Om desentralisering og byråkrati

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 03 1998

En desentralisering som krever økt sentral kontroll, er ingen desentralisering, skriver Hilde Bojer.

I et svar til Olav Gjelsvik angående veksten i antall administrativt ansatte, skriver rektor blant annet:

"For det første har det gjennom hele perioden [1987 til 1996] vært fokusert på en desentralisering av ledelse og økonomi fra sentralt til lokalt hold [...] Med en overgang fra regelstyring til resultatstyring følger et behov for styrking av den lokale administrasjon. Noe av prisen å betale for lokal handlefrihet er økt regnskapsstyring, økte rapportkrav, krav til mer detaljert planlegging mv." (Rektor Lucy Smith i Uniforum for 12. februar i år.)

Utsagnet krever noen kommentarer. For det første er ikke desentralisering og resultatstyring det samme. For det andre har en desentralisering ingen hensikt hvis den ikke fører til mindre administrasjon. Endelig er poenget med resultatstyring at den skal minske, ikke øke, behovet for "rapporter, detaljert planlegging mv.". (Hva økt regnskapsstyring skal bety, vet jeg ikke.)

Hensikten med desentraliseringen på slutten av 80-årene var ikke å gi økt valgfrihet som gave til grunnenhetene. Rammebevilgninger skulle føre til mer rasjonelle økonomiske beslutninger ved at enhetene måtte bære følgene av sine egne beslutninger. Desentralisering av vedtak om pensum og studieplaner skulle avskaffe unødvendig dobbeltbehandling av slike saker. En desentralisering som krever økt sentral kontroll, er ingen desentralisering!

Men universitetets ledelse har ikke fulgt opp reformene fra 80-årene. I den perioden jeg har vært bestyrer, som faller sammen med Lucy Smiths periode som rektor, har den sentrale styringen med institutt og vitenskapelig ansatte blitt stadig strengere og mer detaljert. På vanlig norsk er denne utviklingen det motsatte av desentralisering.

Det stemmer nok når rektor skriver at veksten i antall administrativt ansatte har vært ved fakultet og grunnenheter. Men av dette følger ikke at de nyansatte arbeider med lokale oppgaver. Hvert år jeg har vært bestyrer, har det kommet nye arbeidsoppgaver ovenfra. Hvert enkelt tiltak kan virke fornuftig, og er sikkert godt ment. Summen av dem blir en uoversiktlig mengde enkelttiltak og merarbeid for de ansatte. Kostnaden ved tiltakene blir aldri beregnet. Det virker som om man sentralt betrakter de ansattes arbeidstid som en fri ressurs det bare er å øse av.

Et godt eksempel på hva jeg mener, er "strategisk plan" for internasjonalisering. Denne var ingen strategisk plan, men en lang liste over tiltak. Ved mitt institutt ville tiltakene, hvis de var blitt gjennomført, til sammen utgjort sysselsetting på heltid for samtlige ansatte. "Planen" inneholdt ingen beregning av denne kostnaden.

Ved Universitet i Oslo innfører man nå gradvis noe som verken er resultatstyring eller regelstyring, men detaljstyring ved overordnet dekret. Denne er så langt jeg kan bedømme, kostbar og lite effektiv. Jeg tror ikke den er vokst fram som følge av at byråkratiet blir større, snarere er det en vekselvirkning: byråkratiet klekker ut tiltak, Kollegiet vedtar dem, tiltakene krever mer byråkrati til å sette dem ut i livet. Jeg tror heller ikke den skyldes en bevisst politikk fra ledelsens side. Vi ser samme tendens i Forskningsrådet, og i byråkratiet rundt Universitetsrådet. Det vokser fram en uoversiktlig form for styring som ingen ser ut til egentlig å ha villet eller ha kontroll over. Satt på spissen: vi lager så mange strategiske planer at ingen får tid til å tenke strategisk!

Jeg synes ledelsen, og særlig rektor, nå burde se i øynene at klagene over byråkratiseringen skyldes våre daglige erfaringer, og at kravet om mindre byråkratisk innblanding er velbegrunnet og legitimt.

Hilde Bojer
Bestyrer, Sosialøkonomisk institutt


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 03 1998
Publisert 25. feb. 1998 17:24 - Sist endra 1. sep. 2014 13:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere