Da Fjellhagen i Botanisk hage ble anlagt på slutten av 1960-tallet startet man langt hjemmefra med Amerika-platået. Senere fulgte Asiaryggen, Europaryggen, Kaukasus-skråningen og Osloryggen. Det skulle imidlertid ta over førti år før blikket ble vendt mot egne fjelltrakter.
Den skandinaviske fjellkjeden
Den skandinaviske fjellkjeden dekker det meste av Norge fra Skagerrak-kysten till Nordkap. Fjellkjeden som er en av Europas lengste, strekker seg også gjennom nordvestlige deler av Sverige og tar med seg en liten bit av Finland i nord.
I Sverige kalles fjellkjeden for Skanderna. I Norge er navnet Nordryggen blitt lansert etter en navnekonkurranse i 2013, men dette navnet er nytt og lite innarbeidet. Naturhistorisk museum har derfor valgt å kalle anlegget med skandinaviske fjellplanter for Skandinavisk rygg.
I mai ble Fjellhagens nyeste tilskudd, Skandinavisk rygg, formelt åpnet. Her handler det ikke bare om planter, men også om bergartene i fjellet og om sammenhengen mellom ulike berggrunnstyper og fjellfloraen, ifølge botaniker Kristina Bjureke og geolog Anne Birkeland.
PÅ STEINJAKT: Geolog Anne Birkeland har plukket ut det meste av steinen på Skandinavisk rygg. Her merker hun egnede skiferheller i Oppdal. Foto: Kristina Bjureke
Håndplukkede stein
Anne Birkeland har egenhendig plukket ut det meste av steinen som er brukt til å bygge opp tre ulike bergrygger, en av oppdalsskifer, en av granitt og en av marmor fra Velfjorden i Nordland. På sikt håper hun å utvide feltet med flere bergarter.
– Oppdalsskiferen er dannet ved ekvator og består hovedsakelig av kvarts. Dette er en hard bergart som forvitrer langsomt og gir sur næringsfattig jord i motsetning til den porøse leirskiferen i Osloregionen som gir et næringsrikt basisk jordsmonn, forklarer Birkeland.
Skiferen har hun med bistand fra anleggsgartner Nils Petter Bergersen, møysommelig plassert i nøyaktig samme vinkel som ute i naturen.
På en av skiferplatene vokser ti ulike arter lav. Botaniker Kristina Bjureke er spent på om lavartene, som egentlig er organismer som består av både alge og sopp, vil overleve flyttingen.
VERDENDS MINSTE TRE: Musøre trives både på fuktig, mager jord oppe på snaufjellet og på åpne lyngheier i skogkanten.
Fotograf: Per Arvid Åsen
Håndplukkede frø
Det er hun som har samlet inn det meste av plantematerialet. Blant fjellplantene hun vil vise fram på skiferryggen, er verdens minste tre, musøre, som på sitt høyeste ikke blir mer enn fem centimeter.
Kristina Bjureke tester også ut musøre på granittryggen. Granitten, eller mer nøyaktig, syenitten, stammer fra et steinbrudd på Grorud. Dette er en mineraltrik bergart som er formet dypt nede under vulkaner.
Ved foten av syenittryggen har Kristina Bjureke plassert en av Norges mest sjeldne planter, sibirstjerne, funnet i Norge første gang i 1897 av botanikeren Thekla Resvoll ved sjøen Aursunden på Røros.
Bjureke forteller om hvordan de opprinnelige voksestedene i vannkanten etter hvert ble ødelagt av vannregulering og jordbruk. Da det på begynnelsen av 70-tallet var bare ett individ igjen, tok en av grunneierne i området ansvar for å redde planten. Takket være en enkelt ildsjel, finnes det derfor i dag nærmere 1000 sibirstjerne på Røros.
SNØSILDRE: På de kustige høyfjellstoppene på Skandinavisk rygg, vokser blant annet snøsildre, en plante som er vanlig i hele den norske fjellheimen.
TVERRFAGLIG PROSJEKT: – Det unike ved Skandinavisk rygg er er at vi her vil kunne vise sammenhengen mellom jordsmonn, berggrunn og vegetasjon, påpeker botaniker Kristina Bjureke.
Marmor er skapt av materiale fra skjell og koraller. På den kalkrike marmorryggen har Kristina Bjureke blant annet plassert fjellnøkleblom og blomsten som er kåret til Norges nasjonalblomst, bergfrue. Hun håper også at lapprosen, Norges eneste ville rododendron, vil trives her.
Kunstige fjelltopper
I tillegg til de tre bergryggene har anlegget fått et felt med høystauder, et felt med myrjord og to kunstige fjelltopper for alpine planter, dvs planter som vokser over tregrensen.
– Høystaudene trives i skråningene ved foten av fjellet, kommenterer Bjureke. I botanisk hage har hun og gartner Tor Mjaaland plantet ballblom, hvitsoleie, turt, tyrihjelm og mange andre stauder.
Å få norske fjellplanter som er tilpasset de karrige forholdene på de høyeste fjelltoppene til å vokse på tretti meters høyde i Botanisk hage, byr på ekstra utfordringer. Tor Mjaaland og Nils Petter Bergersen tester ut en ny teknikk. Mellom to kunstige fjelltopper av stein og grus har de fått tillatelse til å gjenåpne en gammel dam. Hensikten er at røttene til planter som er tilpasset det kalde klimaet over tregrensen, skal strekke seg ned i sand som er avkjølt av det kalde vannet i dammen.
Dammen gir også fuktighet til plantene på myrfeltet. Snøull, tettegras og hvitlyng er typiske myrplanter som Kristina Bjureke håper vil trives på Skandinavisk rygg.
TILPASSET FJELLIVET: Blindurten er en av mange fjellplanter som er kan pollinere seg selv og sette frø selv om om insektene uteblir pga. vær og vind.
Botanikk og geologi
– Nå blir det spennende å se hvilke planter vi lykkes med, sier hun. I sitt utvalg har hun konsentrert seg om planter som er typiske i norske fjell og planter som har en historie hun kan formidle.
Sammen med gartnerne i botanisk hage vil hun hele tiden måtte samle inn nye frø for å kunne erstatte planter som dør og for å kunne teste ut nye arter.
Helt som i høyfjellet vil det uansett ikke bli når fjellplanter flyttes ned på tretti meters høyde. Mens de fleste fjellplantene blomstrer i juli, vil Skandinavisk rygg i Botanisk hage være på sitt fineste i mai.
For geolog Anne Birkeland blir sesongen lengre.
– Her kan jeg undervise norske skolebarn og andre interesserte om bergarter fra snøen forsvinner om våren til den kommer tilbake på senhøsten, konstaterer hun.
NY TEKNIKK: Gartner Tor Mjaaland (t.v.) og anleggsgartner Nils Petter Bergersen har gjenåpnet en gammel dam for at røttene til høyfjellsplantene skal kunne strekke seg ned i sand som er avkjølt av vannet.
Logg inn for å kommentere