprisen alene. Et av Nobelhistoriens groveste eksempler på at ikke-vitenskapelige hensyn kan ligge bak prisen, ifølge Friedman. Å påpeke slikt hykleri er ikke alltid populært.

– Siden teater kan åpne øyne og sinn, får det en annen funksjon. Da jeg skrev bok om politikken bak Nobelprisene, ville deler av Stockholms Nobel-elite ikke engang ta i boka mi. Det var det samme da jeg publiserte i magasinet Nature.  En bok var lett å feie bort. Men da jeg fikk satt opp et teaterstykke i Göteborg med støtte fra lokale fysikere, åpna det for en debatt og fikk flere til å lese boka, sier han.

Fikk fysikkpris for stykket

Lise Meitner-stykket har blitt hans mest populære – og innflytelsesrike. I Göteborg har det blitt opprettet en pris i Meitners navn etter at stykket ble satt opp, og Friedman fikk den første. Han er til dags dato den eneste ikke-fysiker som har mottatt prisen.
Ifølge Friedman egner vitenskap seg godt for teateret.

– Vitenskapen inneholder også drømmer, skuffelser; menneskelige følelser. Det – og mye mer – kan formidles gjennom drama, sier han.

Teateret skaper debatt og vekker følelser hos folk, og det gjør noe med formidlinga.

– Etter en forestilling i Bologna kom universitetsrektoren til meg, gråtende. Han hadde blitt rørt av stykket og ville takke meg. Jeg har aldri opplevd at noen gråter på grunn av noe jeg har skrevet i bøkene mine. Vitenskapsformidling må engasjere følelsene, røre både hjertet og hjernen, sier han.

Apropos det: Hvordan setter man egentlig opp relativitetsteorien på en scene?

– Stykket mitt om relativitetsteorien handler om teorien, det er ikke en dramatisering av den. Det handler mye om Einsteins liv, det var til tider dramatisk. Han ble plutselig verdensberømt, og kunne ikke overse verden rundt seg og leve i en egen boble. I bunn og grunn handler det om hvordan man aldri slipper unna konteksten og hverdagslivet selv om man er i en skapende prosess i kreativ forskning, forklarer Friedman.

Vil formidle utover Norges grenser

Friedman mener norsk akademia bør løfte blikket fra landets grenser.

– Jeg opplever at norske forskere i liten grad ser utenfor Norge med hensyn til formidling. Jeg har selv opplevd at det har blitt registrert av universitetet at kolleger har hatt kronikker på trykk i norske lokalaviser, mens det i samme periode ikke har blitt registrert at jeg hadde en kronikk i over tretti asiatiske og europeiske aviser. For et universitet som vil nå ut i verden, må vi passe på at forskningsformidlinga ikke bare blir lokal, sier Friedman.

Selv ønsker han gjerne å få satt opp flere av stykkene sine her. Stykket han har skrevet om Nansen og Amundsen, har blitt satt opp i Norge, og et tidligere stykke om Einstein.  Meitner-stykket ble vist et par ganger på Chateau Neuf.

– I Norge er det ikke noen tradisjon for vitenskapsteater. Og så har jeg inntrykk av at teatersjefer styrer unna. Jeg leste en anmeldelse av et av mine stykker, der anmelderen skrev at han hadde forventa noe kjedelig og tørt og ble overraska over at det var morsomt og livlig. Vitenskap er vel ikke noe som forbindes med spennende formidling i mange teatermiljøer, tror han.

I utlandet, spesielt i USA og Storbritannia, er interessen større.

– Prosjekter har plutselig skjedd. Jeg har møtt interesse i London og New York. Jeg har gjort et for dårlig arbeid med å skape interesse her i Norge, det skal jeg jobbe med, lover han.

Hva han skal bruke pengene til, vet han ikke ennå. Han skal sette seg ned med instituttet og finne ut av hvordan de kan brukes på best mulig måte.

– Jeg ser prisen som en anerkjennelse for det jeg har gjort og en stimulans til nye prosjekt.  Jeg ønsker å få til ting her i Norge. Med en slik pris blir det lettere å sette i gang, sier han.

Emneord: formidlingspris, friedman Av Jenny Dahl Bakken
Publisert 7. sep. 2015 14:53 - Sist endra 7. sep. 2015 16:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere