Masteroppgave ved UiO: Tinder river ned sosiale skiller

Ane Charlotte Spilde har skrevet masteroppgave på institutt for medier og kommunikasjon
om datingappen Tinder, hvor hun har intervjuet kvinner og menn som er på appen, og vært med når de brukte appen. Hun forteller at vi ikke nødvendigvis finner samme type partnere når vi dater på app som de vi møter på andre måter. Fordi folk er mer utforskende digitalt enn de er i dagliglivet. 

– Man kan møte folk som man ellers ville unngått, fordi de bærer markører som hadde gjort at gardina hadde gått ned for deg. Fordi det koster mer å avvise i virkeligheten, er det også
vanskeligere å si ja i begynnelsen. På nettet tar man større sjanser, sier Spilde. 

Kan skape et mindre delt samfunn

Foreløpig er det publisert mest på tradisjonell nettdating, men  Spilde forteller at det også forskes på nye plattformer, og foreløpig se man det blir mer sosialt sammensatte par også av appdating. Med den høye deltakelsen på de digitale datingplattformene vi ser i visse aldersgrupper, kan dette få en faktisk innvirkning på den sosiale samhørigheten i samfunnet over tid. Økt samhørighet øker blant annet følelsen av tillit.

– Hvis det er mange nok i en aldersgruppe som er representert på disse plattformene, vil det
kunne gjøre at det blir mindre tette skiller mellom ulike miljøer, enten det er klasse eller
interesser. Det blir rett og slett flere som skaffer seg partner utenfor sitt eget miljø, sier hun.

Positiv avstand

Ofte ser man i forskningen på digital distanse som noe utelukkende negativt, spesielt når det er snakk om sosiale medier. Spilde mener at eksempelet med par som går på tvers av sosiale skiller viser at det slett ikke er tilfelle.

– Siden studier av gaming på nittitallet har det vært lite forsket på de positive sidene ved
digital distanse. Man har ment at lekenheten og eksperimenteringen var avhengig av
de fiksjonelle avatarene, mens man har tenkt at sosiale medier ikke fungerer på samme
måte. Men selv om man på sosiale medier presenterer en versjon av seg selv, betyr ikke det
at man ikke i større grad tør å eksperimentere når man har den typen distanse, sier hun.  

Spilde mener at noe av grunnen til at det ikke er mer interesse for de positive sidene av app-dating er så enkel som at forskere heller ikke er frie for skepsis til nye fenomener.

– Det er mye fordommer der ute. Når det kommer til Tinder, er det både teknologisk
tradisjonalisme, og en relasjonstradisjonalisme. Man setter gjerne tidligere praksis som
standard, og man ser da først og fremst på hva dette nye mangler, heller enn hva det
tilfører. 

Kreativ bruk av kommersiell teknologi 

Når Spilde ønsker mer fokus på de positive sidene av teknologier som datingapper betyr det ikke at hun er mener app-dating ikke kan være problematisk. Hun har blant annet sammen
med Steffen Krüger skrevet en vitenskapelig artikkel der de beskriver brukergrensersnittet
 som objektiverende og hevder at det reduserer brukerne til salgbare objekter.

Da hun i sitt prosjekt satt sammen med informantene og swipet, så hun likevel at appen ikke nødvendigvis er så objektiverende i hendene på brukerne.

– Når man ser på samspillet mellom mennesker og teknologi ser jeg at brukerne ikke
utelukkende og entydig tar til seg logikken som brukergrensesnittet
legger opp til, forteller Spilde.

Derfor syns hun det er viktig å se på bruken og brukerne av teknologi i tillegg til å studere selve produktet. Som andre produkter med brukergenerert innhold er det ikke sånn at
skaperne av den har kontrollen over hvordan brukeropplevelsen blir. Da er faktisk hvem som er brukerne, og hva de ønsker, det som er viktig.

– Applikasjonen i seg selv har absolutt kritikkverdige aspekter, men at Tinderbrukere er
kreative i sin bruk. Og vi er fortsatt personer som tar med oss vår personlighet og våre
verdier som ikke bare forsvinner i møte med et bestemt medium eller teknologi – vi
«hjernevaskes» ikke så lett.