Nasjonal identitet dannet i middelalderen

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 17 1997

En vesentlig konklusjon i flere av delprosjektene under "Religionsskiftet i Norden", som nå avsluttes, er at det er en høy grad av kontinuitet fra førkristen til kristen tid. Det gjelder for eksempel skapingen av det nye kristne kongedømmet, som også har å gjøre med utviklingen av en nasjonal identitet.

AV MARGARETH B. BENTSEN

30. og 31. oktober ble avslutningen av det tverrfaglige forskningsprosjektet "Religionsskiftet i Norden" markert med en konferanse. Prosjektets undertittel er "Brytingar mellom nordisk og europeisk kultur 800-1200 e.Kr.". En sentral avveining har vært forholdet mellom skriftlige kilder og arkeologiske funn av gjenstander.

- Vi har få samtidige skriftlige kilder, bortsett fra runesteinene. De viktigste skriftlige kildene, kongesagaene, er fra 1100- og 1200-tallet. Gjenstandene er fra samtiden, men forteller lite om mentalitetshistorien, sier lederen av prosjektet, Magnus Rindal.

I perioden 800-1200 e.Kr. ble den nordiske vikingtidskulturen dannet, for siden å bli gjennomgripende endret i møtet med den kristne religionen og kulturen. "Kulturmøte" er et stikkord for perioden og for prosjektet. Den nordiske kulturen ble formet i møtet med kulturstrømmer fra kontinentet. Den fikk impulser fra angelsaksisk, keltisk og samisk kultur og gjennom kontakter østover så langt som til Bysants. En vesentlig konklusjon i flere av delprosjektene under "Religionsskiftet i Norden" er at det er en høy grad av kontinuitet fra førkristen til kristen tid. Det gjelder for eksempel skapingen av det nye kristne kongedømmet, som også har å gjøre med utviklingen av en nasjonal identitet.

- Det er grunn til å mene at den gamle troen verken var svekket eller utdødd da kristendommen kom. Men den nye troen ble fremmet av kongene, og den passet bedre sammen med en gryende statsmakt. Samlingen av Norge til ett rike skjedde i kjølvannet av innføringen av kristendommen. Religionen ble et viktig element i kongsmaktens grunnlag, sier Rindal. Han forteller at de som hadde den gamle troen, var tolerante. De syntes at det var greit at andre trodde på Kristus, bare de fikk delta i blotet og spise hestekjøtt i fred. De kristne derimot, var ikke trostolerante: Man skulle bare tro på én Gud. Men de var mer tolerante når det gjaldt hvordan denne guden skulle dyrkes. Kristningen av Norge var en lang prosess. Arkeologiske funn viser at folk allerede på 900-tallet praktiserte kristendom i Norge.

TVERRFAGLIG BERIKENDE

Prosjektet, som har vært lagt til Senter for studiar i vikingtid og nordisk mellomalder, har gått over tre år. Det har hovedsakelig vært finansiert av Norges forskningsråds program for tradisjonsformidlende forskning (KULT). Prosjektet er lagt til universitetets middelaldersenter.

Rindal er fornøyd med det som er kommet ut av prosjektet. Forskere fra mange forskjellige disipliner har deltatt: historie, religionshistorie, norrøn filologi, kunsthistorie, arkeologi, keltologi, runologi, fysisk antropologi og navnegransking. Rindal understreker at det tverrfaglige samarbeidet har virket berikende på den enkelte forsker.

Magnus den kloke

Når professor Magnus Rindal brenner for noe, er han voldsomt engasjert, men alltid med sans og stil, sier en av hans medarbeidere. Og han brenner for mye, som grunnforskningens plass i Norges forskningsråd eller det tverrfaglige forskningsprosjektet "Religionsskiftet i Norden", som han har ledet de siste tre årene.

ENGASJERT: Lederen av
"Religionsskiftet i Norden",
professor Magnus Rindal,
med en gjenstand fra middelalderen.
Forskerne i det tverrfaglige
prosjektet studerte både
gjenstander og tekster.
(Foto: Kirsten Faustino)

Magnus Rindal administrerer til daglig Middelaldersenteret. Det sies at han er en god administrator. Han gir sine ansatte stor frihet, samtidig som han er nøktern, korrekt og ordentlig. Han har en nesten selvmotsigende blanding av strenghet og mildhet.

Rindal engasjerer seg i universitetspolitikken. Han sitter i Det akademiske kollegium. Tidligere har han blant annet markert seg som leder av områdestyret for Kultur og samfunn i Norges forskningsråd (1993-96). Da han var ansatt ved Universitetet i Bergen, var han dekan ved Det historisk-filosofiske fakultet. Og det er fra Vestlandet han kommer: For 55 år siden ble han født i Nordfjordeid. Han snakker dialekt og skriver nynorsk, men han er ingen organisert målmann.

Han synes at forskjellen mellom Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo er stor når det gjelder muligheten for å nå fram med kommunikasjon. I Bergen var de ansatte mye mer opptatt av sin institusjon. Den enkelte betraktet seg selv som en del av et større fellesskap. Her i Oslo er det en mye mer individualistisk kultur. Folk er mer opptatt av seg og sitt. Det kan skyldes at Universitetet i Oslo er så mye eldre og større, mener han. Dessuten ligger det i en storby.

MED BASIS I SKRIFTLIGE KILDER

Rindal deltar i arbeidet med å få reist et nytt museum på Sørenga, og mener at Oldsaksamlingen bør flytte dit, hvis nybygget på Tullinløkka ikke lar seg realisere.

Ruinene på Sørenga representerer den første bebyggelsen i Oslo.

- Jeg synes det vil være underlig om man feirer Oslo bys 1000-årsjubileum uten at man ruster opp dette området, sier Rindal. Tidfestingen av 1000-årsjubileet i Oslo bygger på arkeologiske funn. Rindal er ikke arkeolog. Han er norrøn filolog. Når han uttaler seg, er det for eksempel med utgangspunkt i Snorre.

- Ofte må man velge om man skal støtte seg til skriftlige kilder eller arkeologiske funn, sier Rindal.

Han er tekstforsker, men har etter hvert utvidet sitt perspektiv, og blitt mer og mer opptatt av den kulturen som teksten inngår i.

- Jeg er filolog i den gamle betydningen av ordet, det vil si en person som arbeider med den kulturen og det samfunnet tekstene springer ut fra. Fram til århundreskiftet skulle filologen beherske mange felter, for eksempel språk, litteratur og kultur. Men så kom spesialiseringen, og noen filologer begrenset sitt studium til språkvitenskapen. I 1985 kom en offentlig utredning om de humanistiske fagene som brakte filologien tilbake til den brede definisjonen, sier Rindal.

UT AV BLINDERN

Det er blitt stadig viktigere for ham å koble universitetet sammen med samfunnet utenfor. Rindal har blant annet engasjert seg ved å være leder for komiteen som arrangerte Humanioradagene i 1996, "Nytt lys på middelalderen", som var en stor suksess. Humanioradagene ble fornyet ved at man tok i bruk Universitetsplassen i Sentrumog trakk inn kunstnere som Kalenda Maya og Vox Antique. Musikken vekslet med forelesningene og andre innslag. Humanioradagene i 1996 tok i bruk lokaler utenfor universitetet, blant annet i Det Norske Teatret.

- Hvis vi skal formidle til allmennheten så må vi gjøre det der folk er, mener han.

VIL ENDRE FORSKNINGSRåDET

Rindal skriver kronikker i avisene, noen av dem er mer kritiske enn andre. Han skrev blant annet en kronikk i Aftenposten der han kritiserte de snevre økonomiske rammene som Kultur og samfunn hadde. Han mente at kulturen i Forskningsrådet var et problem. Det er en konflikt mellom den næringslivsorienterte stilen der og den ideologien som preger grunnforskningen.

- Jeg mener at Forskningsrådet bør deles i to, en del med ansvar for grunnforskningen og en del med ansvar for den næringslivsrelaterte forskningen. Det er en grunnleggende forskjell på tenkningen i grunnforskningen og i næringslivet, sier han.


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 17 1997
Publisert 13. nov. 1997 13:03 - Sist endra 13. mai 2019 14:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere