Nedkvitne får svar til uka

I neste uke får Arnved Nedkvitne etter all sannsynlighet vite om Høyesterett tar saken hans. Da er det i overkant av tre år siden styret ved Det humanistiske fakultet vedtok å avskjedige middelalderprofessoren.

14 ÅR I JOBBEN: Arnved Nedkvitne ble ansatt som professor i middelalderhistorie ved UiO i 1994. 14 år senere ble han avskjediget for å ha brutt tjenestemannslovens § 15 og dermed ”krenket sine tjenesteplikter”. Bildet viser Nedkvitne og universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe i tingretten i januar 2010.  

Foto: Ola Sæther

Etter å ha tapt mot UiO i både tingretten og lagmannsretten, håper den avskjedigede professoren Arnved Nedkvitne og hans støttespillere at Høyesterett skal komme til en annen konklusjon. Men først må saken godtas av Høyesteretts ankeutvalg.

Anken ble levert i april, og ifølge utreder Karl Inge Rohde i Høyesterett skal det svært mye til for at ankeutvalgets behandling ikke er klar innen ferien starter 1. juli.

Vil ha avklaring om ytringsfrihet 

I anken viser advokat Vidar Strømme til at lagmannsretten la til grunn at avskjeden hovedsakelig skyldtes at Nedkvitne ikke møtte til møter, og altså ikke de påstått krenkende ytringene han har framsatt. Men dette strider både mot avskjedsvedtakene i fakultetsstyret ved HF og Universitetsstyret og mot tingrettens dom, argumenter han.

Altså har lagmannsretten ikke foretatt noen reell vurdering av Nedkvitnes ytringsfrihet, påpeker advokaten, selv om retten på et generelt nivå likevel uttaler at ytringsfriheten må stå sterkt ved universitetene.

I anken heter det også at ”Det fremstår som utilfredsstillende om ingen domstol skal foreta den rettstridsvurderingen som Nedkvitne mener er sakens sentrale tema, og som vil være avgjørende for avgrensningen av den akademiske frihet mot arbeidsrettslige normer.” 

Lite egnet for en prinsipiell avklaring

UiO-siden framholder derimot i sitt anketilsvar at saken er lite egnet for en prinsipiell avklaring av spørsmål om ytringsfrihet og akademisk frihet ved universitetene. I stedet hevdes det at avskjedsvedtaket bygger på helt særegne forhold knyttet til Nedkvitnes atferd:

”Professor Nedkvitne har gjennom mange år nektet å forholde seg til alminnelige arbeidsrettslige normer som gjelder på enhver arbeidsplass, herunder våre universiteter”, poengterer advokat Elisabeth Stenwig.

Videre skriver UiO-advokaten at ”ankende parts ytringer i form av personangrep har skapt problemer i forhold til enkeltpersoner som omtales og har gjort det vanskelig for de ansatte å føre en saklig debatt om de temaene som tas opp”.

Hun påpeker ellers at avskjedsvedtaket bygget både på Nedkvitnes ytringer i form av e-poster og på hans fravær fra pålagte møter. Begge disse forholdene hver for seg ble ansett å gi selvstendig grunnlag for avskjed etter tjenestemannsloven.

Reagerer på holdningen

Nedkvitnes advokat mener anketilsvaret gjenspeiler holdningen Nedkvitne ble møtt med før og under avskjedssaken. Slik kaster det indirekte lys over en av grunnene til at konflikten eskalerte, argumenterer han i sitt svar på anketilsvaret.

 

Nedkvitne-saken

* Arnved Nedkvitne begynte som professor i middelalderhistorie ved UiO i 1994.
* 16. juni 2008 vedtok styret ved Det humanistiske fakultet å avskjedige ham. 24. februar 2009 opprettholdt Universitetsstyret avskjedsvedtaket med ni mot to stemmer.
* Universitetet mener den tidligere professoren har brutt tjenestemannslovens § 15 og dermed ”krenket sine tjenesteplikter”.
* Med økonomisk støtte fra Forskerforbundet tok Nedkvitne saken til Oslo tingrett i januar 2010. Kravet var å få avskjedsvedtaket kjent ugyldig. UiO vant på alle punkter.
* Fortsatt med økonomisk støtte fra Forskerforbundet tok han saken videre til lagmannsretten i januar 2011, men tapte også der.
* Anken til Høyesterett ble postlagt 5. april. Ni dager senere avslo Forskerforbundets hovedstyre å støtte anken økonomisk. Nedkvitne sendte senere inn en søknad til hovedstyret der han ba dem omgjøre avslaget. På styremøtet 16. juni 2011 ble denne avslått.

 

”Anketilsvaret fremstiller uten forbehold professor Nedkvitne som en person som gjennom år har "nektet å forholde seg til alminnelige arbeidsrettslige normer", at han konsekvent har "nektet å forholde seg til klager" og ikke er kommet til møter m.v. Anketilsvaret åpner ikke for at det kan dreie seg om noen konflikt mellom Nedkvitne og ledelsen, eller at hendelsesforløpet kan ha andre grunner enn Nedkvitne selv”, skriver Strømme.

Ifølge Nedkvitnes advokat har det hos UiO-siden dessuten skjedd en dreining i begrunnelsen for avskjedsvedtaket:

”Et hovedpoeng i lagmannsrettens dom og i anketilsvaret er at avskjeden likevel "hovedsakelig" skal være begrunnet i møtenekt, og ikke i Nedkvitnes ytringer. Denne dreining har skjedd etter at vernet om ytringsfriheten i EMK ble mer vektlagt av Nedkvitnes prosessfullmektig.” skriver han.

– Skadet arbeidsgivers interesser

Elisabeth Stenwig avviser dette:

– Det fremgår klart av den skriftlige dokumentasjonen knyttet til avskjedsvedtaket og klagevedtaket at begrunnelsen knytter seg til en samlet atferd fra ankende parts side, der hans manglende forståelse for at hans opptreden skader arbeidsmiljøet ved IAKH og manglende vilje står helt sentralt, skriver UiO-advokaten i et senere prosesskriv.

Hun viser også til at til tross for at EMK artikkel 10 ikke var tema da avskjedsbegrunnelsene ble utformet, så vurderte fakultetsstyret Nedkvitnes rett til å ytre seg, og forholdet til Grunnlovens paragraf 100. Men styret anså i stedet problemstillingen å være om hvorvidt Nedkvitne opptrådte konfliktskapende på en måte som skadet arbeidsgivers interesser.

Emneord: Personalbehandling/politikk, Arbeidsmiljø Av Helene Lindqvist
Publisert 24. juni 2011 12:40 - Sist endret 24. juni 2011 13:33
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere