UiO som serviceuniversitet?

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 12 1998

- Universitetet kan ikke bare fortsette å rope på mer penger fra staten. Hvis vi ikke ser at tidene har forandret seg, kan det bety degenerasjon og død for det frie forskningsuniversitetet, mener Arild Tjeldvoll, professor ved Pedagogisk forskningsinstitutt.

Av Marianne Tønnessen (tekst), Xenia Isaksen og Ståle Skogstad (fotomontasjer)

{short description of image}
FORFALL OG DØD:
Arild Tjeldvoll mener universitetet vil forfalle hvis det bare roper etter mer penger fra staten.


{short description of image}
SUPERMARKED: Universitetet kan velge å bli en kunnskapsbedrift, et universitetssupermarked, uten uavhengig og fri forskning.


{short description of image}
… ELLER SERVICEUNIVERSITET: Universitetet kan klare å være både børs og katedral, mener Tjeldvoll.


{short description of image}

IKKE IMPONERT: - Rektorkandidatene har en søvndyssende retorikk om den frie forskningens betydning, synes professor i pedagogikk, Arild Tjeldvoll.

- Det er ikke lenger grunn til å tro at staten vil spille samme rolle som tidligere. Staten er blitt en utro velgjører, og denne tendensen ser vi enda tydeligere internasjonalt. Det er liten grunn til å tro at vi vil vende tilbake til gode gamle dager. Staten forstår ikke hva vi sier, og vi må hele tiden konkurrere med høgskolesektoren om ressursene. Svekkelsen av de norske universitetene kan resultere i at både studenter og andre brukere heller går til utenlandske institusjoner, sier Tjeldvoll.

Tre framtidsbilder

Han mener det er tre mulige framtider for universitetet:

1. Degenerasjon og død. Dersom universitetet fortsetter med bare å rope på penger fra staten, vil det stadig utarmes, kvaliteten går ned og talentene forsvinner. Til sist kan det ende opp som en ren utdanningsinstitusjon, men med stadig synkende undervisningskvalitet. Hvis andre institusjoner konkurrerer om studentene, kan et slikt universitet risikere nedleggelse.

2. Universitetssupermarkedet. Universitetet gjøres om til en ren kunnskapsbedrift som gir brukerne det de betaler for av utdanning og forskning. Dette universitetet vil klare seg som butikk, men vil etter hvert opphøre å være et universitet fordi det ikke lenger er en uavhengig og kritisk kunnskapsprodusent som kan drive langtidsplanlegging og også har lange studier som det ikke finnes umiddelbare brukere for.

3. Serviceuniversitetet. Dette universitetet er børs og katedral samtidig. Det klarer å produsere kunnskap, undervisning og andre tjenester som brukerne, også staten, er villig til å betale for. Overskuddet brukes til å opprettholde den kritiske forskningen og de såkalt ulønnsomme fagene, som for eksempel filosofi, sosiologi og historie.  

Ikke noe alternativ

- Dersom universitetet vil satse på å bli et vitenskapelig serviceuniversitet, må vi gjennom fem forandringer, sier Tjeldvoll, med henvisning til Burton Clarks studie av "entrepreneurial universities":

- Den sentrale ledelsen må styrkes, vi trenger en ledelse som kan få med seg universitetssamfunnet på de viktige prioriteringer som må gjøres. Nye enheter for ekstern virksomhet bør opprettes, slik at det blir lettere å selge våre tjenester til omgivelsene. Universitetet må skaffe seg flere økonomiske bein å stå på slik at vi ikke blir så avhengige av staten. Og sist, men ikke minst, trengs en ny felles kultur og nye felles verdier forankret i en sterk tro på at UiO er verneverdig og har forutsetninger for å hevde seg internasjonalt. Det avgjørende punkt er imidlertid oppslutningen fra det vitenskapelige personale om å satse på ekstern servicevirksomhet.

Tjeldvoll mener universitetet må gå i hardere forhandlinger med staten. Hvis ikke staten er villig til å betale nok for produksjonen av kandidater, bør det vurderes innført betydelige studieavgifter for studentene. Øremerkede deler av overskuddet fra royalties og salg av undervisning og forskning skal brukes til å vedlikeholde de såkalt unyttige studiene, som er en betingelse for at universitetet fortsatt skal være fritt og uavhengig.

- Dette smaker av amerikansk business?

- Vi kan like det eller ikke, men virkeligheten rundt oss forandrer seg, vi ser den samme trenden over hele verden. Staten er utro mot universitetene og har vært det i flere år. Jeg ser for tiden ikke annet alternativ for UiO enn å bli et serviceuniversitet. Hvis vi ikke forholder oss aktivt til den aktuelle ideologiske og økonomiske virkeligheten, kan det medføre degenerasjon for institusjonen, sier han. - Ved universiteter i utlandet har det allerede gått mye lenger enn her i Norge. Der er det for eksempel færre og færre fast ansatte, og de ansatte blir stadig evaluert, og hvis evalueringen er dårlig, får du ikke fortsette å jobbe. Også ved UiO kan det tenkes at det finnes en del daukjøtt som burde tilbys førtidspensjonering. I USA tilbyr universiteter gunstige pensjoneringstilbud, samtidig som de kjøper inn dyktige forskere, på samme måte som man kjøper gode spillere i fotballsammenheng.  

Idealrektoren

- For å kunne bli et vitenskapelig serviceuniversitet, trenger UiO en rektor som både er en anerkjent fagperson, og som har en klar evne til bedriftsledelse, mener han. - Rektor må kunne lede dem som vanligvis ikke lar seg lede, nemlig professorene. Vi har aldri blitt ledet, rektor har bare kommet med milde oppfordringer. Vi trenger en som har ledelsesautoritet til å mobilisere det vitenskapelige personale til innsats for UiOs uavhengighet. Og vi trenger en rektor som er uhyre ambisiøs på vegne av UiO og vil gjøre universitetet synlig internasjonalt gjennom forskning og kvaliteten på kandidatene.

- Rektor må også kunne kutte administrasjonen drastisk. Innsparingen bør brukes til en kraftig ressursøkning til det vitenskapelige personale, særlig de mest aktive og dynamiske og til en headhuntet topp administrativ ledelse som aldri skal ansettes fast. Det er også nødvendig å finne det reelle handlingsrom i forhold til staten, se nye økonomiske muligheter og å finne internasjonale alliansepartnere, sier Tjeldvoll. Han er ikke voldsomt imponert over noen av de fem kandidatene foran høstens rektorvalg:

- Alle fem har en nesten søvndyssende retorikk om den frie forsknings enorme betydning for samfunnet og en selvfølgelig forventning om at staten snart vil skjønne hvor nødvendig det er å gi universitetet mer ressurser. Men jeg er ikke sikker på hvor stor oppmerksomhet dette vekker hos makthaverne, sier han. - Imidlertid vil en ved finlesning av programmene se viktige prinsipielle forskjeller mellom dem. Noen vil styrke rektorposisjonen og vingeklippe storvasallene, altså dekanene, noen vil utforme egen forskningspolitikk ved UiO og noen sier det kan bli nødvendig med utradisjonelle aksjoner. Den som har sammenfall på disse tre punktene, kan sies å tenke nytt.  

- Ta makten tilbake!

Tjeldvoll er inspirert av den amerikanske utdanningssosiologen Burton Clarks ideer om The Entrepreneurial University.

- Clark har undersøkt hvordan fem europeiske universiteter har klart å komme ut av en krisesituasjon og blitt vitenskapelige serviceuniversiteter. Egentlig er ikke det vitenskapelige serviceuniversitetet noe annet enn hva de mest anerkjente amerikanske private universitetene som Stanford og Harvard har vært i lange tider. Det vitenskapelige personalet ved UiO har til sammen all kompetansen som trengs for å ta tilbake fra staten den makten de en gang hadde, og bruke den til forsvar av forskningsuniversitetet som institusjon, sier han.


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 12 1998
Publisert 17. sep. 1998 22:14 - Sist endra 1. sep. 2014 13:42
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere