– Krigen understreker behovet for et uavhengig russiskspråklig universitet

VILNIUS, LITAUEN:

Da det private uavhengige universitetet European Humanities University åpnet i Minsk i 1992, var det med støtte fra landets myndigheter.

Universitetet skulle som det første i Hviterussland, operere i tråd med prinsippene i Bologna-prosessen. Målsettingen var å støtte opp om en demokratisk utvikling og å forberede samfunnet på en tettere integrasjon med landene i Den europeiske unionen.

Men det gode forholdet til de hviterussiske myndighetene skulle ikke komme til å vare.

Etter at Aleksander Lukasjenko vant presidentvalget i 1994, startet en prosess hvor Lukasjenko tok gradvis større kontroll over det ukrainske samfunnslivet. 

Var blitt for vestlig

– I 2003 ble universitetets grunnlegger og rektor professor Anatoli Mikhailov kalt inn til et møte med landets utenriksminister Alyaksander Radzov. På møtet ble Mikhailov tilbudt kaffe og kaker og overøst med komplimenter før en tydelig utilpass Radzov ba Mikhailov om å overlate stillingen som rektor til  regimets foretrukne kandidat.

Da Mikhailov nektet å trekke seg stille tilbake, valgte myndighetene å stenge universitetet. Påskuddet var at lokalene var uegnet som undervisningslokaler. Landets president Viktor Lukasjenko tok senere et personlig ansvar for stengingen. Universitetet var blitt for vestlig, hevdet han.

Stengingen førte til at hundrevis av studenter brått fikk utdannelsen sin avbrutt. Men Anatoli Mikhailov og hans medarbeidere lyktes i å finne en løsning. Med støtte fra Nordisk råd, Europakommisjonen, regjeringen i Litauen og amerikanske sponsorer kunne fakultetet i 2005 ta imot sine første studenter i Vilnius.

Alt endret seg i 2020

Mannen som forteller historien om etableringen av EHU som et eksiluniversitet, er EHUs nåværende rektor Sergei Ignatov, professor i egyptologi og tidligere rektor og utdanningsminister i Bulgaria.

Uniforum møter ham på kontoret i det augustinske 1700-tallsklosteret i gamlebyen i Vilnius hvor EHU flyttet inn i 2018.

Da Uniforum besøkte universitetet første gang i 2014, kunne studenter og ansatte ved EHU reise fritt mellom de to landene. Regimet tillot ikke EHU å reklamere i hviterussiske medier, men universitetet kunne presentere sine studieprogrammer på ulike kulturelle og faglige arrangementer i Hviterussland.

– Kanskje er dette et tegn på at Lukasjenko anerkjenner at landet trenger disse studentenes kompetanse, uttalte daværende visepresident i Nordisk råd og tidligere styrerepresentant ved EHU Per Kristian Foss til Uniforum.

– Etter protestene mot regimet i 2020 er bildet et annet, forteller rektor Sergei Ignatov. Han frykter at antallet årlige reiser mellom Litauen og Hviterussland som ble innført under pandemien, ikke vil bli opphevet.

Den skjerpede kontrollen med offentlige og private arrangementer har dessuten gjort det vanskelig for EHU å presentere sin virksomhet. Nå er det internett, og ikke minst plattformen Telegram som er universitetets viktigste bindeledd til det hviterussiske samfunnet.

EHU-student arrestert da fly ble tvunget ned i Minsk

Det var slik Ignatov beskriver det, den unge fremadstormende klassen født og oppvokst etter Sovjetunionens fall og med et syn på statsmakten ikke som et ideal, men som en tjenesteleverandør for befolkningen, som ledet an i protestene i 2020.

Blant demonstrantene som ble fengslet under protestene, var flere av universitetets studenter og ansatte.  

– Tre av våre tidligere studenter og to av våre nåværende studenter sitter fortsatt fengslet, forteller Ignatov.

Blant disse er EHUs masterstudent Sofia Sapega som ble anholdt sammen med den hviterussiske aktivisten og journalisten Roman Protasevich, da et fly fra selskapet Ryanair på vei fra Athen til Vilnius ble tvunget til å lande i Minsk i mai 2021.

En støtteerklæring med krav om umiddelbar løslatelse av Sapega er publisert på EHUs nettside.

– Det eneste hun er skyldig i, er å være kjæresten til Roman Protasevich, presiserer Ignatov.

Etter demonstrasjonene i 2020 har nærmere hundre forfulgte studenter og atten vitenskapelige ansatte fra hviterussiske universiteter blitt tatt imot ved EHU, og universitetet har søkt om støtte til å ta imot enda flere gjennom programmene Student at Risk and Scholars at Risk.

Med krigen som bakteppe, har universitetet også søkt om støtte til å ta imot studenter og lærere fra Ukraina, kan Ignatov fortelle.

Økende antall studenter

På campus er aktiviteten i ferd med å ta seg opp etter lange perioder med hjemmeundervisning under pandemien.

Universitetet har i dag ca. 800 ordinære studenter i Vilnius og ca.1600 studenter som følger universitetets fjernundervisningsprogram.

Det er rom for flere i lokalene i gamlebyen i Vilnius, og Ignatov forteller at universitetet håper å få støtte til å ta imot flere studenter. Universitetet er privat, men kun 23 prosent av virksomheten finansieres gjennom studieavgiften. Resten dekkes av universitetets støttespillere.

Ikke alt har gått på skinner siden universitetet åpnet i Litauen i 2005. EHU mistet akkrediteringen som universitet i 2017. Universitetet gjorde de endringene som skulle til, og fikk ny akkreditering fra litauiske myndigheter i 2018 med Sergei Ignatov som nytilsatt rektor.

Det siste året har EHU ifølge Ignatov, fått gode skussmål i flere evalueringer foretatt av utenlandske eksperter.

– Vi opplever at universitetet i dag har et godt renommé som vi jobber hardt for å bevare, forsikrer han.

Stor overgang

Eksiluniversitetet er blitt kritisert for at hovedspråket i undervisningen er russisk, men rektoren understreker at studentene står fritt til å velge hvorvidt de vil bruke russisk, hviterussisk eller engelsk i sine skriftlige arbeider. At hovedspråket er russisk, er dessuten en medvirkende årsak til at stadig flere russere søker om opptak ved EHU.

Sergei Ignatov beskriver studentene ved EHU som faglig dyktige, men forteller at overgangen fra Hviterussland likevel er stor.

– Det finnes gode videregående skoler og universiteter i Hviterussland, men disse har begrensede krav til selvstendig arbeid og lite rom for kritisk tenkning, påpeker han.

Studentene bruker ifølge Ignatov ett år på å tilpasse seg til samfunnslivet i Vilnius og til undervisningen på EHU.

– Jeg lærer å kritisere og analysere

De hviterussiske studentene Maryia Kornavalenka og Aliaksandra Tratsiakova bekrefter at mye er annerledes ved EHU.

Tratsiakova er 25 år og har tidligere studert kunst og design i Hviterussland. Hun beskriver lærerne hun hadde, som dyktige og liberale.

– Vi reiste på studietur til Paris, Berlin, Venezia og Wien. Dette var i perioden 2017 til 2019. Enheten eksisterer fortsatt, men jeg vet at mange av lærerne er sagt opp etter protestene i 2020, forteller hun.

Ved EHU er hun i gang med en master i utviklingsstudier.

– Jeg er kommet hit først og fremst for å utvikle meg som menneske. Her har vi mange gode diskusjoner, og jeg lærer å kritisere og analysere, sier hun.

– Her har jeg større valgfrihet

19 år gamle Kornavalenka, som er i gang med en bachelor i medier og kommunikasjon, har tidligere studert ved The belarussian state university of culture and art i Minsk. Også hun har positive ting å si om lærernes innsats, men forteller at hun søkte seg til EHU fordi hun her har større frihet til å velge kurs og temaer.

– I Hviterussland måtte jeg ta kurs jeg ikke oppfattet som relevante. Andre semester måtte vi for eksempel ta et kurs om andre verdenskrig. Jeg vil ikke være for kritisk, men jeg syns også det er interessant at myndighetene i Hviterussland har bestemt at engelsk fra 2022 skal ha en enda mindre plass i utdanningssystemet enn tidligere.

De to hviterussiske studentene forteller om lærere som strakk seg langt for å at studentene skulle få en best mulig utdannelse. Noen opererte med en offisiell og en uoffisiell studieplan.

Frykter effekten av krigen

Alexander Darin er en av fakultetets russiske studenter. Målet er en master i byutvikling og urbanisme, og drømmen er en jobb hvor han kan bidra til å realisere FNs bærekraftmål.

Som russer er han blitt godt behandlet i Litauen, men han er redd dette vil endre seg som følge av krigen.

– Jeg ble svært sjokkert da Putin startet det han kalte en militæroperasjon i Ukraina. Jeg har besøkt landet mange ganger og har mange venner der, forteller han.

Også de to hviterussiske studentene frykter effekten av krigen.

Maryia Kornavalenka har hørt om hviterussere som har mistet jobbene sine etter at krigen brøt ut, og om biler med hviterussiske skilter som er blitt ødelagt.

– Jeg frykter at vi i framtiden ikke vil kunne studere og arbeide i utlandet. Jeg håper framtidsmulighetene mine vil avhenge av mine ferdigheter og evner og ikke av min nasjonalitet, sier hun.

* Les mer i Uniforum: – Det hviterussiske folket står på Ukrainas side

Ikke lenger mulig å unnslippe kontroll

Blant de ansatte ved EHU er forfatteren Viktor Martinovich som underviser i litteratur, og filosofiprofessor Tatiana Shchyttsova. Sistnevnte er også opposisjonsleder Sviatlana Tsikhanouskayas representant for utdanning og vitenskap. 

– Husker jeg riktig, reduserte utdanningsdepartementet allerede tidlig på 2000-tallet engelskundervisningen kraftig i et forsøk på å begrense hjerneflukten til EU-landene, kommenterer Martinovich.  

Shchyttsova bekrefter at alle studenter må ta kurs som støtter opp under regimets ideologi. Ikke minst historiefaget er strengt regulert.

– Nøkkelelementene er helt fra barneskolen brorskapet med det russiske folk, den sovjetiske periodens betydning og ikke minst den store patriotiske krigen, dvs. 2. verdenskrig, forteller hun.

Martinovich tror ikke lenger det er mulig å omgå myndighetenes kontroll slik studentene beskriver.

– Før 2020 kunne lærere ta seg friheter for eksempel ved å undervise på siden av læreplanen, men etter 2020 er alle akademikere som våger å gå sine egne veier, blitt sagt opp.

Oppsigelser, fengselsstraffer og husransakelser

Mens 90-tallet ifølge Shchyttsova var preget av reformvilje og håp om utvikling innenfor akademia, har regimet siden tidlig på 2000-tallet ført en politikk hvor mulighetene for akademisk frihet er blitt stadig mer innskrenket.

Victor Martinovich var en av dem som ble rammet av den økte kontrollen tidlig på 2000-tallet.

– I 1999 ble jeg tatt opp på doktorgradsprogrammet til Belarus state university til tross for at jeg var redaktør for en dissidentavis, men da jeg skulle disputere i 2002 nektet den statlige kommisjonen som avgjør hvorvidt en kandidat kan disputere, å godkjenne avhandlingen min, forteller han.

I dag blir alle rektorer utnevnt av staten, og regimet slår hardt ned på alle former for opposisjon.

Shchyttsova forteller om oppsigelser, arrestasjoner, husarrester, fengselsstraffer, husransakelser og konfiskering av blant annet PCer.

Som representant for utdanning og vitenskap i opposisjonsleder Sviatlana Tsikhanouskayas organisasjon i Vilnius, er Shchyttsova medansvarlig for organisasjonens månedlige rapporterer om politisk forfølgelse innenfor utdanning og vitenskap. 

De fleste tilfellene de siste månedene gjelder studenter og ansatte som direkte eller indirekte har protestert mot krigen i Ukraina. Favoriseringen av russisk foran hviterussisk i språkundervisningen og regimets håndtering av koronapandemien blir også kritisert i rapporten. 

Her kommer det også fram at Forsvarsdepartementet 25. februar samlet representanter fra Utdanningsdepartementet samt rektorer og viserektorer fra ledende hviterussiske universiteter til våpentrening på en skytebane i Minsk.

Typiske virkemidler i autoritære regimer

– Det er en sterk sammenheng mellom demokrati og akademisk frihet, slår professor Carl Henrik Knutsen ved Institutt for statsvitenskap ved UiO, fast.

Likevel vil de fleste autoritære regimer tolerere en viss grad av akademisk frihet.

– Det handler om å finne en balanse. Akademisk frihet innenfor noen fagområder blir gjerne oppfattet som gunstig for å oppnå modernisering og økonomisk vekst og for å unngå massiv hjerneflukt, påpeker Knutsen

At regimer strammer grepet om utdannings- og forskningsinstitusjoner, når de føler at deres maktbasis er truet slik Lukasjenko gjorde i 2020, er vanlig ifølge statsvitenskapsprofessoren.

Han beskriver virkemidlene som Lukasjenkos regime har tatt i bruk for å kontrollere utdanning og forskning, som typiske.

– Den vanligste måten å utøve kontroll på er såkalt myk undertrykking, det at offentlig ansatte vet at det kan få negative følger dersom de handler mot regimets ønsker. Du kan miste finansiering, eller i verste fall miste jobben. I Hviterussland har Lukasjenko gått et skritt videre. Her risikerer akademikere som ikke føyer seg etter regimets forordninger, å havne i fengsel.

Diktatoriske regimer bruker utdanningssystemet til å gi befolkningen kunnskap og til å fremme ideer som støtter opp om regimet. De vil derfor styre innholdet i undervisningen helt fra barneskolen, og lover og regler for hva du kan og ikke kan undervise i, er ofte svært spesifikke.

I hvilken grad ansatte ved skoler og universiteter forsøker å omgå regimets kontroll varierer med frykten for represalier, konstaterer han.

Viktig å stille krav til forskningssamarbeid

– Hva kan omverdenen gjøre for å fremme akademisk frihet i Hviterussland og andre stater der den akademiske friheten er under press?

– Forsknings- og utdanningssamarbeid kan ha en positiv effekt for eksempel ved å bidra til å bygge opp kompetanse i kritisk tenkning, men skal man samarbeide med forskere i ikke-demokratiske regimer, er det viktig å tørre å stille krav til hvordan interaksjonen skal foregå og ikke minst til valg av problemstillinger, understreker Knutsen.

– Ikke-demokratiske ledere vil ønske samarbeid som styrker deres maktbasis. Tillater man at samarbeidet foregår på regimets premisser, vil man derfor kunne bidra til å befeste regimets makt og posisjon, påpeker han.

– Innenfor samfunnsfagene kan man se for seg at regimet vil være positivt til samarbeid dersom forskningen f.eks. handler om hvordan man kan bygge opp en sterk offentlig administrasjon, legger han til.

– Erfaring har vist at støtte til gryende demokratier er mest effektivt. I diktaturer kan støtte til opposisjonelle, det vil si kreftene som kjemper for demokratisering, være mest effektivt dersom målet er å bidra til demokratisering.

– Det handler om å bidra til å holde liv i motstemmene, presiserer Carl Henrik Knutsen.

Utdanner aktive borgere

Det er ifølge rektor Sergei Ignatov ved European Humanities University flere grunner til at omverdenen bør støtte eksiluniversitetet.

– EHU utdanner unge mennesker med et enormt sosialt potensiale. Våre tidligere studenter skaper arbeidsplasser, forsker, tar vare på kulturarv og jobber internasjonalt, påpeker han.

67 prosent av studentene reiser ifølge Ignatov tilbake til Hviterussland etter studiene ved EHU.

– Vi opplever at de får gode jobber, men også at de blir aktive og bevisste borgere, sier han og viser til at mange av universitetets tidligere studenter har deltatt og deltar i bevegelsen mot Lukasjenko.

– Hviterussere som har fått lov til å studere, undervise og forske i tråd med egne ønsker, som har fått reise ut i verden og erfare hvordan andre systemer fungerer, vil gradvis kunne bidra til å endre situasjonen i sitt eget land, sier han.

Verden kan ikke ignorere Hviterussland 

– Både det hviterussiske regimets bruk av flyktninger som et våpen mot nabolandene i 2021 og Hviterusslands rolle i krigen som nå pågår, viser dessuten at det ikke lenger er mulig å ignorere det hviterussiske regimet, understreker Ignatov.

– Hviterussland ligger i hjertet av Europa mellom Russland og den vestlige verden. At det finnes et russiskspråklig universitet hvor unge mennesker får mulighet til å ta en uavhengig ikke-ideologisk utdanning, handler ikke bare om utdanning. Det handler om å støtte de demokratiske verdiene og om å bidra til stabilitet og sikkerhet i hele regionen.

(Artikkelen er publisert med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.)