Forskning, utdanning og rektorvalget - en sluttreplikk

Det må nå ryddes vei for nye folk, skriver Eivind Osnes.

Dette rektorvalget dreier seg om to hovedspørsmål. Det ene gjelder grunnforskningens situasjon i vårt samfunn, det andre hvordan universitetet kan gi våre mange studenter en adekvat utdanning.

Det tales overalt om forskningens elendige kår og om universitetets spesielle ansvar for grunnforskningen. Er vi da alle enige? Når Forskningsrådets ledelse og vi på universitetet sier grunnforskning, mener vi neppe det samme. Forskjeller kommer også til syne når en diskuterer hvordan forskningsvirksomheten skal ledes. Her skiller Magnus Rindal seg ut. Riktignok skal forskeren selv få «styre forskingsprosessen, frå hypotese til resultat», men universitetsledelsen skal kunne bestemme innenfor hvilke områder dette skal skje! Hvis vitenskap var utredning, da kunne denne ledelsesfilosofien ha mening. Men vitenskap er ikke utredning, og utredning er ikke vitenskap! Her står det om vitenskapens frihet. Bare de forskere som aktivt bidrar til forskningsfronten, har forutsetning for å se i hvilken retning den beveger seg. De må derfor få de nødvendige ressurser til sitt arbeid. Ellers vil utviklingen internasjonalt - og nasjonalt - gå oss forbi.

Ville den som slår til lyd for en såkalt «enhetlig forskningspolitikk og -ledelse», selv trives i sitt system, eller er det bare alle de andre som skal ledes? Jeg er litt overrasket over at dette kommer fra en humanist, som jeg trodde kompromissløst ville hylle åndsfriheten. Er det naturviterne som nå alene har ansvaret for å ta vare på det Humboldtske universitetsideal? Svaret er heldigvis nei. Denne valgkampen har ført meg til mange forskjellige miljøer ved universitetet, og jeg har konstatert at de aller fleste av oss har de samme idealer.

Det har gitt meg tro på at det er i vår felles interesse å kjempe for universitetsforskningens egenart, for dens frihet og mangfoldighet. Men også at vi snarest bør opprette den felles møteplass for hele universitetssamfunnet som vi sårt trenger.

Universitetet står og faller med forskningen, sier vi. Men dermed er det ikke gitt at utdanningen følger av seg selv, slik Christian Hall hevder. Universitetets største aktivum er studentene. De fortjener den beste utdanning vi kan gi dem. I dag lider laveregradsstudiet ved allmennfakultetene. Det har ingen egen identitet, men tjener mest som en forberedelse til hovedfag. Derfor har mange studenter ikke noe reelt valg og fortsetter bare videre mot et hovedfag de egentlig ikke ønsker. Og der banker de ofte forgjeves på veilederens dør.

Vi må våge å erkjenne at selv om vi skal gi forskningsbasert utdanning, skal vi ikke utdanne alle til forskere! Derfor må vi etablere en internasjonalt gangbar cand.mag.-grad som er direkte anvendbar i samfunnet. Det kan vi oppnå ved å innføre en avsluttende prosjekt- eller semesteroppgave. En nasjonal cand.mag.-utredning har ligget på is i et par år. For å komme videre må vi nå starte nedenfra og gi fakultetene og instituttene frihet til å eksperimentere med forskjellige modeller.

Hva så med hovedfagsstudiet? Blir cand.mag.-utdanningen god, vil mange gå ut i yrkeslivet etter denne, og presset på hovedfaget vil bli mindre. Dermed vil vi også få mulighet til å gi en bedre hovedfagsveiledning.

Jeg vil arbeide for at universitetet skal gjenvinne troen på seg selv. Det må kunne stå oppreist i forhold til omverdenen. Saken om flytting av IFI til Fornebu har vist oss en ledelse som verken har hatt klarsyn eller mot når det gjelder å hevde universitetets egenart. Det har kostet oss andre en masse tid og krefter, som kunne vært bedre anvendt. Her bærer hele det sittende kollegium et ansvar. Det må nå ryddes vei for nye folk. UiO har krav på en ledelse som tåler å utfordres på universitetets idealer!

Eivind Osnes
rektorkandidat