Lønnsplassering av førsteamanuenser ved MN-fakultetet

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 13 1997

Kanskje må vi akseptere at enkelte gis en lønnsmessig påskjønnelse for særlig stor innsats, eller fordi universitetet er avhengig av visse typer ekspertise for å kunne fungere til beste for oss alle, skriver dekan Jan Trulsen.

I Uniforum 4. september 1997 stiller førsteamanuensis Stein Fredriksen under denne overskriften spørsmål om lønnspolitikken ved MN-fakultetet. Han indikerer i sitt innlegg at det skulle foreligge forskjellsbehandling (i negativ retning) ved dette fakultetet relatert til universitetet for øvrig.

Debatter angående avlønning og reell eller antatt forskjellsbehandling leder vanligvis til økning i adrenalinmengde. Som dekan ved nevnte fakultet anser jeg det riktig å korrigere en del misforståelser som kommer til uttrykk i innlegget.

Førsteamanuensenes lønnsstige starter på lønnstrinn 46, ikke 44 som hevdet i innlegget. Av fakultetets om lag 160 førsteamanuensisstillinger, som ikke har oppnådd personlig opprykk til professornivå gjennom individuell evaluering, er 94 % plassert på skalaens laveste trinn (ikke 83 % som hevdet). Denne store andelen er en direkte følge av innretningen på de sentrale lønnsforhandlinger over de senere år. Disse har systematisk hevet stillingene på bunnivået uten samtidig å flytte stillinger med personlige opprykk. Dette samtidig med at størrelsen på de lokale lønnsforhandlingspotter har vært meget beskjedne (av størrelsesorden 0,5 % av lønnsmassen). I denne sammenheng skiller MN-fakultetet seg ikke ut sammenliknet med de øvrige fakulteter. Situasjonen er for øvrig den samme hva gjelder lønnsplassering av professorer. Den totalt dominerende del av professorene ligger på lønnsstigens laveste nivå. Unntakene gjelder særlig professorstillingene innen jus og i noen grad medisin.

Fredriksens sitat: "Dette forteller i et tydelig språk at arbeidsgiveren ikke ser betydningen av å gi sine ansatte i denne gruppen (førsteamanuensene) den anerkjennelse og respekt ved lønnsplassering som loven gir adgang til", kan derfor ikke anvendes med noen gyldighet. Universitetets mulighet til å gi sine ansatte individuell lønnsmessig "anerkjennelse og respekt" ligger i de lokale lønnsforhandlinger, ut fra meget beskjedne ekstrapotter, som så, ifølge de senere års erfaringer, raskt spises opp gjennom de sentrale lønnsforhandlinger.

Det er riktig at universitetet nylig er tilkjent en viss frihet til individuell lønnsplassering ved nyansettelser. Denne frihet er i bare liten grad tatt i bruk av universitetet. Slik bruk vil formodentlig måtte være begrunnet i kvalitets-, etterspørsels- og markedsmessige forhold. Fredriksen synes her å ha problemer med sin argumentasjon. Han setter spørsmålstegn ved spesiell avlønning av to utlyste tekniske stillinger innen IT og elektronikk, men ikke ved en tilsvarende førsteamanuensisstilling innen anvendt samfunnsmedisin.

Vi er som universitetsansatte blitt vant til "egalitær" og solidarisk avlønning. Brudd med denne tradisjonen kan føles vanskelig å hanskes med. Men kanskje må vi akseptere at enkelte gis en lønnsmessig påskjønnelse for særlig stor innsats, eller fordi universitetet er avhengig av visse typer ekspertise for å kunne fungere til beste for oss alle, ekspertise som det for tiden er stor konkurranse om i samfunnet. Dette kan ikke oppfattes som en forbigåelse eller urettferdighet av det store flertall.

Jan Trulsen

Dekan, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 13 1997
Publisert 17. sep. 1997 19:10 - Sist endra 1. sep. 2014 13:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere