Dyr i menneskenes makt

Da mennesket en gang i steinalderen begynte å dyrke jorda og holde husdyr, startet en utvikling hvor mennesket fikk stadig større kontroll over naturen.

Torsdag 3. mars åpner utstillingen «Kontroll – forsøk på å temme verden» på Historisk museum.

– Dette er en permanent og tverrfaglig utstilling med fem hovedtemaer, Domestisering, Omgangsformer, Tro, Makt og Fremtider, forteller faglig ansvarlig professor Gro Birgit Ween ved Historisk museum.

Felles for alle temaene er et søkelys på relasjonen mellom mennesker og dyr. Og det er særlig et dyr som vies ekstra stor oppmerksomhet. Dyret som går som en rød tråd gjennom utstillingen, er kua, omtalt både som domestiseringens største suksesshistorie og som kanskje det mest ulykkelige av alle husdyr.

Domestisering handler om prosessen dyr gjennomgår når de tilpasses et liv som husdyr.  

– I starten handlet det om å lokke og tvinge og jage, kommenterer Ween. Hun peker på en kukrage av metall som er tatt med for å illustrere temaet.

– Kragen viser at de teknologiene vi først tok i bruk for å domestisere dyr, var veldig enkle. Dette taler for at dyrene selv var deltakere i prosjektet. De var tiltrukket av menneskene, av nysgjerrighet, sosialitet, for ly, beskyttelse og på grunn av avfallet vårt.

Human vei til døden

En modell av en bolig fra bronsealderen viser hvordan mennesker og dyr i den første tiden levde side om side.

 Avstanden er stor til moderne industrielt husdyrhold hvor dyr og mennesker lever adskilt, og dyrene er avlet og driften er innrettet for å gi størst mulig avkastning til minst mulig kostnad.

Men også moderne husdyrhold kan gjøres mer humant. En modell av innretningen "Stairway to heaven" viser hvordan dyr kan ledes fram til slakt på en måte som reduserer frykt og stress.

– Dette er en metode utviklet av Tempe Gradin, en amerikansk professor i dyrevelferd, forteller Ween.

Mer enn 30 millioner kuer og okser slaktes årlig i USA, og mer enn halvparten ledes til slakt gjennom denne metoden.

Kompleks relasjon

Omgangsformer handler om hvordan mennesket omgås dyrene. I denne delen av utstillingen finner du gjenstander som hodepynt til hest, seletøy, ploger, spyd til vern mot løver og kniver brukt til å slakte eller partere dyr. Blant de mange gjenstandene er også det Ween omtaler som en persisk smørgeit, en magesekk av geit brukt til å lage smør.

– Noen av disse gjenstandene vitner om respekt og omsorg, andre om tvang og vold, påpeker hun.

Hvordan menneskets kontroll over dyret arter seg er noen ganger tvetydig. Ween retter oppmerksomheten mot et hundehalsbånd med pigger.

– Dette er en av utstillingens ikoniske gjenstander. Halsbåndet vitner om kontroll, men kan også betraktes som tegn på omsorg, for piggene går utover og er der for å beskytte hunden mot villdyr.

Mennesker som ble behandlet som dyr

Seksjonen om makt handler om hvordan mennesket organiserer og ordner sin relasjon til dyrene. Søkelyset rettes også mot menneskers dominans over andre mennesker.

Ween peker på at Carl von Linné på 1700-tallet ordnet og systematiserte ikke bare planter og dyr, men også mennesker. Menneskene delte han inn i primitive og avanserte arter.

I monteren finner du gjenstander som vitner om kolonialisering, slavehold og undertrykkelse. Blant disse er fotlenken som samen Lars Hætta ble påført da han ble fengslet etter opprøret i Kautokeino i 1850-årene, men også noen av de mange små modellene Hætta lagde mens han satt fengslet på Akershus festning.

Dyr i religiøse ritualer

Seksjonen som har fått tittelen Tro, handler om dyr i ulike religioner. Også her er det kua og oksen som får mest oppmerksomhet. Blant figurene finner du den egyptiske guden Apis med oksehode og hindu-guden Shivas hellige okse.

– Kuer og okser har hatt og har en spesiell status i religionen i mange kulturer. Det gjelder også her i Norden, kommenterer Ween.

I en av montrene ligger beinrester av menneske og krøtter funnet i en myr i Stange i Innlandet fylke.

– Funnet er fra bronsealderen, og det er et av mange lignende funn. Hvorfor bein fra døde dyr og mennesker ble begravet sammen på denne måten vet vi ikke, men det sier kanskje noe om nærheten mellom mennesker og dyr på denne tiden, kommenterer Ween.

Framtidens husdyr, kjæledyr og forsøksdyr

Den siste delen av utstillingen handler om veien videre.

– Hva slags forhold vil vi ha til dyrene vi kontroller, hvordan skal vi behandle dem, og hvordan kan vi løse de utfordringene som befolkningsvekst og rovdrift på naturressursene har gitt, er spørsmål vi stiller, forteller Ween.

Bilder fra den norske chihuahua foreningen står i kontrast til hundehjernen på sprit fra et forskningslaboratorium:

– Det stiller spørsmål ved artshierarkiet, hvordan kjæledyr og laboratoriedyr behandles så forskjellig selv når det dreier seg om det samme dyret, bemerker Ween.

Kan teknologien bidra til å dekke menneskenes behov for proteiner, er et annet spørsmål som reises.

– Forskere i mange land forsøker å dyrke fram kjøtt. Er dette løsningen, eller bør vi satse på nye og mer bærekraftige proteinkilder som melbiller og gresshopper. Dette er viktige spørsmål, påpeker Ween.

Interaktiv utstilling

Framtidsmonteren er lang og smal.

– Titter du inn i gjennom glassveggene i endene, er det som å se inn i et gammeldags kaleidoskop, synes Ween.

På langsiden kan du se nærmere på de ulike gjenstandene, lese om dem, se små filmer og lytte til lydopptak.

Vakkert og spesielt

Designeren bak utstillingen er Åsmund Amadeus Steinsholm, en ung designer som ifølge Gro Birgit Ween, vant anbudsrunden i konkurranse med blant andre Snøhetta. 

Ween omtaler designet som veldig vakkert og helt spesielt.

– Nytenkende design i lyse pastellfarger fremhever de klassiske detaljene i Henrik Bull bygningsarkitektens design, men danner samtidig en kontrast til de tildels groteske historiene vi forteller, bemerker hun.

Ingen klare svar

Professoren er spent på mottakelsen når dørene åpner for publikum 3. mars.

– Dette er en utstilling med mange lag hvor de besøkende kan komme tilbake og oppdage nye ting kontinuerlig. Vi ser på sivilisasjonshistorien med et kritisk blikk, men vi gir ikke noen klare svar. Det vi ønsker er at utstillingen vil få publikum til å reflektere og stille egne spørsmål, sier hun.