<b></b>Ofret på bekvemmelighetens alter

Om universitetets stadige nedprioritering av forskerrekruttene

Kanskje finnes det en redsel for friskt blod og utfordrende tanker i universitetspolitiske kretser, skriver Nils Reinton. 

Representasjonen i styrer og råd ved UiO for åremålsansatte i vitenskapelige stillinger er 0-10 %. Likevel finnes det ved noen av fakultetene flere åremålsansatte enn fast vitenskapelig ansatte. Kanskje den åpenbare underrepresentasjonen av midlertidig vitenskapelig ansatte er grunnet dårlige matematiske evner, men antakeligvis ikke. Kanskje er de vitenskapelig ansatte i etablerte stillinger redde for å miste sin makt til jyplinger og grønnskollinger i rekrutteringsstillinger. Kanskje finnes det en redsel for friskt blod og utfordrende tanker i universitetspolitiske kretser. Muligens. Men, ofte blir det rett og slett for mye mas og styr ved å tolke lover og regler til det bedre.

Dovenskapen i universitetssystemet åpenbarte seg da Kollegiet bestemte seg for ikke å gi eksternt finansierte stipendiater ved Det medisinske fakultet stemmerett ved rektorvalget. Selvfølgelig er Kollegiet, valgstyret og Det medisinske fakultet klar over at disse stipendiatene har sin arbeidsplass ved UiO og dermed har en åpenbar rett til å påvirke gjennom stemmerett. Dessuten er det relativt klart for de fleste som har hørt ordet demokrati, at dette ordet skal gi innflytelse over sin egen hverdag gjennom sin egen stemme, ved et valg. Personlig tror jeg de fleste som stemte over dette forslaget, var positive til å gi stemmerett til de eksternt finansierte stipendiatene nettopp fordi de visste at dette dreide seg om rettmessig innflytelse på arbeidsplassen, men det ble nok for strevsomt å gjennomføre. Dermed kunne nedstemmingen skjules i tomme argumenter rundt lover og regler, samt en ubegrunnet redsel for den vanskelige grensesettingen som kom til å følge et så ukonvensjonelt vedtak som å gi stemmerett til noen som faktisk fortjente dette. Dovenskapen og tiltaksløsheten har dermed seiret nok en gang i universitetspolitikkens seige materie.

Midlertidig vitenskapelig ansatte er underprioriterte. Dessuten er vi lavtlønnede og underrepresenterte. Følgelig risikerer vi underrekruttering, og de av oss som tross alt allerede er rekruttert, begynner å bli seriøst frustrerte. Hvis ingen løsner opp i den tyktflytende grøten av mennesker som skal danne fundamentet for de av oss som en gang i fremtiden skal kalles forskere, kommer vi alle til å stivne fast eller rømme. Det er bare nye tanker fra yngre sinn som ser ut til å greie denne oppløsningen. Særlig er dette tydelig hvis man bedømmer den eldre generasjon ved å analysere rektor-kandidatenes tomme retorikk og meningsløse (uten meninger) argumentasjon.

MAI (Midlertidig ansattes interesseorganisasjon) har følgende utfordringer til rektorkandidatene:

• Hva vil du gjøre for å bedre de midlertidig ansattes forhold og dermed sikre rekrutteringen til faste vitenskapelige stillinger ?
• Vil du gå inn for representanter fra åremålsansatte i Kollegiet ?
• Vil du gå inn for å samle eksternt og internt finansierte åremålsansatte i én gruppe med hensyn på valg og representasjon i styrer og råd. Samt å høyne åremålsansattes representasjonsandel.
• Vil du gå inn for å bruke lønnsstigen til stipendiater slik at stipendiatene får uttelling for sin årlige kompetanseheving.

Åremålsansatte må ikke lenger være en gruppe som blir oversett hvis det skal være noe som helst slags håp om fornyelse av universitetene fremover mot og gjennom, årtusenskiftet.

Nils Reinton
stipendiat ved Institutt for medisinsk biokjemi og fungerende leder av MAI