Norske universiteter uten forlag?

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 13 1998

Et spørsmål til rektorkandidatene  

Det er behov for et nisjeforlag som publiserer og sprer forskningsbasert faglitteratur, skriver Tone Schou Wetlesen.

Mange viktige spørsmål blir diskutert i forbindelse med universitetene og det forestående rektorvalg ved Universitetet i Oslo. En viktig sak som det går an å gjøre noe med også på kort sikt gjelder forlag- og publiseringssituasjonen for forskningslitteratur som produserer ved universitetene. Her synes det som om forholdene stadig blir dårligere i lys av tiltakende markedsstyring for de store forlagene inkludert Universitetsforlaget. Her er det rom for nytenkning og initiativ. For lærebøkene og populærvitenskapelig litteratur med stort salgspotensial, er situasjonen antakelig grei nok. Dette klarer de etablerte forlag å håndtere. Verre er det for forsknings- og faglitteratur som har en interessert, men begrenset leserkrets over tid og som kan være aktuell som pensumlitteratur på videregående og forholdsvis spesialisert nivå. Situasjonen for denne type litteratur er at forlagene står for utgivelse ofte med offentlig trykningsstøtte på grunnlag av en kvalitetsvurdering. Bøkene foreligger over en treårsperiode. Dernest legges de ut på billigsalg og utgår fra bokhandlere og forlag, og forlagene reduserer på denne måten sine lagringsutgifter. I lys av at det ofte går et par år før en fagbok blir kjent og tatt i bruk i undervisning mv., er denne situasjonen lite tilfredsstillende. Kjente og populære forskere som Jon-Roar Bjørkvold har tatt konsekvensene av dette og gir ut sine bøker på eget forlag. Det sier en del om hvilken klemme denne type forskningslitteratur er kommet i.

Når forholdene har fått utvikle seg i uheldig retning over lengre tid uten at universitetene så vidt meg bekjent har tatt tak i problemene, kan det ha å gjøre med at publiseringsbehovene og tradisjonene er så vidt forskjellige ved de ulike fag og fakulteter. Forskningsresultater fra realfag og medisinske disipliner henvender seg først og fremst til høyt spesialiserte og internasjonale forskningsmiljøer. Her er artikkelformen og fagtidsskriftene de rette fora for publisering. Annerledes er det med kultur- og samfunnsfagene. De kan være lettere tilgjengelig og ha en spesiell relevans for et norsk/nordisk publikum. Stoffet som det er aktuelt å formidle, lar seg heller ikke alltid komprimere til artikkelformat uten at vesentlige kvaliteter går tapt.

Jeg mener at Universitetet i Oslo bør ta tak i denne problematikken. Antakelig er det flere mulige veier å gå. Selv tenker jeg meg at det vil være behov for et nisjeforlag som ikke behøver å være stort og som drives for selvkost, eventuelt med driftsmidler til disposisjon. Forlaget skulle ha i oppgave å sørge for publisering og spredning av forskningsbasert faglitteratur som det vitenskapelige personale ved universitetene produserer utover tidsskriftlitteraturen. En enkel prosedyre for vurdering av kvalitet bør tenkes inn. Med datateknologi til rådighet skulle det ikke være behov for stor lagringskapasitet, men det bør arbeides aktivt for at forskningslitteraturen gjøres kjent for ulike lesergrupper.

Vil de aktuelle rektorkandidatene ta fatt i forlagssituasjonen? Og hva tenker de i så fall å gjøre? Lucy Smith har latt kloke ord falle om betydningen av å skjerme tid for forskning. En videreføring av rektoratets forskningsengasjement må være å sørge for at forskningen får bedre muligheter for å nå ut.  

Tone Schou Wetlesen
førsteamanuensis, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi

 


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 13 1998
Publisert 30. sep. 1998 18:32 - Sist endra 1. sep. 2014 13:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere