Klimakrisen krever at universitetets offentlige og private samarbeidspartnere forplikter seg til omstillingen. Derimot er Equinor interessert i ‘business as usual’, som vi viste i vårt innlegg.
Det betyr at ALL produksjon av fossile brennstoffer må kraftig ned fra nå til 2030 hvis vi vil redde planeten vår
Equinor har snakket om omstilling for å ta en ledende rolle i det grønne skiftet i årevis. Tiden er overmoden for å innse at Equinor per i dag ikke er på riktig side i denne prosessen. Equinor fastholder at de er «i rute for å opprettholde lønnsom produksjon fra norsk kontinentalsokkel på dagens nivå frem mot 2030». Hvordan er det forenelig med den siste IPCC-rapporten som viser at vi må kutte klimagassene nå for å unngå å overskride katastrofale vippepunkter? Skal vi begrense oppvarmingen til rundt 1,5°C kreves det at de globale klimagassutslippene topper seg før 2025 og reduseres med 43 % innen 2030. Det betyr at ALL produksjon av fossile brennstoffer må kraftig ned fra nå til 2030 hvis vi vil redde planeten vår. I mellomtiden planlegger Equinor å utvikle nye olje- og gassfelt blant annet i norsk og kanadisk arktis, i Algerie, Angola, Aserbajdsjan, Brasil, Libya, Nigeria, Russland, Tanzania og Venezuela.
Det er uheldig at universitetets ledelse føler at de må forsvare avtalen med Equinor. Og at de gjør det uten å referere til konkrete tiltak som sørger for at avtalen bidrar til selskapets omstilling. Å uttale seg for å forsvare finansiering fra et oljeselskap fordi det kan hjelpe å øke forskningsinnsats knyttet blant annet til fornybar energi og omstilling er bokstavelig talt definisjonen av grønnvasking.
For å gjøre saken verre krever Universitetsavtalen med Equinor eksplisitt at ansatte ved universitetet skal snakke positivt om avtalen med Equinor: «Der arbeid under denne avtalen muliggjør profilering i eksterne medier, skal institusjonen arbeide aktivt for å gi helhetlig og positiv omtale av arbeidet».
UiOs egen bærekraftstrategi er basert på planetens tålegrenser
Stølen og Halskov Hansen poengterer at «Enhver slik avtale må vurderes nøye» og det er vi enige om. Men vi vet ingenting om hvilket grunnlag vurderingen skal gjøres på. Isteden ser det ut til alt ansvar faller på «forskningsmiljøene og de lokale enhetene». UiOs egen bærekraftstrategi er basert på planetens tålegrenser. Hvorfor brukes ikke samme standard som grunnlag for avtaler med oljeselskaper? Og hvordan skal vi forskere gjøre en slik vurdering uten å være fullt informert om avtalene inngått av ledelse med oljeselskaper? Foreløpig er det svært lite gjennomsiktighet når det gjelder avtaleteksten eller beslutningstaking angående finansiering av forskningsprosjekter. Det er heller ikke beskyttelse for de som krever fossilfri forskning eller nekter å ta imot oljepenger.
Å ta overgangen til bærekraft på alvor krever som et minimum at universitetet, som en offentlig institusjon, bruker de høyeste standarder og har en gjennomsiktig prosess for å vurdere et samarbeid med partnere, og særlig oljeselskaper.
• Les mer om Equinor-avtalen:
Svein Stølen og Mette Halskov Hansen forsvarer Equinor-avtale
Logg inn for å kommentere
Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere