– Vi må sikre at vikingskipene og vikingsledene ikke blir skadet i byggeperioden

David Hauer har siden 2016 hatt ansvaret for sikringen av gjenstandene i Vikingskipshuset. Det dreier seg om Gokstadskipet, Osebergskipet og Tuneskipet i tillegg til de tre praktsledene fra Osebergfunnet.   

– De små gjenstandene er for lengst blitt flyttet til magasinene Kulturhistorisk museum disponerer på Økern, men skipene og sledene er i en slik forfatning at de ikke kan flyttes over lengre avstander, poengterer han.

Skipene går gradvis fra hverandre

Det er store utfordringer knyttet til sikring og flytting av vikingskipene og sledene. 

– Skipene går gradvis fra hverandre, konstaterer David Hauer.

Han har sett på billedmaterialet som finnes fra den gangen skipene ble tatt opp av jorda på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag.

– Studerer du disse bildene, ser du at skipene har fått mange nye brudd og sprekker, kommenterer han.

– Da Kong Olav besøkte Vikingskipshuset i 1957, ble det tatt et bilde av kongen på styrbord side av Osebergskipet.

Hauer peker på et lysere område på det øverste bordet langs skipssiden.

– Naglen som festet bordet til forstevnen er borte. På bildet fra 1957 ser du at naglen er intakt og at de to bordene er tett sammenføyd, påpeker han.

Mangelfull klimatisk regulering, utilstrekkelige støttesystemer og uheldige konserveringsmetoder, er ifølge Hauer årsakene til at skipene får stadig flere sprekker og brudd.

Lagres på stedet

– Skipene er store og komplekse og må sikres på stedet, sier han.

Rundt de tre skipene skal det settes opp sikringsrigger av stål som skipene skal løftes inn i. Disse skal stå på kraftige stålsøyler som skal gå gjennom gulvet og ned i kjelleren. For å minimere vibrasjoner skal det monteres luftputer mellom stålsøylene og riggene, og det skal settes opp støttesøyler i hele underetasjen.

Når byggeperioden er over, skal de tre skipene flyttes til den nye museumsfløyen i riggene.

Hauer forteller at riggene til Gokstadskipet og Osebergskipet vil veie 40 tonn, og de skal i byggeperioden stå på nøyaktig samme sted som i dag.

Det mindre Tuneskipet skal av logistiske årsaker flyttes noen meter nærmere den ene langveggen. Riggen til Tuneskipet er allerede montert rundt skipet, men det er fortsatt mye arbeid som gjenstår.

– Utstillingshøyden for Tune vil bli lavere i det nye museet, og alle skipets nåværende støtter skal kappes. Deretter heises skipet ned i riggen ved hjelp av en spesialdesignet løfteinnretning, forteller Hauer.

Søylene og luftputene som riggen skal stå på, er fortsatt ikke på plass. Det er heller ikke løftesystemet av metall som skal brukes til å heise skipet ned i riggen.

Risikabel flytting

I den innerste fløyen i det korsformede vikingskipshuset står soklene med museets mest sårbare gjenstander, de tre sledene som ble funnet i Oseberggraven.

– Her vil avstanden til byggegropa være kortest, påpeker Hauer og minner om at den nye museumsfløyen vil komme på baksiden av bygningen.

De tre sledene skal derfor flyttes til et spesiallaget lagringsrom i vestibylen i motsatt ende av bygningen.  De tre sledene som tidligere stod utstilt i Historisk museum i sentrum, ble da krigen brøt ut i 1940 evakuert ned i kjelleren på museet. Her ble sledene værende fram til den nye fløyen på vikingskipshuset stod ferdig i 1957.

– Den gang pakket de sledene nennsomt inn og la noen blyplater bak i en bil for å dempe vibrasjoner under kjøreturen til Bygdøy, forteller Hauer.

Flytteoperasjonen som skal gjennomføres i neste uke, det vil si i uke 44, kan på ingen måte sammenliknes med flyttingen som fant sted i 1957.

– Å flytte de tre sledene lenger inn i bygningen er et stort og krevende prosjekt. Men selv om det er stor risiko knyttet til å flytte sledene, er risikoen ved å la de bli stående der de står i dag, langt større, slår David Hauer fast.

Ufattelig skjøre gjenstander

I motsetning til skipene som ble satt inn med linolje og kreosot, ble de mindre tregjenstandene på begynnelsen av 1900-tallet konservert med alun.

– Sledene bestod da de ble funnet av flere tusen fragmenter, forteller Hauer.

Ved å tilsette trestykkene alunsalt, sikret man at de beholdt form og volum slik at de kunne limes sammen, settes inn med linolje og lakkeres.  I ettertid så man imidlertid at alunet bare hadde trukket seg et lite stykke inn i treverket. Bak en skjør hinne fortsatte nedbrytningen av treet. Hauer beskriver trevirket i sledene som ufattelig skjørt.

– Når bitene ble satt sammen, brukte man i tillegg til lim, et stort antall stålpinner, skruer og stifter. Røntgenundersøkelser har vist at disse stålbitene er smuldret helt bort.

Sledene og slededragene fra Oseberg ble konservert i forbindelse med et sikringsprosjekt i tidsrommet 2001 til 2008. Den gang ble sledene renset for støv og skitt, og de fikk nye montre og nytt støtteverk av rustfritt stål . Tilstanden til sledene ble beskrevet som uhyre skjør. 

* Les mer i Unforum: Konservering av vikingskipssamlinga , Vikingsledene står støtt

– Gjennom prosjektet Saving Oseberg (2014-2016) fikk vi et enda mer nyansert bilde av hvor alvorlig nedbrytningen er, forteller Hauer. 

* Les mer i Unforum: Påviser enda mer slitasje på Gokstadskipet

Årelange forberedelser

I dag er sledene altså i en slik forfatning at selv de minste vibrasjoner kan få dem til å falle fra hverandre. Det stilles derfor ekstremt strenge krav både til flytteriggen som skal brukes til å frakte sledene inn i det spesiallagede rommet, og til lagringsplattformen som de skal stå på fram til byggearbeidene er ferdige.

Sokkelen med sleden som har fått navnet fjerde slede fordi den ble gravd ut etter de to andre sledene i rommet, og etter et funn av en tredje mindre arbeidsslede, skal flyttes først. 

Flytteriggen veier tre tonn og består av kraftige stålbjelker.  På denne riggen skal soklene med sledene kjøres en og en på skinner til det lagringsrommet i vestibylen.

Hauer forteller om spesiallagde hjul og drivverk som gir lave vibrasjoner. Skinnene på gulvet er slipt og alle skinneskjøter er sparklet og slipt. Skinnegangen er nivellert med millimeterpresisjon, og jekker på hjulkassene sørger for at riggen kan nivelleres ved behov i ulike faser av flytteprosessen. Elektronisk styring av jekker og motor sørger dessuten for at  kravene til akselerasjon overholdes.

Og bak alle operasjonen ligger det årelange forberedelser og utprøving på modeller. Alle som er involvert i sikrings- og flyttearbeidet har dessuten gått gjennom et program for testtrening med fokus på risikoreduserende prosedyrer og tiltak, kan David Hauer fortelle.

Ekstremt strenge krav

Under flyttingen skal sledene overvåkes nøye via sensorer og fire kameraer i riggen i forhold til grenseverdier for klima, vibrasjoner, akselrasjon og vinkelavvik.

Hauer beskriver kravene som stilles under flyttingen som ekstremt strenge.

– Kravet til vinkelavik er maks 0,1 grader og deformasjonskravet på maks 0,2 mm. Vi har gjort en mengde tester på forhånd, og vi har måttet bygge om flytteriggen flere ganger før vi kom i mål, forteller han. 

Lagringsplattformen som sledene skal stå på i byggeperioden, beskriver han som en   stålkonstruksjon fylt med betong. Den veier hele 16 tonn og hviler på luftputer. 

I likhet med flytteriggen, er også denne plattformen blitt bygd om flere ganger for å oppfylle kravene.

Sikring for flere hundre millioner

Når selve flyttingen skal skje i uke 44, får ingen være til stede. Flytteriggen skal fjernstyres via en skjerm, og det hele kommer til å skje svært langsomt.

Framdriften vil være 25 cm i minuttet, og enda lavere ved vertikale løft. Å flytte de tre sledene, som veier ca. 75 kg hver, de 70 meterne fra det Hauer omtaler som fjerde fløy, til vestibylen, vil ta til sammen sju timer per slede.

Hauer forteller om et tett samarbeid med Stavanger-firmaet IMENCO som har produsert løsningene. Sammen med konservatorene ved museet utfører personellet fra IMENCO også det praktiske arbeidet i forbindelse med sikringen og flyttingen av gjenstandene.

Nøyaktig hvor mye arbeidet med å sikre og flytte gjenstandene vil koste, kan Hauer ikke svare på, men det dreier seg om flere hundre millioner kroner.

Uvisst hva som er ideelle forhold

16. desember skal arbeidet med å sikre skipene og sledene være fullført, og personellet fra IMENCO vil kunne reise tilbake til Stavanger. For David Hauer og hans medarbeidere er det derimot ikke aktuelt å forlate bygningen i byggeperioden.

Også i denne tiden er det viktig å overvåke at de kritiske grenseverdiene overholdes. Det er dessuten flere spørsmål Hauer ønsker å finne svar på.

– Vi vil overvåke sledene  slik at vi kan finne ut hvordan de ideelle klimatiske forholdene i de nye montrene i museumslokalene bør være, forteller han.

– Betyr dette at dere fortsatt ikke vet hva som er de ideelle klimatiske forholdene for disse gjenstandene?

– Ikke helt, men ved å overvåke sledene nøye de neste årene håper vi å få svar på dette, svarer Hauer.

– Vi vil også bruke tiden til å finne ut hvordan vi best mulig kan støtte opp både skip og sleder, legger han til.

Dette kan ikke gå galt

– Er du sikker på at ikke et av vikingskipene vil knekke når det heises opp i riggen, eller at ikke en av sledene vil løse seg opp til en haug med pulver når flytteriggen begynner å bevege seg?

– Jeg føler at prosjekteringen som blir gjort er veldig god. Jeg er helt trygg på prosessen, forsikrer Hauer.

– Dette er vår viktigste nasjonalarv, og vi tar alle de forholdsregler som det er mulig å ta. Dette kan ikke gå galt.