Malcolm Langford vil ikke lenger undervise med 800 år gamle metoder

Malcolm Langford har vunnet UiOs utdanningspris 2019 for å ta i bruk nye metoder og teknologi på det tradisjonsrike og konservative juridiske fakultetet.

Mann står øverst i trappa på Det juridiske fakultet

– Malcolm Langford mener det viktigste hvis man skal skape endringer er å være villig til å feile. 

Foto: Ola Sæther

-    Vi ønsker å bli en modell for transformasjon av juridisk utdanning, sier Malcolm Langford, som mottar årets undervisningspris i universitetets aula 2 september,

Han har store ambisjoner for Det juridiske fakultet i Oslo, og med utdanningsprisen er han et skritt videre i den omfattende prosessen han har startet med nære kollegaer. Det er ikke snakk om småjusteringer de har tenkt å gjennomføre. Å styre vekk fra forelesning og skoleeksamen på det, bryter med akademiske tradisjoner som har sin historie helt fra de første universitetene i Europa.

– Vi brukte samme undervisningsmetode i 800 år. Nesten ingenting har endret seg siden universitetet i Bologna på 1100-tallet, sier Langford.

Selv om han forsikrer om at de skal beholde det som fungerer, krever samfunnsendringene endrede undervisningsmetoder, mener han.

– Med masseutdanningen kommer det et mangfold i behov. Dette er ikke lenger en forskerlinje eller et løp for et fåtall embetsmenn. Vi utdanner folk til mange ulike arbeidsoppgaver i framtiden Vi må gi studentene mer støtte og et mer omfattende tilbud, om det er obligatorisk eller ikke.  

Formålet med reformene  er å gjøre det lettere å forstå teori og å gjøre jusstudiet litt mer arbeidsnært. I tillegg forsøker de å gjøre studentlivet lettere og mer lystbetont. 

– Vi sliter med en konkurransekultur her, og mange samarbeider ikke. Vi håper at disse erfaringsbaserte oppgavene – ofte i grupper - er et skritt på veien, og at endringene i kultur kan få studentene til å senke skuldrene mer, sier Langford.  

Vil vekk fra puggestudium

Selv om det er åpenlyst når du snakker med Malcolm Langford at han er stolt av både faget sitt og fakultetet, er han ikke nådig når han beskriver metodene han nå ønsker å endre.

– Vi produserer ofte puggekonger på dette fakultetet. For nesten alt handler om faktakunnskap. Det er veldig begrenset pensum, på 400-600 sider, som man leser en fem-seks ganger. Fordi vi har satt opp en skoleeksamen med sensorveiledninger som handler veldig mye om innholdet i denne boken, så pugger man, sier han.

Mye av kunnskapen har begrenset verd i seg selv hvis ikke den kan settes inn i en kontekst, og brukes i praksis, ifølge Langford.

– Juss handler veldig mye om hvordan man argumenterer og hvordan man finner en løsning, ikke bare om reproduksjon av faktakunnskap.

Han påpeker også at grunnleggende teori knyttet opp mot praktiske ferdigheter er tidløst. Lovtekster er det ikke.

– Gjeldende rett endrer seg hele tiden. Det er ikke så viktig at du vet akkurat nå om §24-4 i Trygdeloven. Det som betyr noe er at du vet hvordan du skal finne rettskildene, og hvordan de brukes og formidles i forskjellige juridiske sjangre og arenaer. 

Lærer av erfaring

Et viktig stikkord for Langfords transformasjon er begrepet erfaringsbasert læring. Filosofien, som begynte å gjøre seg gjeldende i universitetssektoren på 70-tallet. Dette var også da det studentdrevne tiltaket Jussbuss så dagens lys. Organisasjonen er et godt eksempel på det Langford mener burde gjennomsyre jusstudiet, og mottakeren av den samme prisen som Langford. De fikk i 2004 samme pris som han mottar på mandag.

– Reell erfaringsbasert læring får man for eksempel ved å jobbe et sted som Jussbuss, hvor du hjelper faktiske klienter, forklarer han. 

Hovedtrekkene ved erfaringsbasert læring er at studentene skal få praktisk erfaring, enten simulert eller ekte, og at denne knyttes opp mot teorien gjennom en refleksjonsfase, hvor studenter begrunner måten de har løst oppgavene, ved hjelp av teori. 

– Den som er spennende nå på fakultet er at vi får flere fag i denne retningen. Kollegaen min Sverre Blandhol har opprettet et helt valgfag, Forhandlinger, som er basert på rollespill og simulert læring; og Jon Chr. Nordrum har skapt en Lov Lab der studentene skriver offentlig utredninger, forteller Langford. 

Gjorde om masterstudiet i menneskerettigheter

Langfords første store reform var en blanding av heldig timing, og dristighet. Masterprogrammet Menneskerettigheter i teori og praksis plutselig manglet en undervisningskoordinator. Samtidig var studentene så misfornøyde med studiet at de hadde tatt det opp med rektor. 

– Jeg tok muligheten og skrev raskt med en kollega, River Hustad, et ti siders reformforslag. Så  fikk jeg lov til å implementere en rekke reformer, fra innføring av praksisstillinger til karaktersetting av Oxford-aktige debatter, forteller Langford. 

Fra Norsk senter for menneskerettigheter gikk veien videre til en fast stilling på Institutt for offentlig rett, hvor han ble ansvarlig for faget folkerett. Her ønsket han å innføre en obligatorisk prosedyreøvelse, en gruppeoppgave med både skriftlig og muntlig del. 

Langford møtte mindre motstand enn han forventet, selv om han begynte å tukle med de mest tradisjonsrike fagene på profesjonsstudiet i juss. (Foto: Ola Sæther)

Langford forventet motstand, og noen var også skeptiske til ideen. Likevel viste det seg at det var mange som så nytten av det og støttet opp om en endring.

– Noen kolleger mente at studentorganisasjonen på juss (JSU) ikke ville like det, fordi det ble mer obligatorisk undervisning. Jeg fikk beskjed om at det ville koste for mye, og at det ville ta mye tid. «Hvordan skal du få 500 studenter gjennom det?» var det noen som sa.

Men jeg fikk god støtte fra studentorganisasjonen og hadde kolleger som Christoffer Eriksen, Benedikte Høgberg, Vibeke Strand og Erling Hjelmeng som backet forslaget fra første stund.

Jeg fikk også masse hjelp fra kolleger som Jørgen Skjold, Stian Ø. Johansen og Kristin Slåttå med pilotering og implementering, samt Erik Boes tidligere innføring av et pedagogisk tiltak.

Søker om å bli et senter for fremragende utdanning

Malcolm Langford har brukt av både forskningstid og sin egen fritid for å gjøre endringer de siste årene på universitetet. Sånn er det ikke lenger. Nå leder han satsningen Centre on Experiential Legal Learning, eller CELL, som søker om å bli et senter for fremragende utdanning. De har allerede fått støtte til tre spesifikke prosjekter, Den digitale jurist, Aktiv læring og en pilot til Den digitale rettssalen. 

– Det er første gang jeg har hatt ekstra ressurser, både penger og tid, til å gjennomføre reformer. Man kan gjøre endel på frivillig basis, men skal man ha en skikkelig transformasjon, trenger man mer, påpeker Langford.

Akkurat nå har han hatt ansvar for et kurs i rettsteknologi, og da kommer pengene fra Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgere utdanning(DIKU) godt med.

– Med pengene fra har vi kunnet sette inn flere forelesninger og forelesere som Tobias Mahler, Kristin Sandvik og Runar Lie. Vi kunne eksperimenterte med forskjellige læringsformer og følge tett opp studenter som arbeidet med eksterne partnere, fra DNB til Domstolsadministrasjonen, om utvikling eller kritisk analyses av rettsteknologi. Og vi opprettet en bootcamp om programmering som foregikk hver fredag, med pizza. Jeg har blitt Peppes-bestilling ekspert, ler han.

Men et prosjekt her og et fag der er ikke de endringene Langford og hans samarbeidspartnere blant studenter og ansatte på juridisk fakultet ønsker seg. Og i desember får de vite om de blir et senter for fremragende utdanning, og får støtte til sin tiårsplan.

– Uansett om vi blir et senter for fremragende utdanning kan vi få gjort mye. Men blir vi det, kan vi gjøre "erfaringsbasert læring på steroider". Da kan vi gjøre veldig mye.

Stjerneforelesere erstatter ikke pedagogikk

Problemet med tradisjonell undervisning med forelesning og skoleeksamen er at den setter underviseren og ikke studenten i sentrum, mener Langford. Han har ikke tro på «den briljante formidleren» som pedagogisk grunnstamme.

For å lære hjelper det mye å bli engasjert, så en flink formidler med kritt eller powerpoint kan komme et stykke. Men skal studenten huske og forstå det seks måneder senere er ikke karisma og engasjement nok. Jeg er opptatt av at vi må også lage oppgaver og et studiemiljø som hjelper studentene til å lære mer og lære bedre, sier han. 

Gir studentene mer innflytelse

Studentene er de som skal lære, og derfor mener han at de må involveres i alle faser av reformene som innføres.

-    De er eksperter i sin egen læring. De har kanskje mindre kunnskap enn oss, men vi har ikke tatt disse kursene. I hvert fall ikke på 20-30 år, sier han.

CELL har derfor like mange studentrepresentanter som faglige representanter, og de skal være med både når ideer skapes og deles, og når beslutninger tas. 

-    Innføring av kontraktsforhandlinger i tredjeåret er det en student Nicole Verslund som har foreslått. Hun har jobbet med dette i et valgfag, og hun er like viktig som alle andre rundt bordet når vi diskuterer dette, og hun skal jobbe med faglærere Marte Kjørven og Harald Irgens-Jensen til å utvikle forslaget, forteller Langford. 

Langford ønsker seg engasjement fra både vitenskapelig ansatte og studenter på Det juridiske fakultet. Foto: Ola Sæther

Han understreker at dette ikke skal være hans prosjekt, men noe de gjør i fellesskap, som gjør at studentene får en innflytelse fakultetet aldri har sett før, og som er unik på juridiske fakulteter langt utenfor UiO.

-    Min rolle er å skape et miljø og en institusjonell ramme som gjør at flere blir involvert i undervisningsreform. Det er en kulturendring, som gir oss mindre makt, sier han.  

Samtidig understreker han at det er ikke snakk om en revolusjon.

-    Vi forsøker ikke å detaljstyre kollegaene med hva de skal undervise om eller hvilke pensumalternativer de skal velge. Forelesninger vil heller ikke forsvinne. Samtidig er en kollega på gang med erstatning av en forelesningsrekke i et obligatorisk fag med erfaringsbasert læring. Det vi forsøker er å skape en arena der det er enklere å eksperimentere med nye lærings- og evalueringsformer.  Derfor er utdanningsprisen så velkommen. Den representerer i praksis en annerkjennelse av alle som driver frem studiereformer på fakultet.

Første ikke-norske vinner av utdanningsprisen

Som alltid når det deles ut en pris, kan det se ut som opptakten til prisen er en eviglang triumfferd, når virkeligheten selvsagt ikke er så rett fram. Det var ikke et kalkulert karrierevalg han tok da han forsaket publiseringspoeng og fritid for å gjennomføre de første endringene. Han gjorde det fordi det var for viktig til å la være.

Det er ikke rasjonelt i det hele tatt, men jeg brenner for det. Jeg vil at studenter skal ha best mulig læringsmiljø. Hvis vi kan gjøre det bedre, så må vi gjøre det. For utdanning er kjernen i det vi gjør.  

Selv om det ikke var for å få priser og utmerkelser han har tatt på seg oppgaven han selv skapte, er han også på egne vegne stolt av prisen, som henger ekstra høyt fordi australieren er den første mottakeren av prisen som ikke er norsk.

– De siste to årene har utenlandske forskere fått kritikk for å ikke undervise på norsk, ikke formidle på norsk, og ikke administrere på norsk. Og denne prisen handler om innsatsen jeg har gjort i tradisjonelle norske juridisk fag. Den viser at vi som har kommet hit også bidrar til norsk fagutvikling. 


 

Av Margrethe Gustavsen
Publisert 30. aug. 2019 04:30 - Sist endra 30. aug. 2019 11:07
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere