I saksens tid – et løft for likestilling

NIFU STEP leverte nylig en rykende fersk rapport om likestilling mellom kjønn i akademia. For å ta det beste først: Universitetet i Oslo ligger øverst på listen over gode resultater. Og det kan vi glede oss over.

FORSKER OG MAMMA: - Jeg tror ikke det er mulig å forene såkalt dedikert forskning med omsorg for små barn, sier Hilde Bojer (t.v.). Elisabetta C. Wolff og Anne-Brit Kolstø (t.h.)er ikke enige. (Arkivfoto)

Vi har nå blant annet 24,8 % kvinnelige professorer, og det er et godt stykke foran de andre institusjonene, både høyskoler og universiteter. Men det er også nedslående lesning i denne rapporten.

I forhold til rekrutteringsgrunnlaget har det ikke blitt flere kvinner i vitenskapelige stillinger, og vi befinner oss i en tilstand vi kan kalle ”saksens tid”. Vi tenker her på det såkalte ”saksediagrammet”, det vil si at forholdet mellom menn og kvinner i akademia kan illustreres som en saks, der antall kvinnelige begynnerstudenter nå ligger langt over menn, mens det på doktorgradsnivå er ca. like mange (saksens midte), og deretter går antallet motsatt vei.

Og selv om utgangspunktet nå er bedre enn noen gang tidligere (enda flere kvinnelige studenter), så spriker saksen like mye. Med andre ord; ”etterslepshypotesen” må avlives. Det er ikke slik at likestilling mellom kjønn vil ”ordne seg av seg selv” bare vi venter lenge nok. Dette gjelder Norge, og – som NIFU STEP-rapporten også viser – det gjelder de fleste land i Europa.

Men samtidig har vi nå utvilsomt en gylden sjanse. Selv om det er store forskjeller mellom fag når det gjelder kjønnsbalanse, kan vi fryde oss over at det finnes flere jenter i realfag enn noen gang. Og det er to hypoteser til vi kan avlive med det samme; for det første: ”Kvinner er ikke kvalifisert”, og for det andre: ”Kvinner ønsker ikke en vitenskapelig karriere i samme grad som menn”. Her er det statistikk og forskning som viser at kvinner nå både er kvalifisert på alle fagområder, og at de ønsker seg en vitenskapelig karriere (se for eksempel EUs populære rapport om likestilling, ”She Figures”).

Så da er utfordringen; hvordan kan vi samle oss om et helt nødvendig løft for likestilling? Jo, for det første er vi i gang med å utforme en strategisk plan som tydelig sier noe om de målsettinger Universitetet i Oslo har når det gjelder likestilling. Det handler om ledelse, ansvarsbevissthet, medarbeidersamtaler, mentorordninger, tydelighet i forhold til faglige krav og faglige roller.

Det handler om å være mer oppmerksom på de maktstrukturer som finnes i akademia, om gode veilednings- og ledelseskurs, om åpenhet, demokrati og etterprøvbare prosesser. Og for det andre skal vi nå gå i gang med en ny handlingsplan for likestilling, der konkrete måltall skal settes – både sentralt og på fakultetsnivå, og der arbeidsmiljø og kvalifiseringstiltak står sentralt.

Og ikke minst skal vi nå oppfordre dere alle til et flerspektret løft for likestilling. Fordi forskningen trenger det (den kommer langt videre med flere perspektiver), fordi samfunnet trenger det (samfunnsutfordringene må løses ut ifra kvinners og menns ståsted), fordi det er rettferdig (vi ønsker like muligheter) – og fordi det er økonomisk lønnsomt.

Vi kan ikke fortsette å utdanne så mange kvinner, og ansette så få.
 


 

Emneord: Universitetspolitikk, Likestilling Av rektor Ole Petter Ottersen og prorektor Inga Bostad og viserektorene Ragnhild Hennum og Doris Jorde
Publisert 11. mars 2010 11:59 - Sist endret 2. sep. 2014 14:16
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere