Felles nasjonalt system for forskningsdokumentasjon

I oktober 1994 ble en arbeidsgruppe nedsatt av koordineringsutvalget som universiteter og vitenskapelige høyskoler har opprettet for å koordinere sine driftssystemer. Denne gangen gjaldt det utvikling av et system for forskningsdokumentasjon. I januar i år forelå resultatet i form av en innstilling om "Felles nasjonalt system for forskningsdokumentasjon" som nå har vært ute på høring og snart skal behandles i sentrale forskningspolitiske organer. Det foreslås et omfattende felles system for opplysninger om forskningsvirksomheten i Norge. Ifølge innstillingen skal det dekke en lang rekke behov for kunnskap om norsk forskning: Hos forskerne selv, i forskningsinstitusjonene, i sentraladministrasjonen og i offentligheten. Den inneholder også en omfattende liste over hvilke opplysninger som bør inkluderes og en stor datateknisk del om hvordan selve systemet kan bygges opp.

Det som mangler i innstillingen, er en vurdering av systemets kostnader, gjennomførbarhet og brukbarhet. Den gir ikke noe anslag på hvor store ressurser systemet vil kreve. Den diskuterer i liten grad problemene med å gjennomføre datainnsamlingen, med pålitelighet og fullstendighet av opplysningene, og systemets muligheter for å tilfredsstille brukernes forskjelligartede behov. Kan hende er denne mangelen et resultat av mandatet som arbeidsgruppen har fått. Den sier selv at den ser det som sin "primære oppgave ... å klarlegge innholdet i et fremtidig informasjonssystem for forskning" (s. 5). Men det skulle være klart at gjennomføringen av et slikt forslag bare er interessant i forhold til en nøktern vurdering av kostnadene med å etablere og vedlikeholde systemet og den reelle nytte man vil ha av det. Erfaring viser at det ofte har manglet ved innføring av sentraliserte administrative systemer.

Ifølge innstillingens forslag skal all forskning registreres som prosjekter. Dette er den elementære forskningsenheten. For hvert enkelt prosjekt skal det for eksempel registreres prosjektleder, prosjektmedarbeidere, samarbeidende institusjoner, nettverkssamarbeid, antall årsverk til administrasjon, teknisk hjelp og vitenskapelig innsats (delt på egenfinansiering og eksterne bevilgninger). Når det gjelder formidlingsaktiviteter, skal blant annet alle foredrag registreres med tittel, sammendrag, beskrivelse, foredragsholder, medarbeidere, sted/forum, språkkode, målgruppe, invitasjon, finansiering, og tilknytning til prosjekt.

Selvfølgelig er det ikke sagt at alle opplysninger nødvendigvis skal registreres for alle prosjekter. Men det er klart at dette er et system konstruert for store prosjekter. Den individuelle vitenskapelige virksomheten som drives i mer uformelt samarbeid mellom enkeltforskere og som er karakteristisk for grunnforskningen ved universitetene og høyskolene, vil bli vanskelig å få øye på i et slikt dokumentasjonssystem. Belastningen med rapportering og vedlikehold vil også bli uforholdsmessig stor for enkeltforskere.

For forskningsadministrative og -politiske formål kan et slikt system virke umiddelbart nyttig. Innstillingen sikter mot "et system primært for de forskningsutførende institusjonene" (s. 5). Den går imidlertid lite inn på hva de forskjellige behovene er. Og den spør ikke om hvor egnet ett enhetlig system er til å tilfredsstille disse divergerende behovene. Vil man ikke, selv med et så omfattende system, i stor utstrekning måtte innhente ekstra opplysninger for spesielle formål? For eksempel vil ikke systemets prosjektregistrering være noe tilfredsstillende grunnlag for en nasjonal forskningsstatistikk på grunn av problemene med den individuelle forskningen. Videre er påliteligheten og representativiteten av opplysningene i systemet et vanskelig problem. Den løpende oppdatering vil være meget ressurkrevende. Det antydes at påliteligheten kan sikres ved at forskerne legger inn de data som gjelder dem selv. Men å få forskerne til å gjøre dette på samme måte og med en fullstendighet som gjør dataene sammenliknbare, er mildt sagt en vanskelig oppgave. Innstillingen fremhever da også at "det vil være behov for et faglig redigeringsarbeid og redaktøransvar". Det antydes at instituttbestyreren eller fakultenes forskningsutvalg kan ta seg av denne oppgaven. (s. 32). Det er neppe for sterkt å si at her ligger det uavklarte problemer. Om man ikke får en direkte sensurinstans, er det i alle fall grunn til å tro at det kan bli en prokrustesseng.

Nils Roll-Hansen

Professor, Filosofisk institutt