Har vi misforstått Christopher Hansteen?

I to år reiste Christopher Hansteen rundt i Russland på jakt etter en magnetisk pol, men reisen var mislykket, er den gjengse oppfatningen i Norge. Å endre dette synet, er et av målene til forskeren og biografen Vidar Enebakk.

MED ET NYTT BLIKK PÅ CHRISTOPHER HANSTEEN : – På Observatoriet utførte Hansteen en mengde pliktarbeid, men det han virkelig brant for, var studier av jordmagnetisme, konstaterer Vidar Enebakk. Torsdag 25. august lanserer han boka «Christopher Hansteen Vitenskapsdyrker og polarforsker».

Foto: Ola Gamst Sæther

I 1828 reiste Christopher Hansteen på en vitenskapelig ekspedisjon til Sibir for å kartlegge jordas magnetisme. Han foretok nøyaktige målinger på hele reisen ved hjelp av et lite instrument som han hadde utviklet selv. To år senere vendte han tilbake i triumf: Han hadde lokalisert den sibirske magnetpolen! Men triumfen ble snart en tragedie. Hansteens magnetometer var upålitelig, andre ledende forskere var kritiske, og Hansteen ble usikker: Tok han feil?

Slik innleder Vidar Enebakk sin bok «Christopher Hansteen Vitenskapsdyrker og polarforsker», med stikktittelen «Forskeren som satte Norge på det vitenskapelige verdenskartet».

Interessen for Hansteen oppstod mens han jobbet for Forum for Universitetshistorie i årene 2005 til 2012. Her ledet han et prosjekt om naturvitenskap i Norge på 1800-tallet med utgangspunkt i Hansteen og Observatoriet.

Forum for universitetshistorie  ble opprettet i 1993 og hadde som formål å stimulere og legge til rette for forskning, undervisning og formidling innen universitets- og vitenskapshistorie. Virksomheten la grunnlaget for historieverket «Universitetet i Oslo 1811–2011» som ble lansert under feiringen av UiOs 200-årsjubileum i 2011.

Men det var først under et forskeropphold i Cambridge i 2006 og 2007 at Enebakk skjønte hvor stor Hansteen var i utlandet.

– Jeg oppdaget at det han først og fremst er kjent for, er studiene av jordas magnetisme. Og mens man i Norge gjerne konkluderte at Hansteen ikke lyktes i å finne den sibirske magnetpolen, mente mange i England på 1830- og 40-tallet tvert i mot at Hansteen hadde rett. Jeg innså at det lå mer i denne historien enn det vi har oppfattet i Norge, sier han.

I Cambridge gikk det også opp for Enebakk at det ikke var noen som har gjort en grundig studie av Hanstens hovedverk «Untersuchungen über den Magnetismus der Erde» fra 1819.

Vidar Enebakk har hovedfag i idéhistorie og doktorgrad i vitenskapsteori og vitenskapsstudier fra UiO Universitetet i Oslo. Han har vært postdoktor og forsker ved Forum for universitets- og vitenskapshistorie og førstekonservator ved Norsk Teknisk Museum. Enebakk er siden 2014 sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for humaniora og samfunnsvitenskap (NESH).

En viktig del av norsk vitenskapshistorie

Det er 15 år siden Vidar Enebakk startet på arbeidet med boka som han omtaler som en forskerbiografi.

– Dette er en bok for alle som er interesserte i Hansteen spesielt og i norsk vitenskapshistorie generelt. Samtidig er det et bidrag til historien om Norge i en internasjonal kontekst.

I første del av boka oppsummerer jeg mye av det som tidligere er skrevet om Hansteen og hans rolle i nasjonsbyggingen. I del to dreier jeg fokuset mot Hansteens studier av jordmagnetisme. Dette er en viktig del av tidig norsk vitenskapshistorie, som mange vet lite om, påpeker Enebakk.

Observatoriet i Oslo

I 1826 ble det bestemt at universitetet i Christiania skulle få et astronomisk observatorium. Observatoriet ble tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch. I 1831 startet byggearbeidene og i 1833 flyttet professor Christopher Hansteen inn med familie og tjenerskap. Den astronomiske aktiviteten ble flyttet til Blindern i 1934. En tid holdt Norsk Polarinstitutt til i lokalene, siden Norsk musikksamling og deretter Senter for Ibsenstudier. Ibsensenteret forlot Observatoriet ved årsskiftet 2009-2010 for å gi plass til et undervisningssenter i regi av Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Før åpningen høsten 2011 ble den vitenskapelige fløyen restaurert. I de påfølgende årene er også leiligheten hvor Christopher Hansteen levde med sin familie, restaurert.

Hansteen som nasjonsbygger

Christopher Hansteen ble i 1816 utnevnt til professor i astronomi og matematikk ved Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania.

Fram til Observatoriet på Solli stod ferdig i 1833, studerte Hansteen himmelfenomener fra et provisorisk observatorium ved Akershus festning. Her startet han også arbeidet med å bestemme Christianias lengde- og breddegrad.

Hansteen hadde ansvaret for å gi Norge egne måleenheter, og det var han som ledet det vitenskapelige arbeidet med kartleggingen av Norge. At Christiania fikk riktig tid, var også hans fortjeneste.

I mange år var han dessuten redaktør for almanakken, som på den tiden ble regnet som den viktigste trykksaken etter Bibelen og salmeboka.

Norsk kartverk, Justervesenet og Norges meteorologiske institutt er institusjoner som har sitt utspring i Christopher Hansteens arbeid på Observatoriet.

Det Hansteen virkelig brant for

Men det er ikke dette arbeidet som førte til at Hansteen fikk en ledende posisjon i internasjonal forskning. Det han virkelig brant for, ifølge Enebakk, var studiet av jordas magnetisme.

I «Untersuchungen über den Magnetismus der Erde» fra 1819 presenterte Hansteen en matematisk modell av jorda med fire magnetiske poler. Samme år begynte Hansteen også å gjøre målinger med et nytt instrument, et magnetometer som målte den magnetiske kraftens intensitet.

– Hvis magnetismen var jordas sjel, var instrumentet en pulsklokke, bemerker Enebakk.

At Hansteen lyktes i å utvikle og spre et apparat som kunne måle jordas intensitet, var ifølge Enebakk en viktig årsak til at han fikk en sentral plass i det internasjonale forskersamfunnet.

– Christopher Hansteen satte i gang et stort måleprosjekt hvor han også fikk venner, studenter og kolleger som var ute og reiste til å ta med et magnetometer for å gjøre målinger. Han fikk også en mengde data fra kolleger i utlandet. Blant dem som tok i bruk måleinstrumentet var den britiske forskeren og polarhelten James Clark Ross, som i 1831 lokaliserte den amerikanske magnetpolen.

Målet var å skaffe nok målinger til å kunne oppsummere jordas magnetisme på et verdenskart.

Juvelen i hans arbeid

Fra slutten av 1820-tallet ble Hansteen regnet som en av de fremste i verden innenfor studiet av jordas magnetisme. Enebakk beskriver verdenskartet som Hansteen utarbeidet i 1831, som juvelen i arbeidet hans.

– Etter Sibir-reisen samlet og oppsummerte Hansteen alle sine magnetmålinger på det første verdenskartet over jordmagnetismens intensitet. Det er dette Hansteen ble berømt for internasjonalt, forklarer han.

– Målingene støttet opp under teorien om at det fantes fire magnetiske poler, og resultatene hans vakte stor oppmerksomhet ikke minst i England. Hansteens funn rehabiliterte nemlig fireposteorien til den britiske 1600-talls forskeren Edmond Halley. Tyske naturforskere var derimot mer avmålte.

– I Göttingen satt Carl Friedrich Gauss og lagde matematiske modeller basert på presise målinger fra et nettverk av permanente magnetiske observatorier. Gauss konkluderte at det kun var to magnetiske poler, og fra 1840-tallet var det hans modell som ble videreført, forteller Enebakk.

– Samtidig var det ikke et klart brudd mellom de to forskerne. Gauss var også i stor grad inspirert av Hansteen, understreker han.

CHRISTOPHER HANSTEEN MED SITT MAGNETOMETER: Kobberstikket av E.C.W. Eckeberg er fra Magasin for kunstnere og Haandværkere, Kjøbenhavn 1828. Christopher Hansteen satte Norge på kartet både bokstavelig ved at han lyktes i å fastsette landets lengde- og breddegrader, og i overført betydning ved at han gjennom sin forskning på magnetisme satte Norge på kartet som forskningsnasjon. (Foto: MUV) 

Et eget magnetisk observatorium

Også Christopher Hansteen skulle etter hvert bli en del av nettverket til Gauss.

Det mange ikke vet, er at Christopher Hansteen fikk oppført et magnetisk observatorium i Christiania etter instruksjon fra Gauss, forteller Enebakk.

Hansteens magnetiske observatorium ble imidlertid revet tidlig på 1900-tallet for å gi plass til Universitetsbiblioteket på Solli plass.

– Det er ingen tvil om at tilnærmingen til Gauss etter hvert ble dominerende, men det betyr ikke at Hansteen tok feil, påpeker Enebakk.

– De to hadde vidt forskjellig tilnærming. Hansteen var fysiker og tok utgangspunkt i tusenvis av målinger i naturen, mens Gauss var matematiker og utviklet nye magnetiske modeller basert på et mer avgrenset sett av presise målinger. Hansteen var kritisk til Gauss. Han satt i bare i Göttingen med sine modeller, mens Hansteen jo hadde vært på ekspedisjon gjennom Russland og lokalisert den sibirske magnetpolen.

Derfor er det misvisende å spørre hvem som hadde rett og hvem som hadde feil. konkluderer Enebakk.

Torsdag 25. august kl. 18-21 lanserer Vidar Enebakk biografien «Christopher Hansteen. Vitenskapsdyrker og polarforsker» på Nasjonalbiblioteket. Arrangementet inkluderer en omvisning i Observatoriet og utstilling på Kartsenteret.

Gauss modell har klare mangler

– I ettertid er det også blitt klart for geofysikere at modellen til Gauss hadde klare mangler. Og i 2019 kunne forskere slå fast at det ikke lenger er mulig å oppdatere den etablerte modellen til Gauss. Det skyldes at den magnetiske nordpolen beveger seg i stor fart fra Nord Amerika mot Sibir. I 2019 passerte magnetpolen den geografiske Nordpolen, forteller Enebakk som mener Hansteens arbeid er i ferd med å få ny relevans.

– Kanskje Hansteen ikke tok helt feil likevel?

 

Emneord: Observatoriet Av Grethe Tidemann
Publisert 24. aug. 2022 05:00 - Sist endra 24. aug. 2022 13:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere