Med stjerner i sikte

Vi kjører riksvei fire mot Gjøvik og svinger av mot Harestua rett før tunnelen til Roa. Vi tar til venstre i første rundkjøring og følger den gamle hovedveien nordover noen kilometer til vi ser avkjøringen med skilt til Solobservatoriet. Derfra er det bare å følge skiltene og en dumpet skogsvei opp på fjellplatået hvor Solobservatoriet holder til.

Vi tar et raskt overblikk og registrerer en garasje, to gamle brakker og en underlig liten bygning med et sett kraftige skinner ut fra en av veggene, før vi vender blikket vestover og får øye på observatoriet. Og dagen er perfekt. Det høye, hvite tårnet ligger badet i sollys og minner om en hvitkalket kirke, eller et bortfløyet fyrtårn, som fotografen synes er en mer nærliggende tanke.
Kartlegger ozonlaget

Kartlegger ozonlaget

Vi skal møte observatoriets leder Ole Peder Sveen, og vi finner ham i den avlange bygningen ved foten av tårnet, i ivrig passiar med en svensk forsker.

Sveen hilser hjertelig og forteller at Institut för vatten og luftforskning ved Göteborgs universitet leier tårnet for å bruke det til atmosfæriske målinger ved hjelp av et spektrometer. Svenskene deltar i et EU-prosjekt som går ut på å kartlegge ozonlaget på den nordlige halvkule. Tre av de hundre instrumentene som er med i prosjektet, er plassert på Harestua. Lenger oppe i skogen ligger det både et belgisk instrument og et som tilhører Fysisk institutt ved UiO.

Tjue meter kikkert

Men det er Solobservatoriet vi er kommet for å se, og Sveen tar oss med inn i tårnsylinderen. Han peker opp mot toppen av tårnet. Der oppe, 12 meter over bakken, står to store speil som kan dreies rundt ved hjelp av en motor slik at sollyset treffer fra den riktige vinkelen. Sveen forklarer at disse speilene tar inn lyset fra sola og sender det ned til et konkavt speil åtte meter under jordoverflaten. Speilet i bunnen av sylinderen samler solstrålene og sender dem opp til et speil i første etasje hvor vi befinner oss. Dette speilet fører strålen vannrett inn i et instrument som avbilder spektret av det området på sola som observatøren ønsker å studere.

- Speilteleskopet er et optisk instrument. I tillegg til dette hadde vi to radioteleskop på Harestua, som målte radiobølgene fra koronaen, opplyser Sveen og forteller at koronaen ved solformørkelse kan sees som et lysbelte rundt solen. I 1954 var Harestua det eneste solobservatoriet i verden med både et optisk teleskop og et radioteleskop.

Panoramautsikt

Vi bestiger de 52 trappetrinnene opp til toppen av tårnet. Kuppelen består av to skall, og det ene kan kjøres inn under det andre slik at teleskopet blir stående under åpen himmel. I dag har Sveen åpnet kuppelen, og vi beundrer utsikten over skog og mark fra Tryvannstårnet i sør til Vikerfjell i nord.

Sveen forteller at det var flere årsaker til at universitetet valgte å bygge et solobservatorium på Harestua. Stedet ligger høyt uten forstyrrende lyskilder i omgivelsene. Grunnen er stødig, og stedet ligger på 60 grader nord, et ideelt utgangspunkt for studier av sola og universet.

Selv har han arbeidet ved observatoriet helt siden 1966.

- Hva er det som har fått deg til å bli her så lenge? undrer vi.

- På 70-tallet lette vi etter et egnet sted for et solobservatorium på Kanariøyene, og jeg ble tvangssendt ned i 1979 for å foreta målinger. Etter seks uker, kom jeg hjem med astma på grunn av alt vulkanstøvet, og hellig overbevist om at jeg har det best i Norge, erklærer han. - Her har jeg det fritt og fint, får masse frisk luft, og jeg treffer mye kjekk ungdom. Jeg har aldri skjønt hvorfor folk snakker om at ungdommen er så fæl, tilføyer han.

I 1987 ble det bestemt at Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo ikke lenger skulle drive med solforskning på Harestua og i stedet legge denne virksomheten til det nye nordiske solobservatoriet på Las Palmas. - Jeg ble satt igjen her oppe, spøker Sveen. Han forteller at det var en viss diskusjon om Solobservatoriets videre skjebne, før det ble bestemt at stedet skulle brukes til undervisning og kursvirksomhet, i første omgang som en prøveordning i tre år.

Permanent gal

Nå har Sveen holdt kurs på Harestua i 15 år og ukependler mellom Harestua og boligen på Kolsås i Bærum. - Jeg har hatt 30 000 besøkende de siste 15 årene. Du blir ikke ensom her, forsikrer han.

Observatoriet har 25 soveplasser fordelt på de to brakkene, og Sveen forteller at rundt halvparten av de besøkende overnatter. Mest dreier det seg om skoleklasser fra videregående skole. - Da går det i ett, døgnet rundt, med kortspill til sent på kveld og stjernekikking om natten. Du må være permanent gal for å leve med en slik døgnrytme, humrer han.

Astrofysikk er en del av fysikkundervisningen i 3. klasse i videregående skole. Astronomi står også på pensum i åttendeklasse, og Sveen forteller at det kommer mange åttendeklasser på kveldsbesøk. I tillegg kommer etterutdanningskurs for lærere og andre interesserte. Sveen kan også fortelle at Knut Jørgen Røed Ødegård, mediekjendisen fra Institutt for teoretisk astrofysikk, var utplassert på Harestua en uke da han gikk i åttende klasse.

- Det hender jeg får kritikk fordi jeg ikke reklamerer mer for kursene våre, men jeg får dobbelt så mange henvendelser som jeg rekker over, sier han.

Han nevner også at Astronomisk selskap arrangerer to weekendsamlinger i året, og det hender at ansatte ved UiO bruker Harestua til seminarer.

Stjernetegn og solformørkelser

Sveen har kontor i brakka på nordenden av tomta. Daglig halvleder står det på døra. - Opprinnelig var det meningen at jeg skulle være halvparten av tiden her og halvparten av tiden på Blindern, forklarer Sveen.

Her ligger også et stort undervisningsrom, og Sveen demonstrerer PC-programmet som viser stjernehimmelen på ulike steder og tidspunkter på en stor skjerm på veggen. Klikker du på en stjerne, får du vite hva den heter, et nytt tastetrykk og vips det kommer opp streker på skjermen som avgrenser stjernebildene. Vi ser blant annet at Karlsvogna er en del av stjernebildet Storebjørn.

Ved hjelp av en modell demonstrerer Sveen hva som skjer når sola kommer mellom månen og det blir solformørkelse. Jorda og sola beveger seg i faste plan, og hadde disse planene vært sammenfallende, ville vi ha opplevd en total solformørkelse hver eneste måned. At vi likevel med jevne mellomrom opplever at månen kommer mellom jorda og sola og skaper solformørkelse, skyldes at måneplanet dreier, forklarer han.

Sveen forteller at Solobservatoriet stod ferdig til den totale solformørkelsen 30. juni 1954. Snart vil vi få oppleve en ny solformørkelse.
- Solformørkelsen 31. mai blir ikke total, men den vil dekke rundt 90 prosent av sola. Om det er klarvær og dersom du befinner deg på et sted med utsikt mot horisonten i nordøst, vil du kunne se den på himmelen mellom kvart på fem og kvart på sju om morgenen i Osloområdet, opplyser han.

Fascinerer ungene

Vi fortsetter omvisningen.
- Den røde brakka og kikkerhuset overtok vi fra satellittstasjonen på Gardermoen i 1967, forteller Sveen. Kikkerthuset viser seg å være den rare bygningen med skinnene på veggen. Vi klatrer opp en bratt stige og kommer opp på et platå med seks stjernekikkerter av ulik størrelse og modell. Sveen trykker på en knapp og vips sklir hele overbygningen ned på skinnene, og kikkertene blir stående ute i friluft.

Her foregår den praktiske delen av undervisningen.
- Jeg begynner med de nære himmellegemene. I hele vinter har vi hatt Jupiter og Saturn i sikte hele kvelden og natten, og månen er også fascinerende å se på for ungene, sier Sveen.

Uviss framtid

Han er 68 år og forteller at han har lovet å holde på til han fyller 70 år.
- Når jeg blir gammel, skal jeg reise til Trøndelag og bli tømmerhugger, påstår han, og vi tror ham så gjerne, for Sveen er full av liv. Han er også et oppkomme av kunnskaper, godt humør og saftige kommentarer, og vi skulle gjerne ha blitt noen timer til.

Sveen tar gladelig imot ansatte ved UiO som ønsker å bruke stedet til seminarer. Og det gjelder å skynde seg, for hva som vil skje med Harestua når Sveen går av med pensjon, er uvisst. - Det spørs om det er noen andre med ro nok i baken til å overta etter meg, sier han.