Offentliggjøring av forskningens rådata?

Det ser nå ut til at ”OECD Principles and Guidelines for Access to Research Data from Public Funding” skal iverksettes. Spørsmålet blir på hvilken måte.

For å oppnå konsensus måtte OECD gi landene stor frihet til å lage nasjonale ordninger. Anbefalingene kalles ”soft law”; de er ikke legalt bindende, men ”considered to have a great moral force”. Derimot kan de avledete, nasjonale regelverk gjøres bindende for forskersamfunnet.

Åpne databaser

NFR og UHR arrangerte en konferanse om saken i januar. Det virket som om mange av deltakerne ikke innså hvor forskjelligartede forskningsdata er. Én sak er at Meteorologisk institutt legger værdata fritt tilgjengelig på www.yr.no, siden det er skattebetalernes penger som har finansiert innsamlingen og sammenstillingen av data, så publikum bør få gratis tilgang til resultatene. Tilsvarende er det rimelig at Statistisk sentralbyrå har åpne databaser.

Dette må myndighetene skjønne

En helt annen sak er det om en grunnforskers rådata, som er brukt til å teste en spennende biologisk hypotese, skulle gjøres tilgjengelige – fritt og forståelig. Det har bestandig vært konkurranse om å være den første – jf. allerede Newton vs. Leibniz eller Darwin vs. Wallace, så slike rådata ville kunne avsløre forskningsprosjektets design for eventuelle konkurrenter i det internasjonale forskersamfunnet. Dette må myndighetene skjønne når OECD-prinsippene skal iverksettes.

Stor vilje

Professor Grøttum (IFI) viste hvordan saken stiller seg ved UiO, støttet av en QuestBack-spørreundersøkelse. Han fant at det er stor vilje blant forskerne ved UiO til å dele data med andre forskere, at en god del datadeling allerede forekommer, og at løsningene er utviklet av forskerne selv. Mulige deponeringssteder er egne databaser, tidsskrifters eller forlags databaser, fagdatabaser eller Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes (NSDs) baser. Mye arbeid skal ofte til for å sikre datakvaliteten. Gode standarder for katalogisering trengs for at de fleste skal være villige til å deponere sine rådata.

Eksklusiv bruksrett

Eksklusiv bruksrett i en periode og ekstra ressurser til å gjøre arbeidet vil også være en forutsetning. Og det er bare forskerne selv – ikke administrativt personale – som kan besvare de viktige spørsmålene: Har dataene verdi for andre forskere? Hvor omfattende er arbeidet med å katalogisere dem? Hvor skal de arkiveres for å ha størst nytte?

Hvis myndighetene skulle finne på å skjære alle over én kam og lage et ensartet regelverk for all forskning og utredning i Norge, er det grunn til å minne om at ”fools rush in where angels fear to tread”.


 

Emneord: Forskningspolitikk Av prorektor Haakon Breien Benestad
Publisert 18. feb. 2009 13:06 - Sist endret 2. sep. 2014 14:15
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere