Skjønnhet og udyr

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 16 1998

Universitetet på Blindern:

På det grønne 70-tallet het det «steinørkenen». Så seint som i mai i år skriver nye, unge «Syn og Segn»-redaktøren om «betongbunkerane på Blindern». Uniforum tok med seg et kamera, en ekspert og et par duggfriske studentøyne rundt på Blindern en høstdag for å søke nye svar.

Av Johan L. Tønnesson og Ståle Skogstad (foto)

Startpunktet er Blindern T-banestasjon, en åpenbar fiasko både formmessig og funksjonelt. Vi kommer fra byen og stiger av en eller annen grunn av på venstre spor. Det betyr at vi må gå over en trist og trang gangbru med folketetthet og framdrift som en norsk polkø. Med et støyende gatekjøkken og en virkelig bunkerskonstruksjon bak oss, gløtter vi opp mot venstre. Nå er det ikke redaktøren lenger som skal dømme. Eksperten er direktøren i Norsk Form, arkitekt Peter Butenschøn, øynene tilhører den nybakte ex. phil.-studenten Kristin Aaser, og fotografen har større dømmende makt enn mange tror - bare spør medieforskerne. Vi peker opp mot venstre. Hva ser du her, Kristin?

- Det jeg ser oppover der, er i alle fall mye vakrere enn selve Blindern. Alleen, gårdsplassen der oppe og de gule husene. «Blindern Studenterhjem», står det. Jeg har ikke lagt merke til det før. Men det ser vakkert ut.


Estetisk katastrofe

Peter bryter inn:

- Det vi ser her, er forvarselet om den miljømessige og estetiske katastrofe som ytterområdene på Blindern faktisk er. Vi ser nå opp langs en av de viktigste, flotteste klassiske aksene i Norge, og så avsluttes den med ingenting, altså med en villniss-skråning og et stålrørsgjerde og et skjevt skilt: Innkjørsel fra Problemveien. Ja, i høy grad! Det er en skandale at universitetet er så lemfeldig med sin atkomst. Det tragiske er jo at det ligger så uendelig godt til rette - denne alleen ned fra studenterhjemmet kunne vært avsluttet vakkert og poetisk i en bro som så slynget seg direkte over banen - i stedet får vi denne betongveggen rett i fleisen.

Skiltet med oversiktskartet over Blindern er neste stoppested. Her skal de besøkende raskt kunne orientere seg. Men først må vi rive av noen plakater - noen av dem har sittet så lenge at limet ikke lar seg fjerne. Vi prøver Peter først: Pek på hvor Domus Theologica er!

- Skal vi se, ja, der oppe står kodene - 28 - det er ikke lett å finne, særlig ikke fordi det hele slutter på 26 der til venstre. Og så er det for øvrig ingen logikk, nei, dette greier jeg ikke.

- Det er der! Kristin avbryter og peker. Kanskje har hun øvd seg på å orientere seg i musikkvideoens flimmer fra hun i vuggen lå, hva vet vi. I alle fall er vår middelaldrende arkitekt funksjonshemmet i sammenlikning med henne.

Dette skiltet alene er en hel verden av ufrivillig designmessig komikk: Logo-Apollon er blitt overskrevet, noen bokstaver måtte plasseres et sted, så havnet de i hutiheita.

- Når noen klistrer plakater eller lager grafitti på et slikt skilt, må det fjernes neste morgen. Ellers har man tapt, sier Norsk Form-direktøren og forteller om vellykte internasjonale innsatser til grafittiens bekjempelse.

Bøkenes tempel i sosialdemokratisk landskap

Hva er dette for en byggeplass?

- Det er kanskje det nye UB? spør Kristin.

Riktig igjen. Legg merke til at hun allerede er fortrolig med forkortelsen. Hun er heldig, Kristin, som får UB midt i sitt hjerte og ikke langt av lei på veien til Drammen. Liker hun arkitekturen?

- Akkurat nå ser det litt ut som et KGB-kvartal. Mørkt og skummelt, høye søyler. Det er ganske hardt. Jeg gikk forbi her en kveld da det regnet, da var det enda verre.

(Ettertanke.)

Det er jo kanskje litt fint, på en måte. Men jeg synes ikke det passer til Blindern-området i det hele tatt. Det stemmer ikke med resten av bebyggelsen - men det skal det kanskje heller ikke gjøre, jeg vet ikke.

- Jeg synes dette er en slags poetisk monumentalitet, sier Peter. - Den er ny og annerledes på Blindern, og hvis det hadde dreid seg om alt annet enn et universitetsbibliotek, ville det vært helt galt. Bygget tilfører en monumentalitet som man ellers bare har på ett eneste annet punkt, nemlig i vestibylen i Fysikkbygningen. Det å si i klartekst at biblioteket er kunnskapens tempel og midtpunktet på ‘campus’, ved at det reises i svarte søyler, er ganske flott. Man skiller kvinten fra hveten og gir en form for strukturering av universitetsområdet, man etablerer en kontrast til den sosialdemokratiske jevnheten som ellers preger området på nordsiden av Blindernveien.

- Kanskje det blir finere når det kommer lys innenfra. Jeg synes det er veldig mørkt, innvender Kristin.

- Det skal nok sive lys ut fra hele det åpne, store volumet der inne, sier Peter. - Hvis de ikke hadde hatt den inviterende, krumme veggen, ville det nok ikke holdt. Da ville jeg også fått flere av dine KGB-assosiasjoner.

Men se sørover et øyeblikk - mot Fysikkbygningen. Akkurat som Oslo Rådhus var den storstilt planlagt i arkitektkonkurransen i 20-årene. Den skulle åpne Blindern mot byen, og en stor, rund søylehall skulle suge studentene opp og inn. Arkitektene ville videreføre noe av tenkningen bak universitetsbygningene på Karl Johan og samtidig modellere monumentale plasser og akser etter sentraleuropeisk, klassisk forbilde. Men 30-årenes funkis gjorde dette umulig. Nå har Universitetet på en måte tatt dette igjen, nå er det igjen lov å være monumental, og da er det jo flott at det nettopp er det felles biblioteket som får bygge bro til antikkens templer og lærdommens søylehaller.

- Men er ikke siktelinjen brutt? Før UB-nybygget kunne man gå nedover alleen mellom Sophus Bugge og Vilhelm Bjerknes’ hus og se tvers gjennom Fysikkbygningen og ut mot fjorden, sukker Uniforum.


Til campus via kjellerinngangen

- Det kan man da fremdeles, sier Peter indignert. - Man har jo nettopp respektert denne Blindern-aksen, som var arkitekt Sverre Pedersens store idé. En slik akse skal lokke mennesker til seg og gi dem holdepunkter - alt annet skal kunne orienteres i forhold til den. Men denne aksen er nettopp det storartede og samtidig tragiske ved Blindern: Den er holdt ganske høyt i hevd, men inngangen til universitetsområdet går gjennom kjelleren! T-banestasjonen burde ligget rett foran Fysikkbygningen, ikke nedi en dump på siden, som nå. Fra T-banen skulle man kommet gjennom glassdøren og inn på campus.

- Men Kristin, Peter Butenschøn har studert ved Cambrigde i flere år. Driver han ikke nå og drømmer om det gamle tempelaktige eliteuniversitetet? Er det ikke like greit at universitetet er et litt hverdagslig sted uten for høye terskler?

- Jeg vet ikke det. Kanskje ville man fått en liten oppmuntring hver gang man kom opp til Blindern hvis man gjorde slik som Peter sier. Det kunne blitt litt mer høytidelig, du kunne liksom fått beskjed om at det du gjør er litt viktig.

Plassen foran Helga Engs hus, midt i Blindern-aksen: På de slangeformede benkene sitter folk i grupper, og ved utebordene utenfor Kafé Helga er ingen plasser ledige denne fine høstdagen.

- Uteanlegget her holder høy standard. Men hvorfor er det ikke vann i fontenen? Kan ikke du sørge for det, Kristin? Gå til Teknisk avdeling, og får du ikke hjelp der, så lag et oppslag i Universitas. Vi vil ha vann i fontenen! Hils fra Uniforum!

Huset som bærer den pedagogiske pioneren Helga Engs navn, er tegnet av Telje-Torp-Aasen, de samme arkitekter som står bak UB, forteller Peter. Forskjellen mellom de to bygningene er viktig: Helga Engs hus er tilpasset den øvrige Blindern-arkitekturen, Helga er lillebroren til Fysikkbygningen, mens UB er en katedral som står for seg selv, mektig og annerledes. Den skal være rosinen i pølsa, der Helga Engs hus bare er en pølseskive. Dette har arkitekten understreket gjennom bruken av polert, svart stein og de enorme søylene.

Vi går inn. Du vet at pedagogene var slavene som fulgte de greske borgeres barn til skolen? Studentene her har ingen slavemanerer. Vi skuer mange unge og litt mindre unge kvinner - de fleste ser ganske stolte ut.

- Hva minner dette glassrommet deg om, Kristin?

- Et kjøpesenter. Det minner litt om et sted på Aker Brygge eller litt om Politihuset på Grønland. Men her er det kunst på veggene. Og steingulvet er jo veldig flott.

Peter: - Ja, også her inne er det høy materialkvalitet. Et ganske hyggelig og ikke spesielt imponerende rom. Det er en saklig universitetstone over rommet, det er ikke noe man blir begeistret over.

{short description of image}

PROBLEMVEI: Vi ser nå opp langs en av de viktigste, flotteste klassiske aksene i Norge, og så avsluttes den med en villniss-skråning. Problemveien. Ja, i høy grad!

{short description of image}

VILL VEILEDNING: Dette skiltet alene er en hel verden av ufrivillig designmessig komikk.

{short description of image}

NYE UB: Kristin: “Et KGB-kvartal.” Peter: “En slags poetisk monumentalitet.”

{short description of image}

FLOTT PLASS: Vakre Fysikkbygningen i bakgrunnen. Uteanlegget her holder høy standard. Men hvorfor er det ikke vann i fontenen?

{short description of image}

I HELGA ENGS HUS: Hyggelig, ikke spesielt imponerende rom med saklig universitetstone.

{short description of image}

SE OPP: Fysikkbygningens vestibyle med fargerike Per Krohg-fresker fra 1938. Men dette ser du kun hvis du går med nesa i sky!

{short description of image}

FOSSILT: Et gammelt, falmet skilt forteller at steinen foran Institutt for geologi ikke er slengt der for å hindre svimle studenter i å ramle utfor, den er «Fossil sjøbunn fra silur-tiden». Innmontert: Geologisk plakatinformasjon i underetasjen.

{short description of image}

BIOLOGIBYGNINGEN: Dette er et storindustrielt og ufølsomt bygg. Innmontert: Hovedinngangen? Nei, “OVK” må være noe annet. I heisen: Det fortapte bilbud har endelig funnet en inngang og en heis.

{short description of image}

UNDRENDE: Kristin: Jeg synes det blir lukket med alle disse trærne. Peter: Her kommer trærne inn og tilbyr oss noe vakkert på netthinnen. Innmontert øverst: Odontologenes rosenhage. Nede til venstre: Samfunnsvitenskapelig kaos. Til høyre: Haukeland-skulpturen som gjerne kunne vært dobbelt så stor.

{short description of image}


MENNESKELIGE VERDIER? Området ved Forskningsparken er bygd opp med noen frittliggende klosser i et industrielt landskap som det aldri er gjort noe forsøk på å gjøre ferdig.

- Ikke det? Uniforum har lenge vært begeistret for nettopp dette rommet.

- Det er klart, innrømmer Peter, - at det er en god idé å trekke kommunikasjonen ut i sentralrommet, med trapper og avsatser. Vi ser jo at det syder og koker ganske mye her. Men jeg synes ikke det kan være nødvendig at alt på universitetet skal være så grått som det er her. Så, Kristin, når du sier kjøpesenter, så har kjøpesenteret faktisk noen kvaliteter som vi ikke finner her. Ta nå dette kunstverket av Olav Christopher Jensen - hvis de hadde valgt et kunstverk som hadde vært litt mer sprudlende! Og på dørene er det jo litt sjenerende med de midlertidige lappene som henges på selve døra. Men slikt må man tåle på et universitet, så utfordringen er å lage universitetet såpass robust at det tåler mange slags ytringer. En universitetsestetikk må signalisere dynamikk, et universitet er ikke en ferdig og satt institusjon. Det er noe annet enn Nobelinstituttet på Drammensveien: Der kan skiltene være de samme som du så for ti år siden. Universitetene derimot, er hele tiden under omdanning, de består av mennesker som utforsker og forandrer. Det bør nok arkitekturen bære preg av.

Den forspilte sjanse

Fysikkbygningens vestibyle er stort tenkt. Fargerike Per Krohg-fresker fra 1938 i taket, ispedd glassmalerier, som viser kunstnerens ganske naive og begeistrede forestillinger om naturvitenskapens verden. Reagensrør, lysets brytning, fargeskalaen - en frodig kvinne med et lite barn: framtidsoptimismens ukuelige symbol. Men alt dette ser du kun hvis du går med nesa i sky!

- Jeg må innrømme at jeg aldri har sett disse freskene før, selv om jeg har vært på en hel åpen dag i denne bygningen, sier Kristin.

Hva med noe ekstra belysning? Eller et monter i øyehøyde med freskene i miniformat - med en oppfordring til å heve blikket? Krohg-kunsten som ingen ser. Synd.

Men kanskje verre enn dette: Midt i rommet finnes en stor, åttekantet sponplatekasse uten lokk. Fra taket høyt oppe kommer et fiskesnøre med en pendel hengende nederst, inne i kassa. «Forsøk pågår», står det på et skilt. Hva er det hvem forsøker? Foucaults pendel? Skal noen etterprøve Galilei? Her hadde man jo en glimrende sjanse til å formidle forskning for studenter. Dette må vel være den ubrukte anledning par excellence. Uniforum er nær ved å felle tårer.


Bøss og katedral

Peter: - Dette er altså selve det opprinnelige katedralrommet, men det står i grell motsetning til uttrykkene for det daglige liv: Her står vaskebøtter utover gulvet, det står postkasser utover, vi ser noen rare stålrørsinnretninger. Det blir ingen sammenheng mellom det storslåtte, klassisk-funksjonalistiske rom og denne hverdagen. Akkurat i dette rommet burde man tatt seg råd til å opprettholde denne monumentaliteten, nettopp fordi dette er selve akserommet. Men se nå ut av vinduet ned mot byen. Her skulle man jo bare sett nedover gresskråningen over Bygdøy og ut fjorden, og så har man i stedet bygd dette merkelige, tilsynelatende unødvendige, lave bygget foran, som altså ligger én etasje for høyt.

Geologi: Tidsperioder som synes tilnærmet uendelige i vårt perspektiv. Perm, kambrium og silur. Stein og jord. Men også olje: Selvsagt var det forskere fra Universitetet i Oslo som først fant olje på norsk sokkel. På Majorstua kneiser i dag Statoils nybygg blankt mot skyene, på Blindern ligger Institutt for geologi. Kneiser det? Neppe.

- Hva ser du, Kristin, fortell mens vi nærmer oss inngangen!

- Hvis det instituttet skal ha æren for oljen, så har det ikke fått en verdig bygning. Det ser veldig mørkt ut der inne. På trappa ser jeg en stein. Et gammelt, falmet skilt forteller at det er «Fossil sjøbunn fra silur-tiden». Ærlig talt, så trodde jeg først steinen var lagt der for at folk ikke skulle trå feil. Når jeg ser nærmere på den, ser jeg jo at det er utrolig mange fossiler på den.

Inne i første etasje ser jeg et fint gulv. Jeg ser montre med steiner, steinene er fine, men ikke montrene. Det er mørkt her. Dystert. De er i og for seg fine de gamle lampene, men det er jo bare halvparten som virker. Jeg ser en tom tavle med overskriften «Dagens begivenheter». Det skjer visst ikke noe i dag. Men jeg ser noen fine malerier av steiner, og der er et bilde av gulvet. Jøss, gulvet er jo sammensatt av en mengde forskjellige norske steiner. Her kan jeg lære hva alle heter. Det var ganske morsomt.

I underetasjen: Her ser jeg noen utrolig stygge møbler. Mye informasjon på veggene, det er jo bra. Ikke fordi jeg tror jeg vil komme til å lese så mye av det, men muligheten er i alle fall der. Jeg synes det er ganske bra at de har hengt opp sånne ting, for da får man liksom atmosfæren, man vet hvilket hus man er i.


Butenschøns hatt for den sjette leser

- Peter, har du noen bemerkning til dette olje-Norges store laboratorium?

- Ja, huset ble jo bygd da man gikk ut fra at det ikke fantes olje hos oss. Det vi ser her, er vel mer et uttrykk for den litt kjedsommelige, trauste norske geologi. Vi står nå i et gammelmodig rom med tiloversblevne møbler som er henslengt her og der. Litt alderdommelige plakater i den helt gamle formidlingsskole. De egner seg i alle fall ikke på veggen, til nød i en skolebok. Jeg skal vedde min hatt på at det er minst ti år siden noen har lest teksten på disse plakatene. Jeg vil nesten anta at du kan telle på én hånd det antall mennesker som har lest teksten. Én av dem er den som har skrevet dem, en annen kanskje han som hengte den opp.


Hvem er tristest i landet her?

Vi følger Blindernveien og vil oppsøke Biologibygningen fra østsiden. En av Norges største bygninger, og kanskje Kristins daglige oppholdssted i mange år framover, hun har planer om å studere bioteknologi. Vi ser noen ugjennomsiktige drivhus, og nærmer oss en parkeringsplass med et hus på betongstylter over seg. Peter stråler ikke:

- Vi ser her noe av det tristeste universitetsuttrykk i hele landet. Dette er et storindustrielt og ufølsomt bygg. De har hevet det opp for å lage skyggefulle områder for bilene under. Det er ikke gjort noen forsøk på å komme studentene i møte. Her er ingen omtanke for de mennesker som kommer i nærheten av bygningen. Alt er like stort og firkantet og maskinaktig.

- Og så er det altså instituttet for læren om livet¸ logos - bios, skyter Uniforum inn med etymologisk indignasjon i stemmen.

- Det så antakelig ganske flott ut på tegningen dette, fantaserer Peter, - med alle disse søylene. Og med masse store trær, og flanerende studenter inkludert vakre kvinner med lange skjørt, skygger som spiller på rå betongvegger, litt sånn skjeve personer som det er på alle arkitekttegninger. Og så svevet det kanskje en ballong og et dobbeltdekker-fly over ...

Hvor er inngangen?

- Nå, Kristin, skal du få en vanskelig oppgave: Finn inngangen!

- OK, kanskje det er inn der.

Vi finner en ulåst dør, men det er neppe her vi skal inn. Vi ser en rampe, vi ser noen containere.

Oppgaven har ingen løsning - hovedinngangen er én etasje opp og på den andre siden av huset. Men oppgaven er ikke irrelevant, for dette er en logisk måte å ankomme på. Hør bare: Vi stopper en budbil og spør etter hovedinngangen.

- Det er nettopp det, jeg prøver å finne fram sjøl, sier Torgeir Ensrud, sjåfør for Falch Hurtigtrykk.

Vi får øye på en dør, med påskriften «O.V.K.» - Oslo Vann og Kloakk. Den er ulåst. Budet har fått øye på den samme, stanser bilen, og vi slår følge inn.

Torgeir har en konvolutt i hånden og forteller at han hittil har brukt tre kvarter på å levere den!

Via en heis kommer vi oss opp i Biologibygningens store vestibyle. Her rår et kaos av utstoppede dyr i montre, kentaurer og interiørarkitektoniske adhoc-løsninger. I kantineområdet minnes vi om forbudet mot å kollokvere i lunsjtiden. Dette er altså menneskenes klode. Arnestedet for norsk bioteknologisk forskning i verdensfront. I det grumsete akvariet får Kristin omsider øye på et par fisk.

Det store lyspunktet er rundt og kan spises: De berømte bio-bollene, bakt i Kaare Norums kalorifattige ånd. De er deilige.

- Hva er dette for et rom? Hva skal det være til? Peters kritiske blikk har ikke latt seg sløve av hvetebollens aroma.

Store linoleumsflater, møbler umotivert plassert ut over det hele. Det er ingen storhet over dette, det er bare tristesse. Det første man kunne gjort for å få et brukbart atkomstområde ut av dette, måtte jo være å plassere kantinen rundt trappen, og ikke som nå langt inne i en avkrok.

Vi finner hovedinngangen innenfra - hvilken det er, røpes av to nedlagte resepsjonsanlegg. Vi går ut, og stormer vekk mot et nytt lyspunkt - for øye og nese denne gang: Rosenhaven utenfor Odontologi!

Her, ved avsatsen til Matematikkbygningen, ser vi oss rundt. Tror du dette kan bli fint, Peter?

- Helt fint kan det vel aldri bli. Men jeg tror det kan bli bedre. Man har her fortettet et område som var planlagt altfor landlig. Utfra noen senfunksjonalistiske idealer ville man opprinnelig spre alt utover med store, ødslige akser og store, saklige og ganske kjedelige hus. Mange av hullene fylles nå igjen, i dette tilfellet av UB. Det tror jeg er bra, det blir mer intimt, og de store bygningskroppene blir mindre knugende.

- Så du synes kanskje at «steinørken»-uttrykket har vært mer treffende før?

- Det blir heldigvis stadig mindre treffende etter hvert som eføyen brer seg, trærne vokser til og man tetter igjen hullene. Slik blir det hele mer urbant, og derfor også mer brukervennlig og intimt, slik det egentlig burde ha vært som planleggingsmodell fra starten av. Etter min mening hører et universitet til i byen, det er ikke noen isolert sektor. Gjennom hele sitt bygnings- og planleggingsuttrykk burde universitetet gi uttrykk for tanken om integrasjon, ikke segregering av kunnskap. Det er grenseflatene og synergieffektene mellom universitet og samfunn som er det spennende.

- Så du drømmer altså ikke om Cambrigde?

- Nei, overhodet ikke. Universitetet bør ikke drømme seg tilbake til noen slags «splendid isolation».

Frederikke på rett plass

Vel oppe foran matematikeren Abels hus, som for tiden også huser historikerne, skuer vi ut over Frederikke-bygningen og plassen foran.

- Nå skal jeg peke på noe entydig positivt, kunngjør Peter: At Frederikkebygningen ligger midt inne på campus, er en stor styrke ved dette universitetet. Det kunne ligget som et isolert hus i utkanten, men det gjør det ikke. Det er bra.

- Liker dere skulpturen - Arnold Haukelands «Air»?

Kristin: - Den ser ut som en sølvpapirkrøll, jeg synes ikke den er noe fin. Med blå himmel bak hele, slik som på den øverste delen, hadde den kanskje sett bedre ut. Men nå ser den helt malplassert ut i forhold til bygningen bak.

Peter: - Jeg synes det er en ganske flott skulptur. Den kunne vært dobbelt så stor, men den uttrykker liksom litt av tankespennet, det ukjente og merkverdige som universitetet skal stå for. Den har noe av det som området ellers i sin kantete renskårenhet mangler. Jeg synes den signaliserer en sosial vennlighet og åndelighet som tiden har vært bedre til å gi det øvrige Blindern enn arkitektene.

- Tiden?

- Trærne ovenfor her måtte ha 20 år på seg for å humanisere området. Som et sosialt rom begynner området herfra og nordover å fungere meget godt. Men det hjelper jo litt ekstra at vannet spruter i fontenen, og at sola skinner.

Vi spaserer opp alleen mot nord og nærmer oss humanistenes og samfunnsviternes domene. Hva synes du, Kristin, spør Peter, om dette området sammenliknet med området nede ved Biologibygningen?

- Jeg vet ikke, jeg synes det blir litt lukket med alle disse trærne. Du ser ikke hva som gjemmer seg bak. De fyller igjen plassen litt, men det er kanskje det de skal gjøre.

Peter synes tvert imot at trærne er det formildende element. Her kommer trærne inn og tilbyr oss noe vakkert på netthinnen - enten de bærer løv eller viser nakne vinterkvister. Trærne demper det voldsomme ved en arkitektur som, i motsetning til den klassiske, ikke tilbyr oss å oppdage stadig nye detaljer, men som liksom bare slår mot oss.

Kristin: - Men når du har dårlig tid en morgen og skal løpe til en forelesning i en bygning du ikke aner hvor er, så er det ikke lett å finne fram i dette landskapet. Men det kan selvsagt ha like mye med skilting som med trær å gjøre.

Uniforum: - Ja, skiltprogrammet på universitetet står kanskje litt tilbake å ønske.

Peter: - Skiltprogram? Det er ikke-eksisterende.


Det påklistrede universitet

Foran Eilert Sundts hus er det hengt opp noen budskap på grått papir midt oppå den engang så staselige skiltmuren hvor vi, i mange år nå, er blitt ønsket velkommen til «Det amfunns vi enskapelige fakultet». (OBS! Etter vår vandring kom plutselig S-en og T-en, universitetsdirektørens omvendte initialer, plutselig på plass. Hurra!) Containeren ved siden av har stått der i tre år, kan fotografen fortelle.

- Det en sånn runde vi nå foretar forteller, sier Peter, - er jo at vaktmestertjenesten åpenbart har for liten autoritet. Det at studenter får lov til å klistre opp et skilt foran på selve hovedskiltet til bygningen, det skulle ikke forekomme. Det burde ikke stått der lenger enn til kvart over ni om morgenen.

- Men det er da bra at studentene markerer seg?

- De kunne brukt en plakatbukk. En driftig vaktmester kunne snekre tjue plakatbukker til fri avbenyttelse. Slike bukker kunne på en glimrende måte blåse liv i de store plassene foran SV- og HF-bygningene. I stedet står plassene ganske tomme og roper på aktivitet, mens fasaden blir tilgriset. Man lager det påklistrede universitet.

- Men mursteinsfargen på P.A. Munchs hus forteller at man har bygd på to etasjer i høyden. Det er meget bra utført, synes han. Det er et eksempel på at en utbygging har gjort det hele litt mer komplekst, litt mer interessant.

- Jeg synes ikke disse bygningene er vakre uansett, fastholder Kristin.

Men klostergården inne mellom Wergelands, Munchs og Treschows hus liker både hun og resten av dagens kritiske koppel. Tvers overfor finnes imidlertid den tidløse komikk: Snorrette sølestier som strekker seg etter fotgjengernes logikk. Hvorfor lager man ikke ordentlig gangvei der folk går?

- Fordi arkitektene insisterer på å tro at folk går i firkant rundt, ikke tvers over, sier Butenschøn. - Det er en av mine fagfellers yrkessykdommer.


Miljøflausen

Vi snur ryggen til Sophus Bugge-brakkenes permanente midlertidighet (Kristin: ‘Brakker er vi jo så vant til, vi som nettopp er ute av Oslo-skolen’) og kommer til gangbrua over til Forskningsparken. Her skal universitet og næringsliv møtes i symbiotisk vellyst; her holder informasjonsteknologiens teoretiske avantgarde til.

- Dette er en miljøflause, intet mindre.

- Miljøflause?

- Usedvanlig lite åndfull arkitektur, svarer Peter. - Det er igjen industriarkitektur på det aller tristeste - fra en senere periode enn Biologibygningen, men ille nok. Og dette bygget er til og med signert den utmerkede arkitekt Niels Torp. Men det verste er at området her er bygd opp med noen frittliggende klosser i et industrielt landskap som det aldri er gjort noe forsøk på å gjøre ferdig. Det ligger noen hus spredt rundt omkring med biler parkert hist og her, og med jordvoller omkring. Dette er den helt uformede, ambisjonsløse landskapstypen som man i dag ofte finner i mellomområdene mellom by og land. Her er hele campus-ideen fullstendig fraværende. Dette er ikke verdig et universitetsanlegg. Det vi her ser demonstrert, er en oppflising av universitetsideen som Universitetet i Oslo neppe er tjent med å vise fram. Denne måten å bygge ut på er uakseptabel - man må gjøre én ting godt før man går løs på den neste, slik man i alle fall forsøkte på i selve Blindern-utbyggingen.

- Litt paradoksalt at Senter for teknologi og menneskelige verdier, ledet av den distingverte nobelformann og historiker Francis Sejersted har fått sitt sete her, bemerker Uniforum.

- Men både livet og universitetet er fullt av paradokser, legger han forsonende til.

- Den der holder ikke! Det er en ubrukbar og misforstått akademisk unnskyldning, freser eksperten. Fotografen nikker bifallende med sitt objektiv, og de nylig så duggfriske øyne samtykker energisk.


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 16 1998
Publisert 28. okt. 1998 12:10 - Sist endra 1. sep. 2014 13:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere