Fortsatt ingen klageadgang for fuskedømte

Kunnskapsdepartementet går inn for å fortsette dagens ordning – som sier at forskere ikke har klageadgang på en “dom” som uredelig forsker.

Hvis Granskingsutvalget i Oslo konkluderer med at du som forsker har opptrådt uredelig, kan du klage til departementet og få en ny vurdering. Hvis din egen arbeidsgiver behandler den samme anklagen, har du ikke klagerett, skriver På Høyden.

Dette er urimelig, mener Kunnskapsdepartementet. Departementet foreslår i høringsbrevet om endringer i forskningsetikkloven at Granskingsutvalget uttalelser skal være endelige. Med andre ord, ingen klagerett på noen nivåer. 

– Rettssikkerhet og kvalitetssikring
Å bli dømt for fusk, er som regel en karrierestopper for en forsker. Bør en uttalelse om uredelighet følge forvaltningsloven og regnes som et enkeltvedtak, med klagerett?

– Rent teknisk er en avgjørelse om vitenskapelig uredelighet kanskje ikke et enkeltvedtak, men rent praktisk har et slikt vedtak dramatiske konsekvenser og vil normalt utløse formelle vedtak om rettighetstap, som utestenging fra studiet eller tap av stilling, uttalte professor Jan Fridtjof Bernt til På Høyden før høringsbrevet ble sendt. – Det må helt klart behandles som om det var et enkeltvedtak. Det er et spørsmål om kvalitetssikring og rettssikkerhet.

Må gå til domstolene
Departementet tviler seg fram til at rettsikkerheten blir tilstrekkelig ivaretatt ved at institusjonene lovpålegges å behandle uredelighetssaker, og at Granskingsutvalget, som i dag, kan velge å ta over en sak det synes er utilstrekkelig eller galt behandlet.

Granskingsutvalget har svært få saker på bordet – av mellom 7 og 10 henvendelser i året, blir de fleste enten avvist, eller sendt tilbake til institusjonen. Alternativet for en fuskedømt forsker, er Sivilombudsmannen for selve saksbehandlingen, eller de alminnelige domstolene.

Granskingsutvalget i dobbeltrolle
Granskingsutvalget for uredelighet i forskningen ba om å få slippe å være klageinstans for dømte forskere. Kunnskapsdepartementet tviler seg fram til at de skal få slippe. 

Bakgrunnen er at Granskingsutvalget vil komme i en uheldig dobbeltrolle hvor det blir vanskelig å holde på styr på hattene når det nasjonale utvalget både skal være ankeinstans og være rådgiver for hvordan universitetet eller høyskolen behandler uredelighetssaker.

Ingen mer ad hoc-utvalget opprettet av departementet. Så langt, har det skjedd bare en gang – i den såkalte BI-saken. Her endte de to utvalgene opp med forskjellig konklusjon. 

Lukker for innsyn
– Granskingsutvalget bør bli bedre informert om pågående, alvorlige saker. Det bør også få en bredere palett når den uttaler seg om uredelighet, mente utvalgets leder, professor Tore Lunde. Det ønsket får han oppfylt.

Departementet mener noen institusjoner har vegret seg for å igangsette gransking i frykt for at skittentøyvasken vil bli offentlig kjent. Det høyner også terskelen for å informere Granskingsutvalget. Departementet forslår at loven om forskingsetikk tillater at institusjonene kan unnta offentlighetens innsyn i sakens dokumenter, frem til den endelige uttalelsen foreligger.

Ingen «feiing under teppet»
I dag ligger det primære ansvaret for å behandle redelighetssaker, på institusjonene selv. Departementet mener det er behov for å lovfeste et aktsomhetskrav også for individuelle forskere. (se faktaboks.) KD forslår også at varsleren skal kunne ha anonymitet i en sak, for å redusere risikoen for gjengjeldelse.

Tilsvarende vil KD også forsterke institusjonenes ansvar for god, vitenskapelig praksis. Universiteter har stort sett prosedyrer på plass for å behandle saker om vitenskapelig uredelighet. Ved høyskoler og forskingsinstitutter er praksisen, eller mangel på sådan, svært varierende, viste en rundspørring tidligere i år.

Det er konkrete saker om uredelighet de senere årene, som har overbevist KD om behovet for å lovfeste ansvaret.

Det betyr at det blir straffbart å ikke behandle uredelighetssaker, eller å feie under teppet, kontroversielle saker med potensial for skade på institusjonens renommé. Departementet foreslår en lovfestet plikt for institusjonene å informere Granskingsutvalget om pågående saker. Mulighetene for å straffe, kan skje gjennom bevilgningene, skriver departementet, og gjennom søknader om midler fra Norges forskningsråd for private forskningsinstitutter.

Lavere terskel for uredelighet?
Departementet vil ikke bare de mest alvorlige overtrampene av vitenskapelig etikk til liva, men ber institusjonene om å rette fokus på alle brudd på god vitenskapelig praksis. De mest alvorlige bruddene er forfalskning, fabrikkering, og bevisst plagiering. Men også mer subtil uredelighet som er vanskelige å oppdage, som bevisst tilbakeholding av data som peker i en annen retning enn «ønsket», skjev  seleksjon og skjult kassering av resultater, «villedende bruk av statistiske metoder» og brudd på alminnelige regler for medforfatterskap. Dette regner departementet med som alvorlige brudd, og forventer at institusjonene har oppmerksomhet på.

Dette kan åpne for at flere fuskesaker blir kjent. Forskning.no spurte 490 medisinprofessorer på tre norske universiteter om de hadde bevisst unnlatt å publisere resultater. Av 177 svar, innrømmet 50 at de hadde holdt tilbake resultater som kunne bidra til systematiske skjevheter i kunnskapen. 

Av Tor H. Monsen i På Høyden
Publisert 10. aug. 2015 12:15
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere