Om Jan Erlvangs Ibsen-bekymringer

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 18 1997

En matematiker bør ikke fortelle en litteraturviter hva som er hans/hennes forskningsgjenstander, skriver professor Vigdis Ystad.

Det er ikke alltid like lett å sette seg inn i arbeidsoppgaver og ressursbehov innenfor andre fagområder enn sitt eget. Jan Erlvangs innlegg om Ibsen-senteret i siste nummer av Uniforum er et utmerket eksempel på slike problemer. Kort sagt går hans resonnement ut på at Ibsen-senterets virksomhet bør splittes opp og plasseres henholdsvis ved Universitetsbiblioteket (det fremtidige Nasjonalbibliotek), Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap på Blindern, og i Ibsen-museet i Arbinsgate. Derved kan man ifølge Erlvang få frigitt Observatoriebygningen, som Ibsen-senteret ifølge kollegievedtak av 30. september 1997 skal flytte inn i, til bruk for andre formål - antydet som "naturvitenskapens historie".

Erlvang bygger imidlertid sin argumentasjon på en del misforståelser. For det første: Man kan ikke skille mellom dokumentasjon, forskning og formidling, slik han gjør. Det planlagte historisk-kritiske utgivelsesprosjekt "Henrik Ibsens skrifter" er ikke "dokumentasjon", men vil tvert om bestå i forskningsbasert edisjonsfilologisk arbeid (en internasjonalt meget livlig forskningsgren) og sakkommentarer i form av bidrag fra en rekke humanistiske forskningsområder. Dernest heter det at "Forskningen knyttet til Ibsen er like lite som all annen forskning ved universitetet avhengig av fysisk nærhet til Nasjonalbiblioteket". Her tar nok Erlvang sørgelig feil. Ibsen-forskning uten kontakt med de bøker og samlinger som utgjør forfatterskapets fulle kontekst, er utenkelig. En matematiker bør ikke fortelle en litteraturviter hva som er hans/hennes forskningsgjenstander! Når Erlvang i tillegg vil skille ut formidlingen og legge den til en ikke-universitetsbasert institusjon (nemlig Ibsen-museet, drevet av Norsk Folkemuseum), er det tankevekkende. Forskningsformidling er nedfelt som én av tre likeverdige oppgaver i universitetets formålsparagraf, og er ellers ved universitetet helt avhengig av løpende kontakt med forskningen. Slik er det selvsagt også når det gjelder Ibsen-aktivitetene. Ytterligere kommentarer skulle være overflødige.

Det er imidlertid ikke bare Erlvangs merkelige forestilling om at Ibsen-senterets aktiviteter lar seg splitte opp i selvstendige områder som må korrigeres. Det samme gjelder hans forvirring angående den organisatoriske ramme rundt norsk Ibsen-forskning. Ifølge Erlvang skal "det planlagte Ibsensenter bli(r) et samarbeid mellom Universitetet i Oslo, Nasjonalbiblioteket og Kulturdepartementet". Dette sies med henvisning til Kulturdepartementets nylig nedsatte statlige koordineringskomité med Lars Roar Langslet som formann. Virkeligheten er selvsagt en annen. Ibsen-senteret er et tiltak iverksatt av Universitetet i Oslo, og drives av vår institusjon. Det vil - ifølge kollegievedtak - bli plassert i ett av universitetets bygg (den såkalte Observatoriebygning), i tett naboskap med Nasjonalbibliotekets samlinger, men ikke finansiert eller drevet av Nasjonalbiblioteket (som for øvrig sorterer under Kulturdepartementet). Det omtalte statlige utvalg har intet driftsansvar overhodet for Ibsen-senteret - og heller ikke for andre tiltak som gjelder Ibsen. Utvalget er kun nedsatt som et koordinerende og initiativtagende organ. I den grad et departement kommer inn med noe som ligner ansvar for Ibsen-senterets drift, er det selvsagt KUF, som for det første er ansvarlig for vårt universitetsbudsjett og som dessuten står bak eventuelle forskningsrådsmidler til spesielle prosjekter ved Ibsen-senteret.

I andre land satser man i alvor og med stolthet på forskning og formidling når det gjelder sine store forfattere. Strindberg i Sverige, H.C. Andersen og Søren Kierkegaard i Danmark, William Shakespeare i England har sine sentre med forsknings- og formidlingsansvar. Henrik Ibsen er etter noens oppfatning en av Norges fremste eksportartikler. Det har vi ikke helt forstått her i landet, men vi er i ferd med å innse det. Ved å opprette Ibsen-senteret er vi kommet et stykke på vei til å gjøre Universitetet i Oslo til et både nasjonalt og internasjonalt trekkplaster for alle interesserte forskere, studenter, skoleelever, teaterarbeidere og allment interesserte lesere. Men for at et slikt senter skal fungere, trengs selvsagt lokaler - og da i fysksk forstand samlede arealer i et lett tilgjengelig og noenlunde rommelig og representativt bygg. Her må være kontorplass til de ca. 15 ansatte det er tale om (bibliografer, bibliotekarer, filologer, litteraturforskere, administrativt personale) - og her må være plass for gjesteforskere og publikum til de formidlingstiltak det er naturlig å sette i verk. (Det trengs for eksempel medierom og lokaler for utstillinger og foredrag.) Når Erlvang hevder at "Plassbehovet for et slikt senter vil være uforholdsmessig krevende", er det derfor en påstand jeg ikke finner grunn til å kommentere nærmere. I stedet vil jeg gi ham det samme råd som han selv gir Dagbladets journalister: Nemlig at han kommer på besøk og setter seg inn i hva saken egentlig gjelder. Han skal være hjertelig velkommen!

Vigdis Ystad
Professor, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 18 1997
Publisert 27. nov. 1997 14:15 - Sist endra 1. sep. 2014 13:33
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere