Den tjekkiske sosialantropologen Zdenka Sokolíčková flyttet i februar 2019 til Svalbard med ektemannen og tre gutter i alderen to til seks år. Med et prestisjetungt Marie Sklodowska-Curie stipend i ryggen og med den anerkjente norske sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen som veileder, skulle hun forske på livet i et samfunn i sterk endring.
Sokolíčková lærte seg norsk for å komme tettere inn på intervjuobjektene sine, og hun intervjuet i alt 220 personer om klimaendringene, som er mer synlige på Svalbard enn noe annet sted i verden, om globalisering og om overgangen fra tradisjonelt gruvesamfunn til eksotisk turistdestinasjon.
Barn fra mer enn tjue land
Men det var noen historier litt på siden av det opprinnelige temaet som skulle komme til å berøre Sokolíčková ekstra sterkt.
I overkant av en tredjedel av de som bor på Svalbard er ikke norske statsborgere, og Zdenka Sokolíčková begynte etter hvert å fatte ekstra interesse for en spesiell gruppe, de utenlandske tenåringene.
– I 2021 bodde det ca. 450 barn på Svalbard, og en fjerdedel av disse barna hadde et annet statsborgerskap enn norsk, forteller hun.
Barna kom fra mer enn tjue ulike land, den største gruppen, ca. tretti barn, fra Filippinene. Ellers kom barna fra land som Thailand, Russland, Ukraina, de nordiske landene, Tyskland og fra andre land over hele verden.
– Etter hvert som disse barna blir eldre støter de på nye problemer, og regelverket de må forholde seg til er ofte uklart, sier Sokolíčková.
Fra Arctic Field Grant-ordningen til Svalbard Science Forum fikk Zdenka Sokolíčková støtte til prosjektet «Teenagers without land: Offspring of economic migrants to Svalbard in an overheated world».
Folk vet lite om de politiske forholdene
Men engasjementet til Sokolíčková handlet om mer enn forskning. Hun ville dele historiene til ungdommene med et bredere publikum.
– I Norge vet folk lite om de politiske forholdene på Svalbard, slår hun fast.
Med støtte fra Fritt Ord, og i samarbeid med fotografen Dagmara Wojtanowicz lagde hun utstillingen «Tenåringer uten land». Utstillingen som først ble vist på Svalbard, vises i biblioteket i Georg Sverdrups hus på Blindern fram til 9. februar.
Mens Sokolíčková i forskningsprosjektet intervjuer både lærere, byråkrater, helsearbeidere, foreldre og norske innbyggere, er utstillingen konsentrert om livene til fem ungdommer. En av disse er tjue år gamle Varisa Phothisat som kom fra Thailand til Norge som seksåring.
Hun forteller at moren jobber som servitør og faren som lastebilsjåfør.
– Det var tøft i begynnelsen. Jeg likte ikke at det var så kaldt, sier hun, men forteller at familien snart trivdes og følte seg hjemme i det arktiske samfunnet.
Fikk ikke skoleplass
Etter hvert som hun ble eldre, ble imidlertid forskjellene mellom de norske og de utenlandske barna mer synlige.
– Det er ikke noen bank på Svalbard, og uten norsk pass kan du ikke få bank-ID og vipps, forteller hun. Hun opplevde dessuten at en av skolekameratene hennes ikke fikk plass på den videregående skolen i Longyearbyen.
– Retten til tiårig grunnskole er lovfestet også for barn av utenlandske foreldre, men dette gjelder ikke videregående opplæring. For å få plass på den videregående skole, må elevene bestå en norsktest forklarer Sokolíčková
– Denne testen krever norskkunnskaper på et svært høyt nivå, skyter Phothisat inn.
– For ungdom som ikke har rukket å lære seg norsk flytende er dette en ulykke, konstaterer Sokolíčková.
Historien til gutten som ikke fikk plass på videregående, er en av skjebnene som har berørt henne spesielt.
– Han ble isolert og mistet kontakten med de andre ungdommene. Da jeg ble kjent med ham, satt han alene på biblioteket og forsøkte å forbedre norskkunnskapene sine, forteller hun.
Skoleelever må jobbe
For Varisa Phothisat som kom til Norge allerede som seksåring, var ikke norsktesten en trussel, men da hun i andre klasse på videregående fylte 18 år, støtte hun på et nytt problem. Nå var hun ikke lenger dekket av foreldrenes helseforsikring.
– Du kan ikke leve på Svalbard uten helseforsikring, understreker Sokolíčková.
– Svalbard har et akuttmottak, men blir du syk eller kommer ut for en ulykke som krever at du må behandles på et sykehus på fastlandet, blir dette svært dyrt dersom du ikke har en sykeforsikring.
– For å få en slik forsikring måtte jeg finne meg en jobb, og kravet var at jeg måtte jobbe i minst 20 prosent stilling, forteller Phothisat.
Hun begynte å hjelpe til på biblioteket etter skoletid, og da dette ikke var nok, fikk hun i tillegg en jobb i kiosken i svømmehallen. Hun kjenner andre i samme situasjon som har fått jobbe som servitører eller som ekstrahjelp i en av butikkene.
– Det er heldigvis folk i Svalbardsamfunnet som er klar over problemstillingen, og som jobber aktivt for å skaffe disse skoleelevene jobber, kommenterer Sokolíčková.
– Plutselig betydde 13 år ingenting
Varisa var forberedt på at hun måtte begynne å jobbe når hun fylte 18 år. Det hun derimot ikke var forberedt på, var at hun skulle miste stemmeretten.
I juni 2022 kom regelendringen som slo fast at det ikke lenger var nok med tre års botid på Svalbard for å få rett til å stemme og stille til valg i lokalstyret. Nå krevdes det at utenlandske statsborgere måtte ha bodd minst tre år på fastlandet.
– Jeg fikk stemmerett da jeg fylte 18 og mistet den året etter. Jeg har aldri følt meg så uvelkommen som da jeg og foreldrene mine mistet stemmeretten i lokalstyret. Da hadde vi bodd 13 år på Svalbard, og plutselig betydde dette ingenting, sukker Varisa Phothisat.
Hun kjenner til utlendinger som har bodd på Svalbard i over 20 år, og hatt stemmerett helt siden lokalstyret ble etablert i 2002. En svensk kvinne i lokalstyret vil hverken ha stemmerett eller kunne gjenvelges ved neste valg.
– Det er som om disse menneskene ikke eksisterer lengre. Svalbard er ikke lengre et demokratisk samfunn, utbryter Phothisat.
– Jeg vil ikke at mine barn skal komme i samme situasjon
– Regelendringen kom til tross for unison motstand i Svalbardsamfunnet. Nesten samtlige høringssvar gikk imot forslaget, forteller Zdenka Sokolíčková. Sju av de ti medlemmene i lokalstyret stemte imot forslaget.
Kravet om tre års botid på fastlandet endret Sokolíčkovás syn på Svalbardsamfunnet.
– Barna mine stortrivdes, og mannen min og jeg fant oss godt til rette, men jeg ser ikke for meg en framtid på Svalbard. Jeg vil ikke at mine barn skal komme i samme situasjon som Varisa, sier hun.
I Trondheim er Phothisat i gang med en treårig bachelor i sosialt arbeid. Målet er å bli sosionom. Siden hun har status som utenlandsk student, må hun søke om oppholdstillatelse hver år.
– Dette er tidkrevende, sier hun
– Det er mange små ting som gjør tilværelsen litt vanskeligere for de utenlandske Svalbard-ungdommene, kommenterer Sokolíčková.
Håpet hennes er å kunne bidra til et litt mer fleksibelt regelverk.
– Kravet om egen helseforsikring burde kunne gjelde fra når eleven går ut av videregående. Ungdommer som er vokst opp på Svalbard, burde kunne få lov til å søke om å få lov til å ta en hel universitetsgrad og ikke som i dag, måtte kjempe om oppholdstillatelse hvert år.
Svalbardtrataten er unik
Geir Ulfstein er professor emeritus ved Det juridiske fakultet og co-director for PluriCourts - Senter for forskning om internasjonale domstolers legitimitet.
Med folkerett som spesialfelt, har Ulfstein blant annet forsket mye på Svalbardtraktaten.
– I verdenssammenheng er Svalbardtraktaten unik, påpeker han.
– Det finnes ikke noe annet område hvor et land har suverenitet, men hvor andre lands borgere har rett til å komme uhindret. Svalbardtraktaten slår fast at øygruppen er under norsk suverenitet. Det som er spesielt med Svalbardtraktaten er at hvem som helst kan komme og bo på Svalbard dersom de har penger til å leve der. Utlendingsloven gjelder ikke på Svalbard.
Ikke et livsløpssamfunn
Norsk politikk er at samfunnet på Svalbard skal være mest mulig likt det norske samfunnet. Samtidig er det forskjeller, og dette gjelder også norske borgere, understreker Ulfstein.
– Den norske svalbardpolitikken innebærer at Svalbard ikke skal være et livsløpsamfunn, og det er flere sosiale ordninger som ikke gjelder på Svalbard. Dette gjelder også norske innbyggere, minner han om.
Det finnes hverken fødestue eller omsorgsboliger på Svalbard. Ulfstein viser også til saker i norske medier om barn som ikke har fått tilpasset skoleplass.
Kunnskapsminister Tonje Brenna presiserte i en pressemelding i juni 2022 at retten til spesialundervisning i grunnskolen på Svalbard skal være begrenset til å gjelde for elever med behov for mindre eller moderat tilrettelegging.
– Dersom eleven har større behov, er det hjemkommunen på fastlandet, eller hjemlandet, som skal tilby eleven de tjenestene han eller hun har behov for, presiserer Ulfstein.
– Men samtidig er skattenivået på Svalbard lavere enn i Norge, poengterer han.
Ikke en aktuell problemstilling i 1921
– Svalbardtraktaten sier ikke noe om lokalstyre og stemmerett. Hva skyldes det?
– Dette var nok ikke en aktuell problemstilling da Svalbardtraktaten ble underskrevet i 1921, svarer Ulfstein og minner om at lokalstyret på Svalbard ble etablert i 2002.
– Hva er regjeringens begrunnelse for å ta fra en tredjedel av innbyggerne stemmeretten?
– Kravet om tre års botid i en norsk fastlandskommune er knyttet til en bekymring for konsekvensene av veksten i antall utenlandske innbyggere, svarer Ulfstein.
I en pressemelding som ble sendt ut da lovendringene ble lagt fram i juni 2022, viste Justis- og beredskapsministeren til endringer i befolkningssammensetningen.
Geir Ulfstein finner fram pressemeldingen og leser: «Når befolkningssammensetningen nå er i endring, må det sikres at det fortsatt er tilknytning mellom Longyearbyen og fastlandet for dem som forvalter lokalsamfunnet, og som derved også bidrar i gjennomføringen av norsk svalbardpolitikk. Vilkårene for valgbarhet og stemmerett ved valg til Longyearbyen lokalstyre må ivareta dette hensynet, og det er derfor behov for endringer i de reglene som ble utformet ved opprettelsen av lokalstyret».
Krav om tilknytning til fastlandet
– Kravet om at du må ha hatt minst tre år på fastlandet for å få stemmerett i lokalstyret, handler altså om at man ønsker at medlemmene i lokalstyret skal ha tilknytning til fastlandet, påpeker han og utdyper:
– Bak dette ligger det en idé om at utenlandske statsborgere som har bodd en viss tid i Norge, vil ha større kunnskap om det norske samfunnet og norsk Svalbardpolitikk. I tillegg vil disse ha betalt skatt til Norge.
– Hva fryktet departementet ville kunne blitt konsekvensene dersom den gamle ordningen hvor utenlandske borgere fikk stemmerett i lokalstyret etter tre år på Svalbard hadde blitt videreført?
– Det kommer ikke fram. Jeg kan ikke se at departementet har gitt noen god og utdypende begrunnelse for hvorfor det er viktig å ha en slik tilknytning til fastlandet for å kunne delta i lokalstyret, kommenterer Ulfstein.
– Det er regjeringen og Stortinget og ikke lokalstyret på Svalbard som har ansvaret for utenrikspolitikken. Det er derfor vanskelig å se at lokalstyret kan utøve noen innflytelse på norsk utenrikspolitikk, legger han til
– I høringsutalesene tok mange til orde for at man i stedet for å kreve tre års bakgrunn fra en norsk kommune, kunne utvide kravet om botid på Svalbard til fem år. Hva tenker du om dette?
– Det kunne vært et alternativ. Man kunne også sett for seg at stemmeretten var knyttet til en slags eksamen hvor personen må vise at hun eller han har kjennskap til norsk samfunn og norske regler og verdier.
Et samfunn med første- og andreklasses borgere
– Ser du noen uheldige konsekvenser av at innbyggere som ikke oppfyller kravene om tre års botid i en norsk fastlandskommune, ikke har stemmerett i lokalstyret?
– Ja, det kan jeg. For det første kan vi se for oss at dette kan gi et samfunn med førsteklasses og andreklasses borgere. Dette kan igjen føre til mindre engasjement og dårligere integrering av utenlandske borgere på Svalbard.
Det kan også bli vanskeligere å rekruttere kvalifisert arbeidskraft for eksempel til Unis, Universitetssenteret på Svalbard.
Kanskje vil også engasjementet og motivasjonen for å delta i lokalstyret bli mindre i den norske delen av befolkningen når en så stor andel av innbyggerne ikke er inkludert, tror Ulfstein.
– Det kan være nærliggende å sammenligne med Qatar
– Kan situasjonen på Svalbard minne om situasjonen i noen land i Midtøsten?
– Nå har vi akkurat vært gjennom et fotball-VM, og det kan jo være nærliggende å sammenligne situasjonen på Svalbard med Qatar hvor qatarerene har mange rettigheter og immigrantene svært få.
Mange, spesielt blant asiatene på Svalbard, jobber i turistbransjen som servitører og renholdere, jobber som det ikke alltid er så lett å rekruttere nordmenn til, påpeker jusprofessoren.
– Men samtidig er det viktig å understreke at arbeidsforholdene for utlendinger på Svalbard ikke kan sammenlignes med situasjonen i land som Qatar. Vi hører ikke de samme historiene om mishandling og utnyttelse, og utlendingene på Svalbard nyter også godt av et lavt skatte- og avgiftsnivå.
– Vi du si at dette alt i alt var en riktig lovendring?
– Nei, jeg er ikke overbevist om at dette er en god løsning. Gir vi utenlandske borgere på Svalbard stemmerett, vil det kunne bidra til å ansvarliggjøre dem og til å integrere dem i samfunnet stedet for å skyve dem ut.
• Les mer om Svalbard i Uniforum:
Oppdaga ei unik fiskeøgle på¨Svalbard
– Overraskende at Kina går så hardt ut mot norsk Svalbard-politikk
Kina med krass kritisk av norsk forskningsstrategi for Svalbard
1,2 millioner til utgraving av rovøgler på Svalbard
Logg inn for å kommentere
Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere